Datter er ekstremt deprimert

[AnonymBruker]

Min datter på 17 år har den siste måneden vært utrolig vansklig og deprimert. Hun startet med å slutte på skolen i midten av november for hun var så utrolig sliten psykisk med lange dager på skolen, jeg trodde dette skulle bli bra for henne ettersom hun kunne få seg prakisis jobb å tjene litt penger for å spare opp. Hun fortalte meg at en ganske god venn av henne har brutt kontakten med henne etter en krangel, hun skal ha flere ganger å prøvd å ordet opp i dette, men h*n ber henne om å stikke og ikke snakk til h*n. Så hun slettet ganske mange venner på Facebook, og andre sosiale medier, hun skal ha brutt kontakten med mange av hennes venner, hun har isolert seg på rommet sitt, sover stort sett døgnet rundt, jeg har prøvd å snakket til henne, tatt henne med på flere gå turer, men lykkes ikke. Først i sist uke skal en gutt som er noen år eldre enn henne ha kalt hennes avdøde far en pedofil, noe jeg reagerte sterkt på, jeg kontakten han å ba han slutte. Datteren min gråter seg til søvn, hun nekter på dette, men jeg hører henne om natten. Hun har aldri vært ett mobbe offer på skolen, alltid hatt gode venner og sånt.. Hva burde jeg gjøre?

Anonymous poster hash: bf67c...6ec

[AnonymBruker]

Du burde få henne til fastlege.

Anonymous poster hash: d4a8a...02a

[AnonymBruker]

Snakke med helsesøter på skolen hun gikk på og få hjelp til å komme i kontakt med skolepsykologen.

Anonymous poster hash: 9915d...362

[ickyicky]

Som noen som selv har slitt en del psykisk tror jeg nok det beste for henne ville vært å ha noen å snakke med (gjerne psykolog). Det vanskelige her er at hun kan ta det på feil måte, bli flau, eller sint. Jeg blånekta da foreldrene mine foreslo det da jeg var femten, da jeg ikke ville at de skulle bekymre seg for meg. Det angrer jeg på nå. I det store og hele er det verdt å prøve (og igjen litt senere om hun ikke har lyst, da det ikke er utenkelig at hun kan ha ombestemt seg). Jeg oppsøkte ikke hjelp før jeg var 21, og er overbevist om at jeg hadde vært et lykkeligere menneske i mine tidligere dager om det hadde skjedd tidligere (til tross for at, eller kanskje nettopp fordi, min største lærdom var at psykologi og medikamenter ikke er noe for meg, og at jeg bare må prøve å være min egen lykkes smed).

Endret 6. desember 2014 av ickyicky

[AnonymBruker]

Dette må du ta tak i. Hardt. Hun kommer nok til å stritte imot med alle krefter, men prøv alt du klarer å vinne denne kampen.

Jeg kjenner meg veldig igjen i din datter. Da jeg var 16 skjedde det noe med meg. Trolig en kombinasjon av PTSD, dårlig skolemiljø/mobbing og en genetisk predisposisjon for depresjon.

Jeg stengte alle ute, mest av alt mine foreldre. Jeg gikk i en slags døs av sorg, sinne og selvmordstanker. Jeg følte at noe var fryktelig galt, men hadde lite kunnskap om psyke, og hadde en slags oppfatning om at det var slik det var å ikke være barn mer. Utenfra må jeg bare ha fremstått som miserabel og jævlig.

Jeg hadde det slik gjennom hele VGS og over et år etterpå. Da måtte jeg ta meg selv i nakken og gjøre meg selv frisk.

Ja, det var vondt. Depresjon er forferdelig. Men det som sitter mest forankret i meg er følelsen av at alle voksenpersoner i livet mitt så at jeg sleit, men aldri hjalp. Jeg er så sint på foreldrene mine, som tross alt bodde sammen med meg og skulle ta vare på meg. Hvordan kan en sitte å se tenåringen sin visne bort uten å reagere på annet enn at h*n skulker skolen? Om de bare hadde lagt litt press på meg for at jeg skulle åpnet meg, og tatt meg med til fastlegen.. Det er fryktelig lite, men det kunne gitt meg tilbake veldig mange år av livet mitt. Ringvirkninger av denne erfaringen sliter jeg fortsatt med, og jeg er 30.

Beklager TS, dette ble veldig sytete og personlig, men jeg vil virkelig ikke at din datter skal ha det sånn. Selv om hun er vanskelig å forholde seg til nå, så vil hun takke deg senere!

Anonymous poster hash: ea455...542

[AnonymBruker]

Få henne til lege og henvisning videre til psykolog. Forhåpentligvis må hun ikke vente så altfor lenge før hun kommer til siden hun enda er under atten.

Mens dere venter på psykologhjelp kan hun jo ta i bruk helsesøster på skolen, PPT, fastlege og evt. ungdomsklinikk.

Men du, uansett hva som skjer og hvilke løsninger man må ta: Få henne til å gå på skole, IKKE jobbe. Blir hun ikke ferdig med vgs så har hun omtrent ingen muligheter og det blir bare vanskeligere og vanskeligere å få tatt vgs jo eldre man blir. Så sett alle ressurser inn på skole, og ikke jobb, når tiden er inne. Kanskje med en sykemelding får hun hoppe inn igjen i kullet sitt til våren og får være russ med de.

Anonymous poster hash: 4c568...96f

[flinkeceline]

syns du skal ta henne hand i hand til fastlegen og sørge for at hun får hjelp. dette er ikke holdbart!

[HerKommerMummi]

Ta kontakt med BUP for hastetime.

[deedee_]

hadde det helt likt da jeg gikk på vgs! ta henne med til lege eller psykolog. går ikke an å bare ha det sånn og håpe det går over.

[Avalon]

Der har jeg vært selv. Fastlege, og psykolog.

[Kittykat]

Jeg ville satt meg ned, snakket med henne og holdt rundt henne. Deretter ville jeg kontaktet fastlegen. Jeg har slitt med depresjon selv, men det må være enda verre for en på 17 år. Dette er ikke noe som bare vil gå over av seg selv. Hun trenger hjelp til å komme seg igjennom depresjonen og bearbeide følelsene/sinnsstemningen/sorgen m.m.

Jeg har selv gått til psykolog. Det var et utrolig vanskelig steg å ta, men det hjelper. Og det er ikke sånn at det kommer menn i hvite frakker og tar deg avgårde, for å sitte det litt på spissen. Jeg forstår at dette er vanskelig for deg som forelder å se barnet ditt sånn som dette, men med hjelp så vil ting bli bedre både for deg og din datter.

Endret 7. desember 2014 av Kittykat

[AnonymBruker]

Dette er egentlig ikke noe du burde tvie tommeltotter for. Slike ting kommer i buketter hvor det kan balle på seg også plutselig ser du på en datter som fort kan komme utfor stupet.

Anonymous poster hash: 0f9a3...b7b

[AnonymBruker]

Send henne til fastlegen, siden hun ikke er myndig så bli med.

Hun trenger hjelp som du som mamma ikke kan gi henne - og alle tiltakene du har nevnt er det som er en reddende faktor for deprimerte og det er tiltakene som vil bli anbefalt videre i psykriatrien, men hun trenger noen å snakke med som ikke kjenner henne.

Lykke til...! Det er ikke noe godt å ha depremerte barn

Anonymous poster hash: 12ad3...10b

[AnonymBruker]

Depresjon er noe som kan utvikle seg til å bli svært, svært alvorlig. Søk hjelp - for datteren din sin skyld!

Anonymous poster hash: 8f358...304

[AnonymBruker]

hadde det helt likt da jeg gikk på vgs! ta henne med til lege eller psykolog. går ikke an å bare ha det sånn og håpe det går over.

TS skrev da heller ikke at hun håpa det gikk over. Himmel og hav!

Anonymous poster hash: 58b36...f4e