Vanskelig å være stemor! Vurderer å dra :(

[AnonymBruker]

Vi var kjærester i 1,5 år før vi ble samboere, og nå har vi bodd sammen i 6 mnd.

Han har to barn fra før (5 og 7) og jeg har et (5).

Kjenner jeg ikke har forberedt på dette i det hele tatt. Selv om jeg og barnet mitt traff dem mange ganger før vi begynte å tenke på å flytte sammen. Men merker nå at det var mye vanskeligere og tøffere å være stemor enn jeg noen gang hadde tenkt meg.

For det første; støynivå.

Jeg er vant med et barn, et relativt rolig barn som leker utrolig bra alene. Å komme inn over totalt bråkehjem er for å si det mildt forferdelig slitsomt. Det er mas konstant, herjing og skriking.

Holder på å bli gal. Samtidig føler jeg meg ikke trygg nok til å irettesette barn som ikke er mine egne. Har mange ganger tenkt at samboer er ALT for tålmodig, og hadde det vært meg så hadde jeg klikket for lenge siden.

For det andre; barna hans gir meg ingenting. Jeg prøver å vøre grei, prøver å være snill, men jeg får ingenting tilbake. Noen ganger virker det som de vil ha meg ut herfra. Totalt likegyldige en dag, og neste dag klikker det største barnet på meg for noe som er hans egen feil. Dette skjer ofte.

Og jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere, iallefall mens samboer er til stede. Får ikke til å krangle med dem. Delvis fordi jeg vil ikke trenge meg på i deres hjem, og delvis fordi jeg synes det er vanskelig og vet ikke hvordan jeg skal reagere på deres oppførsel.

De er altså 3 barn sammen og det bor totalt kaos noen ganger. Samboer har dem bare annenhver helg men det er ikke høydepunktet i livet mitt når fredagen kommer og de skal være her i 4 dager.

Jeg vet det høres utrolig slemt ut, men jeg klager ikke på barna. Men det er situasjonen i seg selv. Det har vært lettere for han å få fra to til tre barn. Mens jeg plutselig fikk tredoblet antall barn og håndtere. Han syns ikke dette er spesielt vanskelig, sikkert fordi han er vant til flere enn 1 barn og overgangen til 3 da ikke ble så veldig hard.

Jeg "rømmer" huset så ofte jeg får mulighet, tar med meg barnet mitt og drar på besøk eller noe, selv om jeg nesten ikke kjenner en kjeft her.

Gjemmer meg ofte på toalettet fordi der får jeg fred. Setter på ørepropper og hører på musikk og later som jeg sitter på do.

Gjemmer meg i bilen, kjører meg en tur vekk herfra, bare for å få en stund for meg selv.

Kjenner jeg vet virkelig ikke om jeg orker mer.

Han ER mannen i mitt liv. Men vet virkelig ikke om barna er noen jeg kan leve sammen med. Jeg vet de blir eldre en dag og det vil bli roligere og bedre. Jeg tenker ofte på det at jeg håper tiden går fort til de vokser og blir større. Men jeg kan jo ikke gå rundt og tenke sånn hele tiden, da går tiden bare end saktere.

Alternativet er jo å gå fra han.

Men da vil jeg jo igjen bli ganske vanskelig igjen å finne en mann som ikke vil ha barn. For om jeg skal finne en ny, så vil det være et første krav at han ikke skal ha barn selv. Iallefall ikke mer enn 1. For jeg orker ikke gå igjennom denne smørjen enda en gang.

Det er dog dager som er bra. De er rolige og faktisk her om dagen kom minstemann og satte seg i fanget mitt på egen initiativ, og jeg fikk nattaklem for første gang.

Var på gråten, så rørt og glad ble jeg. Følte at det endelig var på tur riktige veien.

Men jeg vet virkelig ikke.

Er bare vanskelig å vite hva jeg bør gjøre .

Ville bare fortelle dere dette. Er ingen andre jeg sier alt til. Forteller jeg dette til samboer vil han bli lei seg og redd for at jeg skal dra fra han eller kanskje sint fordi det kanskje virker som jeg hater barna hans. Og det er slett ikke sånn det er.

Hater situasjonen bare.

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

[AnonymBruker]

Vi var kjærester i 1,5 år før vi ble samboere, og nå har vi bodd sammen i 6 mnd.

Han har to barn fra før (5 og 7) og jeg har et (5).

Kjenner jeg ikke har forberedt på dette i det hele tatt. Selv om jeg og barnet mitt traff dem mange ganger før vi begynte å tenke på å flytte sammen. Men merker nå at det var mye vanskeligere og tøffere å være stemor enn jeg noen gang hadde tenkt meg.

For det første; støynivå.

Jeg er vant med et barn, et relativt rolig barn som leker utrolig bra alene. Å komme inn over totalt bråkehjem er for å si det mildt forferdelig slitsomt. Det er mas konstant, herjing og skriking.

Holder på å bli gal. Samtidig føler jeg meg ikke trygg nok til å irettesette barn som ikke er mine egne. Har mange ganger tenkt at samboer er ALT for tålmodig, og hadde det vært meg så hadde jeg klikket for lenge siden.

For det andre; barna hans gir meg ingenting. Jeg prøver å vøre grei, prøver å være snill, men jeg får ingenting tilbake. Noen ganger virker det som de vil ha meg ut herfra. Totalt likegyldige en dag, og neste dag klikker det største barnet på meg for noe som er hans egen feil. Dette skjer ofte.

Og jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere, iallefall mens samboer er til stede. Får ikke til å krangle med dem. Delvis fordi jeg vil ikke trenge meg på i deres hjem, og delvis fordi jeg synes det er vanskelig og vet ikke hvordan jeg skal reagere på deres oppførsel.

De er altså 3 barn sammen og det bor totalt kaos noen ganger. Samboer har dem bare annenhver helg men det er ikke høydepunktet i livet mitt når fredagen kommer og de skal være her i 4 dager.

Jeg vet det høres utrolig slemt ut, men jeg klager ikke på barna. Men det er situasjonen i seg selv. Det har vært lettere for han å få fra to til tre barn. Mens jeg plutselig fikk tredoblet antall barn og håndtere. Han syns ikke dette er spesielt vanskelig, sikkert fordi han er vant til flere enn 1 barn og overgangen til 3 da ikke ble så veldig hard.

Jeg "rømmer" huset så ofte jeg får mulighet, tar med meg barnet mitt og drar på besøk eller noe, selv om jeg nesten ikke kjenner en kjeft her.

Gjemmer meg ofte på toalettet fordi der får jeg fred. Setter på ørepropper og hører på musikk og later som jeg sitter på do.

Gjemmer meg i bilen, kjører meg en tur vekk herfra, bare for å få en stund for meg selv.

Kjenner jeg vet virkelig ikke om jeg orker mer.

Han ER mannen i mitt liv. Men vet virkelig ikke om barna er noen jeg kan leve sammen med. Jeg vet de blir eldre en dag og det vil bli roligere og bedre. Jeg tenker ofte på det at jeg håper tiden går fort til de vokser og blir større. Men jeg kan jo ikke gå rundt og tenke sånn hele tiden, da går tiden bare end saktere.

Alternativet er jo å gå fra han.

Men da vil jeg jo igjen bli ganske vanskelig igjen å finne en mann som ikke vil ha barn. For om jeg skal finne en ny, så vil det være et første krav at han ikke skal ha barn selv. Iallefall ikke mer enn 1. For jeg orker ikke gå igjennom denne smørjen enda en gang.

Det er dog dager som er bra. De er rolige og faktisk her om dagen kom minstemann og satte seg i fanget mitt på egen initiativ, og jeg fikk nattaklem for første gang.

Var på gråten, så rørt og glad ble jeg. Følte at det endelig var på tur riktige veien.

Men jeg vet virkelig ikke.

Er bare vanskelig å vite hva jeg bør gjøre .

Ville bare fortelle dere dette. Er ingen andre jeg sier alt til. Forteller jeg dette til samboer vil han bli lei seg og redd for at jeg skal dra fra han eller kanskje sint fordi det kanskje virker som jeg hater barna hans. Og det er slett ikke sånn det er.

Hater situasjonen bare.

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

Aldri mer skal jeg date en alenemor etter å ha lest dette innlegget.

Anonymous poster hash: 292a0...47c

[AnonymBruker]

Aldri mer skal jeg date en alenemor etter å ha lest dette innlegget.

Anonymous poster hash: 292a0...47c [/

Ble irritert over uttalelser som dette før, men da visste jeg ikke hva de snakket om.

Så jeg forstår deg godt. Det er IKKE å enbefale, iallefall om det er snakk om flere enn et barn.

TS

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

[Frisørdama]

Tenker at du må snakke med samboeren din og så må dere bli enige om regler som skal være likt for alle, og hvis ungene er ufine så må han faktisk prate med de om det ellers så blir det på en måtr godtatt at det er greit. Og du bor der og er bonusmor, du skal få lov til å snakke til de om det er grunn for det. Du er ikke en gjest. Men som sagt, du og faren dems må snakke sammen!

[AnonymBruker]

Hvis det er så strevsomt allerede nå tror jeg at jeg bare hadde pakket og dratt. Det blir ikke enklere når de f eks kommer i puberteten, skrekk og gru!

Anonymous poster hash: 9b05c...745

[AnonymBruker]

Hvis det er så strevsomt allerede nå tror jeg at jeg bare hadde pakket og dratt. Det blir ikke enklere når de f eks kommer i puberteten, skrekk og gru!

Anonymous poster hash: 9b05c...745

Vel, jeg tror egentlig at barna er ganske så gjennomsnittlige. Det er bare jeg som er problemet. Jeg har lav terskel når det gjelder bråk og dårlig oppførsel. Når de ikke hører etter faren når han snakker til dem, kjenner jeg det koker innvendig.

Barnet mitt er ikke perfekt det heller, men er en del lettere å irettesette. Selv om vi ofte må si fra, så hører han etter i det minste.

TS

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

[FantasDick]

Dere har bodd sammen i bare 6 mnd, gi det litt mer tid.

Det tok ca to år før jeg ble "husvarm" nok til å både kunne si fra ordentlig til barnet og å ta en skikkelig diskusjon angående regler med samboeren. Nå har vi bodd sammen i litt over tre år og nå er det som om barnet er mitt. Tror jeg.. Jeg har ingen egne barn, men det er slik det føles i alle fall.

[AnonymBruker]

Du og samboer må snakke sammen om felles regler, og du MÅ tørre å si i fra til hans barn også, du bor trossalt sammen med dem. Barn trenger grenser, og grenser vil ofte gi dem både mer trygghet og tillit!

Anonymous poster hash: a7e27...258

[AnonymBruker]

Kommunikasjon. Gå til familieterapeut og bli enige om hva som er greit og ikke greit og hvordan dere skal jobbe med barna sammen. 8 dager i måneden burde jo faktisk gå.

Anonymous poster hash: 08eaa...c54

[AnonymBruker]

Dere har bodd sammen i bare 6 mnd, gi det litt mer tid.

Det tok ca to år før jeg ble "husvarm" nok til å både kunne si fra ordentlig til barnet og å ta en skikkelig diskusjon angående regler med samboeren. Nå har vi bodd sammen i litt over tre år og nå er det som om barnet er mitt. Tror jeg.. Jeg har ingen egne barn, men det er slik det føles i alle fall.

Jeg vet jeg bør gi det litt mer tid. Men du har bare 1 fremmed barn du skal forholde deg til. Jeg har to. Pluss mitt eget i tillegg.

Men skal gjøre som deg; holde ut en stund til, og gi det litt tid. Jeg har ikke lyst til å ta en avgjørelse jeg angrer på etterpå. Men det er krevende å holde ut. Virkelig krevende.

Håper jeg ender opp som deg, at jeg en dag føler barna er litt mine egne til slutt. Håper ikke det fortsetter sånn som dette i alle fall. Om jeg skal være nødt til å gjemme meg for min egen familie for å holde ut med dem så sier det seg selv at det ikke er noe sunt, for noen av oss.

TS

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

[AnonymBruker]

Aldri mer skal jeg date en alenemor etter å ha lest dette innlegget.

Anonymous poster hash: 292a0...47c

Tro meg, det er ikke slik alle alenemødre er. Jeg er ikke slik, og kjenner mange andre som heller ikke er slik. Har ei venninne som har et barn selv fra før og ble sammen med en som har 3 barn fra før, de har vært sammen nå 6 år tror jeg:) Jeg vil kanskje påstå at du TS er litt høysensitiv?

Anonymous poster hash: e03cc...cc0

[FantasDick]

Jeg vet jeg bør gi det litt mer tid. Men du har bare 1 fremmed barn du skal forholde deg til. Jeg har to. Pluss mitt eget i tillegg.

Men skal gjøre som deg; holde ut en stund til, og gi det litt tid. Jeg har ikke lyst til å ta en avgjørelse jeg angrer på etterpå. Men det er krevende å holde ut. Virkelig krevende.

Håper jeg ender opp som deg, at jeg en dag føler barna er litt mine egne til slutt. Håper ikke det fortsetter sånn som dette i alle fall. Om jeg skal være nødt til å gjemme meg for min egen familie for å holde ut med dem så sier det seg selv at det ikke er noe sunt, for noen av oss.

TS

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

..Men dere har jo barna hans bare annenhver helg, det burde du "klare". Jeg vet veldig godt hvordan du føler det; jeg låste meg ofte inne på do, badet eller soverommet fordi jeg følte jeg ikke klarte å "være" i kaoset, men da jeg sluttet med dette og samtidig tok i et tak for at vi skulle begynne å fungere, ble alt veldig mye bedre.

Selv om vi (han) bare har ett barn så er det mer enn nok kaos her også. Barnet er her 100% og har flere utfordrende diagnoser.

[Gjest gloria]

Hvis det er så strevsomt allerede nå tror jeg at jeg bare hadde pakket og dratt. Det blir ikke enklere når de f eks kommer i puberteten, skrekk og gru!

Anonymous poster hash: 9b05c...745

Jeg tenker helt motsatt. 6 måneder er ikke særlig lang tid, og spesielt ikke når far ikke har 100% omsorg.

Som i så mange tråder jeg leser her på KG, så er grunnen til de fleste problemene mangel på kommunikasjon. Noe jeg også leser mellom linjene i det du skriver. Du og far må avklare felles husregler, og ha barna delaktige i dette.

Jeg synes også at du må huske på at det kanskje for barna sin del fremdeles kan oppleves som en ny hverdag med en ny person i livet. At da et av barna frem til nå ikke har sittet på fanget ditt, vitner kanskje om at tryggheten enda ikke er helt på plass. Gi det tid.

Dersom du er sikker på at dette er mannen i ditt liv, så ofrer du du litt tid til for å være sikker på at dette er barna i ditt liv

[Gjest Klaveret]

Jeg skjønner deg veldig godt, selv om det var jeg som hadde to og han ett barn. Stort sett gikk det greit, men det var også mange ganger at jeg følte at det ikke var mitt hjem engang ...

Jeg tror det går mye på personligheten til steforeldrene hvor bra det går å få nye familiemedlemmer. Jeg var da, som du (?), ganske vàr og følsom og prøvde hele tiden å gjøre mitt beste ... men det føltes ofte falskt. Stebarnet mitt har aldri blitt "mitt" barn. Men vi har fungert som familie og har mange felles gode minner.

Samtidig minnes jeg hvor forbannet jeg kunne være inni meg mange ganger. Jeg ville ut av situasjonen når det føltes konstruert og kunstig at vi var en familie. For ikke å snakke om en periode der stebarnet mobbet og frøys ut det yngste barnet mitt. Da var det vanskelig å skulle være en god stemor. Jeg tror nesten jeg hatet han de gangene jeg hørte hva han hadde gjort.

Heldigvis har jeg en mann som virkelig har ønsket å få det til og han har vært veldig lydhør overfor meg.

Nå er alle barna voksne og vi har trivelige stunder sammen alle fem - men etter hvert som årene går har jeg tillatt meg å elske mine barn mest og ikke presse meg til å elske stebarnet like mye. Jeg tror nok det har gjort situasjonen lettere. Nå kan jeg helt klart si at jeg liker stebarnet, og kjenner kjærlighet også for det "barnet". Men det har IKKE vært lett følelsesmessig. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde gjort det om igjen. Menn så er det jo Mannen da ...

[Red-Ruby]

Aldri mer skal jeg date en alenemor etter å ha lest dette innlegget.

Anonymous poster hash: 292a0...47c

hva nøyaktig er vitsen å sitere så langt innlegg for å kommentere med en kort setning? Tar bare masse plass jo.

Men ts, hva med sønnen din opp i dette her? hvordan takler han det?Høres ut som om du flykter fra situasjonen på tur og på badet og ungen din er igjen..

[AnonymBruker]

Skjønner TS veldig godt jeg. Tror ikke hun er høysensitiv, bare skrevet det en dag hun er litt oppgitt.<br />Det tar et par år å bli husvarm, og klarer du det ikke så trekk deg ut av det. Og til dere alle dere alenefedre, ikke ta alt som en selvfølge, vi hjelper gjerne til, men det er ikke våres barn. Og ta intiativet til å prate om det som ikke fungerer Hos oss gikk alt seg til etterhvert, men så kom krisene når barna ble tenåringer.Og nå vet jeg verken ut eller inn.<br /><br /><br /><br /><br /><br /><br />

Anonymous poster hash: 4cb62...9e4

[AnonymBruker]

Det første du må tenke på er at du er en voksen og ikke en bestiss.

For det andre er han sikkert vant med unger som herjer - snakk med han og fortell han at du opplever det som kaotisk kom opp med en plan for samarbeid rundt det kaotiske.

For det tredje så må du irettesette alle sammen likt, ingen forskjellsbehandling what so EVER på barna. Sier seg selv at du ikke kan gi barnet ditt en is og stedbarna hver sin gulerot.

Det er sant at du ikke har vito når det kommer til barna, du kan ikke bestemme at barna skal få en hest eller at de skal ha tannregulering.

Det du kan bestemme er dynamikken i hjemmet, og din samboer må være med på bestemmelsen for å få best mulig resultat. Begynn å inkluder dem litt mer; la dem være med på slikt som matlagingen i starten, sett på musikk på full guffe og la dem være med på rengjøringen, dans sokkene av deg!

Gi dem et tidsrom for å kunne slå seg løs og bli kjent med deg slik at de også etterhvert kan roe seg ned.

Anonymous poster hash: 685c7...d7d

[AnonymBruker]

hva nøyaktig er vitsen å sitere så langt innlegg for å kommentere med en kort setning? Tar bare masse plass jo.

Men ts, hva med sønnen din opp i dette her? hvordan takler han det?Høres ut som om du flykter fra situasjonen på tur og på badet og ungen din er igjen..

Han elsker stesøsknene sine, og gleder seg hver gang de kommer. Hender han også blir lei seg når de drar til moren sin igjen.

Så jeg forlater han ikke hos de "fæle" ungene, det må du ikke tro. Hadde jeg tvilt på at han hadde trivdes sammen med dem så hadde jeg tatt han med meg på turene mine. Han har fått valget mange ganger, men velger alltid å være med dem.

Så han har ingen fare

TS

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

[Red-Ruby]

Han elsker stesøsknene sine, og gleder seg hver gang de kommer. Hender han også blir lei seg når de drar til moren sin igjen.

Så jeg forlater han ikke hos de "fæle" ungene, det må du ikke tro. Hadde jeg tvilt på at han hadde trivdes sammen med dem så hadde jeg tatt han med meg på turene mine. Han har fått valget mange ganger, men velger alltid å være med dem.

Så han har ingen fare

TS

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

Hehe, så koselig da! Det er jo godt å høre, at du slipper å bekymre deg for både deg og barnet ditt, blir på en måte to problemer på en gang.

[Eneri]

Gi det litt tid, og koble deg på ungene. Du må ikke gå på tå hev fordi det ikke er ditt hjem, det ER ditt og ditt barns hjem også.

Ungene er små, og trenger å føle seg ønsket av deg. Et halvt års samboerskap, og han har ungene bare 8 dager i måneden; det er ikke lang tid å bli vant til at familien er utvidet.

Prat med samboeren din om grenser. Han kan godt være den som irettesetter mest, så du ikke ender som den onde stemor, men du kan også si fra. Finn på ting ilag med ungene. Det burde være greit når din sønn er så glad i å være sammen med dem. Si at dere har gledet dere til de skal komme, at dere har planlagt filmkveld/skogstur/tur til svømmehallen etc. Skap gode minner og en arena der dere kan komme mer innpå hverandre.

Det er først og fremst de voksnes ansvar å komme innpå stebarna; ta initiativ til å bli kjent. Kanskje syns hans to barn det er vanskelig å ha fått en konkurrent om farens gunst i stebroren som kanskje er mest hos deg? Altså at din sønn får mer tid med deres pappa enn de selv får. Det kan være sårt og vanskelig for dem, uten at de nødvendigvis har ordene på følelsene.