Mistet søsken?

[AnonymBruker]

Hvordan kommer man seg videre etter noe slikt?

Anonymous poster hash: 78ab8...f1a

[Gjest Evans]

Jeg har mistet ei søter. Det var utrolig vondt, men som jeg nettopp skrev i en annen tråd så har de gode minnene tatt over plassen hvor den vonde sorgen var.

Hvordan man faktisk kommer over det vet jeg ikke. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kom meg videre, men det var mye en dag om gangen. Støtte fra familie og venner. Aktiviteter. Tvinge seg selv tilbake til hverdagen. Folk reagerer så ulikt på sorg, og har så ulike behov, så det er vanskelig å gi noen konkrete råd eller tips.

Jeg håper du finner din måte, og at du kommer deg videre på den måten som er best for deg.

Endret 5. desember 2014 av Evans

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Det er godt å lese at det blir bedre, for akkurat nå føles det ikke slik.

Anonymous poster hash: 78ab8...f1a

[Gjest Evans]

Tusen takk for svar. Det er godt å lese at det blir bedre, for akkurat nå føles det ikke slik.

Anonymous poster hash: 78ab8...f1a

Det er ganske forståelig at det ikke gjør, og det kan ta laaaang tid, og være litt av en berg og dalbane. Sorgen forsvinner aldri, men jeg tror at de aller fleste får det bedre med tiden - selv om det virker håpløst å tenke på det nå.

[Hedda-78]

Jeg mistet et søsken for snart 30 år siden.

Sorgen blir aldri helt borte, men den stabiliserer seg på et vis, etter noen år.

I starten savnet jeg ham enormt, men minnene blekner jo litt etter hvert. Nå husker jeg ikke lenger detaljer om hvordan han var, stemmen hans, hva han likte og hvordan han oppførte seg.

Sorgen har gått litt fra å savne han, til å sørge over å ikke ha søsken (enebarn nå), at livet er urettferdig, sinne over at han måtte oppleve så mye smerte, og en lengsel etter å ha noen å dele familieminner med, og oppgaver ifbm gamle foreldre.

Jeg har sørget mye opp gjennom årene, sannsynligvis mye mer enn mine foreldre har visst om. Jeg kan fortsatt gråte noen ganger i året pga. savn og sorg.

[AnonymBruker]

Jeg kan kanskje ikke akkurat si jeg har mistet et søsken, på lik linje som de som faktisk mister en som stod dem nær. Men jeg mistet en bror i sommer, og jeg sørger enda.

Han var min bror på farsiden, men jeg hadde ikke sett han siden jeg var 4 år.
Fra jeg var ca 11-23, prøvde jeg iherdig å få kontakt med han. Skrev brev gjennom mange år, sendte postkort, osv. Den siste tiden prøvde jeg ekstra hardt, via å lete på sosiale medier, søke opp nummere, osv. I alle år har jeg ønsket å bli kjent med broren min, uten hell..

Juni i år, kom telefonen fra mamma som jeg hadde fryktet lenge. (Jeg fikk vite i 2012 at han slet med psykiske problemer)
Han hadde tatt sitt eget liv.

Jeg sørger kanskje ikke som andre som har mistet søsken, for det er ikke et direkte "brått" savn. Savnet har vært der i 20 år.
Men det savnet som har vært der i 20 år, og det enorme ønsket om å bli kjent med min bror, det døde.

Han har vært i mine tanker hver eneste dag siden jeg var en liten jente.
En 20 år lang drøm tok brått slutt. Jeg vil aldri kunne møte min bror. Jeg vil aldri bli kjent med han. Jeg vil aldri kunne gi han en klem. Han fikk aldri møte niesen sin.

Jeg fikk alle svar jeg trengte i bisettelsen (om hvorfor han aldri hadde svart meg, osv) så det var en stor "lettelse" og en vekt fra mine skuldre jeg har båret lenge. Det var uendelig godt å få svar på alle spørsmålene jeg hadde.
Jeg kan ta meg selv i å gråte nå og da. Ikke fordi jeg har mistet en del av mitt liv, men fordi jeg aldri får bli kjent med en del av mitt liv.

Anonymous poster hash: 24af8...675

[Amber]

Jeg mistet broren min for ca ett og et halvt år siden. Sorgen og følelsene kommer i bølger synes jeg, og helt uten grunn eller forvarsel. Er ikke så flink til å prate om det... men jeg har vært med i en sorggruppe i noen uker og synes det har vært en sterk, men fin opplevelse. Da må man liksom snakke om det, og det tror jeg er bra

[~white lady~]

Jeg mistet min lillesøster etter lang tids sykdom. Hun hadde kreft, ble "friskmeldt" før det ble oppdaget spredning til indre organer.

Det var ei tøff tid for oss alle. Mamma har vel aldri helt funnet livsgleden etter dette, men livet går jo sin gang og ettersom årene går blekner sorgen.

Men så kan den kommer tilbake i små blaff, når man rydder i klesskapet og tenker den genseren kunne sikkert hun hatt, eller når fødselsdagen hennes kommer og går, når man ser på gamle bilder, kikker ned på guttungen og tenker at han aldri fikk møte tanta si. Eller morfaren sin.

Har aldri gått i noen sorggruppe, men min storesøster gjorde det, og hun hadde stort utbytte av det. Det hjelper å snakke med noen, spesielt noen i samme situasjon.

[AnonymBruker]

Det var dager jeg ikke trodde jeg skulle klare det. Nå er det 16 år siden....

Anonymous poster hash: 8ef4d...a02

[Christiania_Oslo]

Man kommer seg aldri videre forbi det,men man lærer å leve med det. Sår gror, men det blir arr.

Noen er i dyp sorg lang tid etterpå og takler ikke hverdagen, de slutter i jobben og blir asosiale. Dette er det verste du kan gjøre mot deg selv. Tenk deg om den som var død kan se deg? Hva ville personen følt om det at du ødelegger ditt eget liv?

Det er greit å ha en skikkelig sørgeperiode på flere måneder, og det er greit å tenke på personen hver dag om det så har gått 5år eller 50år, men man må aldri la sorgen ødelegge en selv og sitt liv.

Å miste noen nære er noe som skjer med "alle". Noen mister mange i løpet av et liv, mens andre mister få. Noen får den nære revet bort,andre får være med den nære til denne går fredelig bort. Man må derfor se det litt i perspektiv, du opplever det som "alle andre"også gjør.

Selv har jeg mistet 2 søsken. Tenker ofte på det men lar det ikke styre livet.

[AnonymBruker]

Sorgen vil alltid være der. Den tar bare litt mindre plass.

Når jeg mistet mitt søsken, så var det bunnløs sorg.

Jeg trodde aldri jeg ville klare å stå opp igjen, noen gang

Det ga seg utslag i psykiske problemer for meg også.

Tror jeg gråt i tre mnd.

Det var et brått dødsfall, så det hadde mye å si.

Nå mange år etterpå, er sorgen der,men den tasr mindre plass

Nå ser jeg på bilder og minnes

Anonymous poster hash: e2fbb...892

[Birdo]

Jeg mistet et søsken i sykdom for litt over 11 år siden. Om jeg er over det? Langt derifra.. Jeg taklet dette veldig dårlig, jeg var i starten av puberteten og mistet søsteren min som jeg alltid kunne gå til. Jeg ble mye mobbet, og hennes dødsfall ble bare bensin på bålet for de.

Jeg måtte til slutt begynne på Bupp etter flere år med dårlige valg. Den dag idag kan jeg se tilbake på alle minnene om henne å smile - og det er en fantastisk følelse. Jeg kan ofte bli slått i fjeset av sorgen, men det er veldig sjeldent heldigvis.

Ho kommer alltid til å være min aller beste venn, men jeg har klart på en eller annen måte å akseptere at ho ikke er her lenger.

[Katrineh92]

Jeg mistet lillebroren min da han var 17 år. Fyllekjøring, bilen havnet i elva og han druknet. Den første tiden virker det som om hele livet ditt er slutt (med mindre du lever i en drøm). Nå er det to år siden, det er fortsatt vondt hver eneste dag. Men etterhvert blir det faktisk "lettere" fordi man lærer seg å leve med smerten. Men livet blir aldri så bra som det skulle blitt, heldigvis, for det ville ikke vært naturlig.

[Fame]

Åssen går det med deg nå?

Jeg mistet broren min i august: mangel på insulin. Savnet er der, men det går bedre