Er det feil å være stille?

[AnonymBruker]

Jeg er ganske stille av natur, men fått så mye kritikk for det, at jeg har brukt enormt masse krefter på å bli en annen person, altså å være skikkelig frempå, snakke mye, delta på alt og ingenting..dette har slitt meg ut. dessuten kommer det fort bare teite ting ut av kjeften på en når en snakker bare for å snakke.. men jeg er egentlig ganske stille, men uasnett sosial, liker å omgås mennesker.. og feste osv. men jeg er ikke den som alltid har en mening om tiing, men jeg har blitt redd for at dette er å være kjedlig. redd for at jeg kan miste vennene mine pga dette. jeg kjenner til flere stille personer, og trenger man å være sjenert fordi man er stille?! kan ikke enekelte bare få være stille av natur, tror det ville vært temmelig plagsomt om absolutt alle skal gå rundt å skrike etter oppmerksomheten. problemet er bare at jeg er ikke flink til å spøke.....å være humoristisk, og ja jeg er kanskje litt sjenert, og er det sterkere i perioder enn andre, aner ikke hvorfor. Enkelte er jo så stille at det blir irriterende. Mulig at folk fort kan føle at vedkommende skjuler ting om man ikke sier ett ord, men sjenanse føles faktisk veldig som et handicap for vi som er det.. hvilken utadvendte person tror du ville byttet til å være innadvendt? ingen! Så da spør jeg her....hva syns du om stille personer? burde de ta seg sammen, bli noen de egentlig ikke er, eller er det behagelig at folk er stille av natur og da er seg selv?

Anonymous poster hash: 68660...d6a

[Gjest lnx]

Jeg var som deg før. Fikk ofte høre at jeg var "stille" og slikt, og jeg prøvde å presse meg selv til å bli mer utadvendt. Jeg ble sliten av det, fordi det var ikke noe som falt meg naturlig. Det er ikke før i senere tid at jeg har klart å akseptere at jeg er slik jeg er, nemlig litt introvert.

En annen viktig ting, om ikke enda viktigere: Mange som er "stille" er det fordi de er sjenerte (= sosial angst). Om man jobber med denne angsten og fortsatt er stille, da er man nok mest sannsynlig introvert.

[AnonymBruker]

Les: "quiet, the power of introverts in a world that can't stop talking". Finnes i .PDF på nettet. Veldig bra bok!

Anonymous poster hash: c6a52...4cf

[Mayah]

Les: "quiet, the power of introverts in a world that can't stop talking". Finnes i .PDF på nettet. Veldig bra bok!

Anonymous poster hash: c6a52...4cf

Denne boka anbefales!

Enkelte ganger kan man nesten føle seg sykeliggjort fordi man ikke er den som gauler høyest om hva man spiste til middag igår, diskutere med gud og hvermann om hva man mener om det nye statsbudsjettet og generelt må prate, om alt og ingenting. For noen av oss er det mer naturlig å lytte enn å snakke i enhver sammenheng, og mange av oss liker å tenke før vi snakker.

Jeg også har slitt mye med å godta at jeg er en slik person (innen det introverte spekteret), for av en eller annen grunn så er det helt innafor for andre å påpeke at "Åhh, du er så stille du!" eller "Og Mayah sitter stille og lytter, som vanlig....". Det er visst mer godtatt enn å påpeke at noen aldri kan holde kjeft.

Selvfølgelig finnes det jo tilstander hvor denne stillheten kan anses å være hemmende og noen ganger patologisk (tenk angsttilstander, personlighetsforstyrrelser), men for noen av oss så er det ganske enkelt sånn vi er! Og vi er ikke noe dummere, tregere eller bryr oss mindre enn andre for det. Les boka til Susan Cain, du er ikke alene om å føle det som du gjør

[Aurora M.]

Så da spør jeg her....hva syns du om stille personer? burde de ta seg sammen, bli noen de egentlig ikke er, eller er det behagelig at folk er stille av natur og da er seg selv?

Anonymous poster hash: 68660...d6a

Så lenge du selv ikke finner det plagsomt (slik at du ikke våger å si din mening i frykt for hva andre vil tenke), så synes jeg absolutt du skal slå deg til ro med at det er sånn du er. Det høres ut som om det som plager deg mest er at du føler deg annerledes fordi du er stille og at noen kanskje ikke vil like deg for det. Det bør du snarest mulig slå fra deg! Selv liker jeg stille og rolige mennesker i en verden der de fleste konkurrerer om å rope høyest og på død og liv skal hevde sin mening i ett og alt. Se på det som en fin egenskap og en styrke ved deg selv. Og for all del: Ikke strev med å være noe annet enn du er. Aksepter deg selv fullt ut og vær deg selv!

[AnonymBruker]

Det er som med stille folk som med tynne. Ingen sier til en som snakker mye at hun må holde kjeft/dempe seg, ingen sier til en tykk person at hun bør slanke seg/spiser for mye.

Tynne folk blir derimot spurt i hytt og pine om de ikke spiser noe, de bør legge på seg... Og stille personer får ofte høre at de må snakke mer/høyere osv.

Synes det er frekt jeg! Er noen veldig rolige, kan man heller prøve å inkludere dem litt i en samtale, gjøre sitt for at vedkommende føler seg akseptert/trygg til å snakke.

I stedet for "Du sier så lite!" kan man heller stille noen spørsmål, eller snakke litt selv, så vedkommende kommenterer og blir med i samtalen. Og i stedet for "Du må snakk høyere!" kan man si "Nå hørte jeg ikke hva du sa" og selv komme litt nærmere så man hører.

Ingenting er verre enn "Si noe da!" og "Hvorfor er du så stille?"

Anonymous poster hash: 420be...18a

[Gjest Hummels]

Det er ikke feil å være stille. Folk er som de er, helt forskjellige, og godt er det

[AnonymBruker]

Jeg misunner deg jeg. Jeg snakker alt for mye, spesielt hvis jeg er nervøs og ukomfortabel går jeg i fra samtalen irritert på meg selv. Du sliper i ihvertfall å tenke "faen, hvorfor sa jeg det?" Eller "flott, nå tror de at jeg er tilbakestående" Jeg har i alle år slit med konseptet "tenk, før snakker" Det har alltid vært den andre veien hos meg.

så å være stile er ikke noe negativt. det er en særdeles posestiv egenskap.

Anonymous poster hash: 7b5c0...4a9

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat som deg!! Veldig stille, og jeg merker ofte at folk tror jeg ikke 'tenker' fordi jeg ikke snakker. Føler at det er et handicap i hverdagen, mest fordi jeg føler et stort press fra omverdenen om at det eneste som gjelder er å være frampå og høylydt. Har fått nok av kommentarer og spørsmål som 'Går det bra med deg eller, du sier ikke så mye?', men da tenker jeg at det får være deres problem og at det bare er å fyre ivei om de vil snakke selv (de som har spurt disse spørsmålene har nemlig ikke sagt så mye selv, men forventer tydeligvis at alle andre skal snakke for å få igang en samtale) Jeg er 27 år og dritt lei alt ekstrovertpresset, så da tenker jeg at mystikken får forbli, og så får man bare lære seg å svare som den smartisen/normalt tenkende personen man er når noen misforstår stillhet med lav intelligens e.l... Det hadde kanskje ikke noe relevans med problemstillingen din (?) men jeg følte for å legge til litt da jeg selv konstant blir mistforstått, og det gjør meg jævlig forbanna. På tiden at intovertene får lov til å være seg selv og ikke slite seg ut for å passe inn i et samfunn der ekstrovertene blir forgudet.

Anonymous poster hash: dfb42...25d

[AnonymBruker]

hva kalles det hvis man liker godt å prate veldig mye men også liker å være helt alene og stille for seg selv?

Anonymous poster hash: 4dde4...031

[kubrak]

Jeg er ganske stille av natur, men fått så mye kritikk for det, at jeg har brukt enormt masse krefter på å bli en annen person, altså å være skikkelig frempå, snakke mye, delta på alt og ingenting..dette har slitt meg ut. dessuten kommer det fort bare teite ting ut av kjeften på en når en snakker bare for å snakke.. men jeg er egentlig ganske stille, men uasnett sosial, liker å omgås mennesker.. og feste osv. men jeg er ikke den som alltid har en mening om tiing, men jeg har blitt redd for at dette er å være kjedlig. redd for at jeg kan miste vennene mine pga dette. jeg kjenner til flere stille personer, og trenger man å være sjenert fordi man er stille?! kan ikke enekelte bare få være stille av natur, tror det ville vært temmelig plagsomt om absolutt alle skal gå rundt å skrike etter oppmerksomheten. problemet er bare at jeg er ikke flink til å spøke.....å være humoristisk, og ja jeg er kanskje litt sjenert, og er det sterkere i perioder enn andre, aner ikke hvorfor. Enkelte er jo så stille at det blir irriterende. Mulig at folk fort kan føle at vedkommende skjuler ting om man ikke sier ett ord, men sjenanse føles faktisk veldig som et handicap for vi som er det.. hvilken utadvendte person tror du ville byttet til å være innadvendt? ingen! Så da spør jeg her....hva syns du om stille personer? burde de ta seg sammen, bli noen de egentlig ikke er, eller er det behagelig at folk er stille av natur og da er seg selv?

Anonymous poster hash: 68660...d6a

jeg har ingenting imot stille folk men når det kommer til ens egen trivsel tror jeg det i dagens samfunn er ganske viktig å være utadvent og nokså pratsom. Det er jo som man sier at nesten annenvher jobbannonse søker de utadvente folk, og aldri inadvente. Hvis man vil delta mer i samtaler hjelper det iallfall om man er oppdatert på for eksempel nyheter eller hva som skjer i nærområdet. Og ellers bare være nysgjerrig og spørre om de skal på fylla i helga osv., så går det ofte videre til noe annet og man har samtalen gående.

[AnonymBruker]

Noen personer er stille på en sånn måte at det er behagelig, de kan engasjere seg og snakke, men så har vi og enkelte som alltid er for seg selv og aldri sier noen ting, det er mulig de ikke har det så godt. Jeg har blitt en del mer utadvendt med tiden, fordi jeg har presset meg selv til det, men utrolig slitsomt har det vært. Men i mitt tilfelle, tror jeg at stilleheten kommer av at jeg har blitt mobbet og utestengt, helt opp til videregående. Men så lurer jeg da på, om man blir et mobbeoffer nettopp fordi man er stille?! Jeg har egentlig ingen grunn til og være så sjenert, fordi ingen av mobberne har hatt noe mer å være stolt av enn jeg uansett. Så jeg skjønner jo at enten har det vært noe feil i mitt hode, eller en feil i deres, siden jeg likevel har skammet meg over meg selv, mens de andre som ikke ser noe bedre ut i det hele tatt, tror de fortjener all oppmerksomhet. Jeg har også utadvendte venner, og har egentlig aldri skjønt hvorfor de fremdeles vil ha kontakt med meg, da jeg har vært vant til at de fleste bare har ditchet fordi jeg sikkert har vært for kjedlig å være sammen med. men det må da gå ann å bli utadvent?

Anonymous poster hash: 68660...d6a

[AnonymBruker]

jeg har ingenting imot stille folk men når det kommer til ens egen trivsel tror jeg det i dagens samfunn er ganske viktig å være utadvent og nokså pratsom. Det er jo som man sier at nesten annenvher jobbannonse søker de utadvente folk, og aldri inadvente. Hvis man vil delta mer i samtaler hjelper det iallfall om man er oppdatert på for eksempel nyheter eller hva som skjer i nærområdet. Og ellers bare være nysgjerrig og spørre om de skal på fylla i helga osv., så går det ofte videre til noe annet og man har samtalen gående.

Det er helt riktig, men dette skyldes dessverre inkompetanse og uvitenhet blant de som skriver jobbanonnser. Utadvendt/innadvendt er begreper som ikke hører hjemme i jobbannonser! Til og med NAV har gått ut i media og sagt at dette er både feil og uheldig.

hva kalles det hvis man liker godt å prate veldig mye men også liker å være helt alene og stille for seg selv?

Da er du litt lengre mot midten av skalen, med en helning mot introvert.

Anonymous poster hash: 5a080...698

[AnonymBruker]

Jeg er stille av meg, men ikke sjenert. Jeg har snevre interesser og sterke meninger, så med mindre noen kommer med en provoserende uttallelse, så sier jeg ikke noe. Folk som prater "unødvendig info" syntes jeg bare er irriterende, og jeg har sjelden interesse av å prate med folk jeg ikke kjenner med mindre jeg syntes de er interessanne.

Jeg forstår ikke at folk orker å prate om alt og ingenting :-p

Anonymous poster hash: 01e63...1f3

[Chizue]

Jeg er stille av meg også
Men har en mistanke om at vennene mine bruker meg som en personlig psykolog
"Du er så flink til å lytte til hva jeg sier, er så glad for at du er min venn, så da sa han til henne at jeg ikke var blablablablablablabla......" *tenker på hva jeg selv skal ha til middag* -mMm...åja...Ok...mMm... xD

Men så kommer jo samme vennene til meg og spør om råd og trenger jeg hjelp med noe ,så er de der

Jeg er stille av natur..
Men har ikke stoppet meg i jobb enda

[Vival]

Det må være deilig, jeg blir irritert på meg selv fordi det kan komme så mye rart ut av kjeften på meg.

[AnonymBruker]

Jeg er ganske stille av natur, men fått så mye kritikk for det, at jeg har brukt enormt masse krefter på å bli en annen person, altså å være skikkelig frempå, snakke mye, delta på alt og ingenting..dette har slitt meg ut. dessuten kommer det fort bare teite ting ut av kjeften på en når en snakker bare for å snakke.. men jeg er egentlig ganske stille, men uasnett sosial, liker å omgås mennesker.. og feste osv. men jeg er ikke den som alltid har en mening om tiing, men jeg har blitt redd for at dette er å være kjedlig. redd for at jeg kan miste vennene mine pga dette. jeg kjenner til flere stille personer, og trenger man å være sjenert fordi man er stille?! kan ikke enekelte bare få være stille av natur, tror det ville vært temmelig plagsomt om absolutt alle skal gå rundt å skrike etter oppmerksomheten. problemet er bare at jeg er ikke flink til å spøke.....å være humoristisk, og ja jeg er kanskje litt sjenert, og er det sterkere i perioder enn andre, aner ikke hvorfor. Enkelte er jo så stille at det blir irriterende. Mulig at folk fort kan føle at vedkommende skjuler ting om man ikke sier ett ord, men sjenanse føles faktisk veldig som et handicap for vi som er det.. hvilken utadvendte person tror du ville byttet til å være innadvendt? ingen! Så da spør jeg her....hva syns du om stille personer? burde de ta seg sammen, bli noen de egentlig ikke er, eller er det behagelig at folk er stille av natur og da er seg selv?

Anonymous poster hash: 68660...d6a

Heller føre var enn etter snar!

Med det mener jeg, heller angre lite på det lille du har sagt enn å angre mye på alt det rare du har sagt!

Anonymous poster hash: c0b9b...0a8

[AnonymBruker]

http://www.ted.com/talks/susan_cain_the_power_of_introverts

Anbefaler introverte å se videoen jeg linket til, den ga meg et nytt syn på meg selv

Anonymous poster hash: f3630...aa9

[AnonymBruker]

Jeg er ganske stille av natur, men fått så mye kritikk for det, at jeg har brukt enormt masse krefter på å bli en annen person, altså å være skikkelig frempå, snakke mye, delta på alt og ingenting..dette har slitt meg ut. dessuten kommer det fort bare teite ting ut av kjeften på en når en snakker bare for å snakke.. men jeg er egentlig ganske stille, men uasnett sosial, liker å omgås mennesker.. og feste osv. men jeg er ikke den som alltid har en mening om tiing, men jeg har blitt redd for at dette er å være kjedlig. redd for at jeg kan miste vennene mine pga dette. jeg kjenner til flere stille personer, og trenger man å være sjenert fordi man er stille?! kan ikke enekelte bare få være stille av natur, tror det ville vært temmelig plagsomt om absolutt alle skal gå rundt å skrike etter oppmerksomheten. problemet er bare at jeg er ikke flink til å spøke.....å være humoristisk, og ja jeg er kanskje litt sjenert, og er det sterkere i perioder enn andre, aner ikke hvorfor. Enkelte er jo så stille at det blir irriterende. Mulig at folk fort kan føle at vedkommende skjuler ting om man ikke sier ett ord, men sjenanse føles faktisk veldig som et handicap for vi som er det.. hvilken utadvendte person tror du ville byttet til å være innadvendt? ingen! Så da spør jeg her....hva syns du om stille personer? burde de ta seg sammen, bli noen de egentlig ikke er, eller er det behagelig at folk er stille av natur og da er seg selv?

Anonymous poster hash: 68660...d6a

Det er ikke rart, men man blir skeptisk.

Anonymous poster hash: 79e55...0d6

[Sylvari]

Det er ikke rart, men man blir skeptisk.

Anonymous poster hash: 79e55...0d6

Jeg er mer skeptisk mot folk som alltid må snakke, som om de prøver å dekke over noe.