Problematisk tenåring... hva kan gjøres?

[AnonymBruker]

Advarsel: Dette blir en lang vegg av tekst... men det er mye som må nevnes. Beklager mye syting.. det er en utrolig dum situasjon.

Jeg er i midten av tjueåra, er utflyttet "eldstemann" i søskenflokken, og har to yngre tenåringssøsken som bor hjemme hos min mor og hennes samboer. Den eldste av de to er helt fantastisk. Kommer seg på skolen hver dag, stiller opp i hjemmet og hjelper til med husarbeid. Flink på skolen, har mange venner og er aktiv sosialt. Den yngste av de to går i 10. klasse i år, og er mildt sagt problematisk.

Min mor får hjelp fra barnevernet, men jeg er veldig kritisk til det som gjøres hjemme med yngstejenta. Jeg kan være ganske ærlig og si hva jeg mener til min mor, som i tur forsvarer yngstejenta fordi "hun har problemer", "hun sliter", og lignende i den retningen.

Jeg kan ikke annet enn å tro at hun ikke trives på skolen. Hun kommer seg ikke opp om morgenen, og selv om samboer til mor vekker henne, så bruker hun to timer på badet "på trass" slik at hun kommer for sent til bussen og må kjøres. Min mor har ofte tidligvakt og kan dermed ikke være hjemme for å overvåke jenta. Hun har utrolig mye fravær fra skolen, og står i fare for å ikke bli vurdert i enkelte fag. Det virker som at hun ikke skjønner hvor dumt det er å ikke få vitnemål fra ungdomsskolen, og om vi prøver å forklare henne at hun må jobbe mer med skolen så får vi en rasebøtte uten like.

Når denne ungen blir sinna, så blir hun virkelig sinna. Er noe knuselig i nærheten, til dyrere det er til bedre, så kan hun finne på å knuse dette. Hun kan rive ned bilder fra veggene, hive telefonen eller laptopen sin i gulvet, gå løs på andre folks eiendeler (spes. sambo til mor sine, som hun aldri har godtatt) eller være slem/høylydt mot dyrene våre (katt og hund) som blir skremt. Hun skylder alltid på alle andre enn seg selv om noe skjer, f.eks at hun ikke rekker bussen. (Til tross for at andre i huset gjerne minner henne på tiden flere ganger før det er for sent.) Når hun så ikke blir kjørt dit hun skal får hun raserianfall. Om hun ødelegger noe av sitt eget (iPhone, laptop) så krever hun å få nytt.

Hun kan finne på å si at ingen er glad i henne, at hun vil ta livet sitt, og at hun ikke er verdt noe. Hun bruker utrolig mange stygge ord til min mor, eller til meg om jeg er det. (Ikke bare når hun er sint, hun kaller meg mye rart til vanlig også.. Jeg er tilbakestående, retardet, hore, jævla idiot etc. Selv når jeg gjør noe hyggelig for henne.) Jeg har på følelsen av at hun på en måte er misunnelig på meg, fordi jeg i alles øyne er "vellykket". Dvs jeg er eldre, har egne penger, snakker fire språk, har lang utenlandserfaring som alle snakker om og beundrer, er student med gode jobbutsikter, har kjæreste og bor for meg selv. Misunnelig er kanskje feil ord, men hun tåler i alle fall ikke synet av meg. I tillegg er den andre eldre søsteren også vellykket for alderen, så det gjør vel ikke situasjonen bedre.

Ungen har en svært tidkrevende hobby, som involverer et levende vesen. Det sier knegg og går på fire ben. Min mor bruker utrolig mye tid og penger for å la ungen holde på med denne hobbyen, og barnet utmerker seg på denne arenaen i konkurranser. Likevel finnes det ikke et takk å få, og ingenting som gjøres settes pris på. Vi (dvs. min mor) har egentlig ikke økonomi til dette, og det gjør at andre ting blir nedprioritert, min mor får dårlig samvittighet ovenfor oss andre, og vil spandere ditt og datt på oss for å gjøre opp for sin dårlige samvittighet. (Jeg sier konsekvent nei takk, selv om jeg studerer og aldri har nok penger til at det går rundt.) Jeg er bekymret for økonomien til min mor, siden husstanden må klare seg på en inntekt. Samboer til mor har ingen egen inntekt for tiden, da han er midt mellom videreutdanning og oppstart av eget foretak.

Dyret/Hobbyen befinner seg i nabobyen. Vi eier dyret selv. Det er 8 mil å kjøre hver vei for å komme seg dit, en tur min mor tar oftere enn hun burde. Det finnes offentlig transport som barnet kan ta, og det koster ikke noe da hun har reisekort for ungdommer. (Dette er hun veldig flink til å rote bort.) Hun nekter ofte å ta offentlig transport, fordi dette er "slitsomt". Hun gjør ikke lekser, og det nytter ikke å stille krav til henne. VI kan f.eks ikke si at hun må gjøre leksene sine, ellers får hun ikke dra til stallen. Det er jo tross alt et levende vesen som trenger stell og kjærlighet det også, og kan ikke overlates til seg selv. Hverken jeg eller min mor har peiling på slike dyr og kan derfor ikke gjør jobben på egenhånd. (Jeg bor like i nærheten av der dyret står oppstallet, så om jeg hadde hatt kunnskap om dyret kunne jeg sikkert ha tatt meg av det om hun gjør seg vrang, men slik er det dessverre ikke.)

Jeg kommer vel egentlig ikke utenom å nevne faren til barnet. Han har egentlig ikke stilt opp for ungen siden hun var 7, da foreldrene våre gikk fra hverandre. Han fant seg ca et år etterpå en ny dame, og fikk nytt barn med henne. Det er ekstra sårt for tenåringen at hennes far nå stiller opp som en superpappa for vår 6 år gamle halvsøster, men nekter å stille opp på noen som helst måte (utover barnebidrag) for henne. (Det er forsåvidt sårt for meg og den andre søsteren også...)

Faren bor nærmere stallenn enn min mor gjør (ca. 5 km unna), men dersom jeg hinter om at kanskje han kunne kjøre henne dit av og til, eller om hun kunne kanskje få bo hos dem f.eks i helgene slik at hun kunne ta bussen til stallen selv, så blir det med en gang avfeid. Han mener han ikke kan "ofre" noe for dette barnet, og må ta hensyn til sin familie. (Dvs. sin nye familie med vår halvsøster, stesøster, og "onde stemor".)

Å snakke fornuft med faren er som å snakke for døve ører. Han er enig i mye som sies, men mener også at han ikke kan gjøre noe som helst for å hjelpe til. Det er han for travelt opptatt til, og det er jo så langt om han må kjøre ungen på skolen om morgenen osv. (Offentlig transport finnes, men det ignoreres ofte for argumentets skyld.) Og han vil ikke ha noe med hesten å gjøre, for det var jo en avgjørelse som ble gjort uten hans innblanding. (Han stilte ikke opp for ungen før dette heller, enten det var snakk om håndball eller fotball, så det er ikke det at det er hest som er problemet. Problemet er at han ikke har hovedomsorgen, og mener derfor at han ikke skal ha noe som helst å gjøre med barnas fritidsaktiviteter.)

På toppen av alt dette har farens manglende støtte og svik mot barna gjennom mange år gjort at min mor har utrolig dårlig samvittighet overfor oss alle, og prøver å kompensere for dette. Det har vært svak grensesetting i en årrekke, uten at hverken jeg eller den nest eldste har kommet dårlig ut av det av den grunn.

Min mor er svært ettergivende, spesielt overfor yngstejenta. Denne jenta vet ikke noe om økonomi, og har alltid fått alt "gratis". Hun har aldri måttet jobbe for noe hun ville ha. Hun fikk masse konfirmasjonspenger, og forskudd på arv av sine besteforeldre, og har alltid hatt nok av lommepenger. (Hvor lurt det er å sløse bort forskudd på arv på hest og lommepenger vil tiden vise.) Hun krever utrolig mye, og min mor er dum nok til at hun gir ungen visakortet sitt når ungen skal til byen med venner. (Jeg syns dette er en utrolig dum idé, da ungen ikke har noe fysisk forhold til pengene og dermed ikke har noen grenser.) Unnskyldningen er "Jeg hadde ikke kontanter."... sukk.

Hva i all verden kan gjøres? Jeg prøver å komme med forslag til min mor, men det er som å snakke til døve ører. Hun har unnskyldninger for alt, og tror ikke noen av mine forslag kan hjelpe.

Barnevernet vil at vi skal være supergreie mot ungen, uansett hvordan hun oppfører seg. De vil vi skal le og ha det hyggelig som familie slik at hun også vil være med. (Dette er kjempelett å få til når situasjonen er som den er... not.) Dette er veldig vanskelig å få til når hun oppfører seg som hun gjør. Hun skaper en dårlig stemning i hele huset, og jeg gruer meg til å komme hjem på besøk. Er hjemme en gang hver 6 uke som resultat. Min mor besøker meg i stedet.

Anonymous poster hash: 96139...075

[Leini]

Kort fortalt: DU kan ikke gjøre noe, annet enn det du har gjort. Det er ikke ditt problem, så ikke ta på deg den byrden. Det kommer ikke til å bli bedre før mor og sambo setter foten ned og begynner å oppdra denne ungen.

Meld henne på "Ingen kjære mor"

[Bjørkeris]

Prøv og filme henne noen ganger mens hun driver på som verst, så viser du henne filmen etterpå når hun er rolig.

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg laget nettopp nistemat til henne. Er hjemme på førjulsbesøk i helgen. Hun skulket skolen i dag fordi hun var "dårlig i magen" og dro nettopp avgårde til stallen uten nistematen... sukk. Jeg løp etter henne, og hun så meg men "enset meg ikke" i det hele tatt. Hun var sur fordi jeg ikke hadde penger å låne henne så hun kunne kjøpe seg dyr mat i byen.

Jeg vet det er lite jeg kan gjøre, men jeg samtidig så orker jeg ikke å ikke gjøre noe. Gir det mening? Jeg har holdt meg unna de siste tre årene (vært utenlands), så denne oppføreselen er helt ny for meg. Kom hjem til landet i høst, til en konfliktfylt situasjon hvor vår biologiske far ikke vil stille opp, selv om det trengs mer enn noen gang før, og hvor mor ikke aner hva hun skal gjøre for å bedre situasjonen.

Samboer til mor har ingenting med barnet å gjøre, egentlig. Hun har aldri godtatt han, og han har sluttet å bry seg for uansett hva han gjør så gjør det bare ting verre enn de var i utgangspunktet. Han har bodd her i 5+ år.

Anonymous poster hash: 96139...075

[AnonymBruker]

I går ville hun ikke ha middagen jeg hadde laget til (BBQ-burgere med slow cooked svinekjøtt, hjemmelaget) og sendte sms til mor om hun kunne lage pannekaker. Mor hadde vært på kurs hele dagen og var helt utslitt, så jeg tilbydte med å lage pannekaker.. Ungen kom ned og ble fly forbannet fordi det var jeg som laget pannekaker og ikke mor. Satt igjen med en haug pannekaker som ikke ble spist..

Ingenting jeg gjør er ok. Det virker så.. unødvendig.

TS

Anonymous poster hash: 96139...075

[Leini]

De har sydd puter under armene hennes og godtatt altfor mye. Dette er noe mor selv har laget istand. Enten så får hun sende jenta på bootcamp, eller så får hun bestemme seg for at nok er nok.

Laga niste til henne? Er ikke hun ca 15 år??

[Lanoungen]

Ikke lag niste til henne. Om hun ikke tar med seg, så får hun kjenne hvor vondt det gjør i magen å gå sulten. Man dør ikke av det.

Og hvis ikke moren din setter ned foten, så bør du fortelle henne at hun er nødt til å gjøre det. Alle må være med på å være strenge med henne. Men det er ikke ditt ansvar. Du gjør din del, så får moren gjøre sin

[AnonymBruker]

De har sydd puter under armene hennes og godtatt altfor mye. Dette er noe mor selv har laget istand. Enten så får hun sende jenta på bootcamp, eller så får hun bestemme seg for at nok er nok.

Laga niste til henne? Er ikke hun ca 15 år??

Jo, jeg tilbydte meg å lage niste nå siden hun hadde dårlig tid og skulle rekke bussen. Jeg sier det samme til min mor, det er helt sprøtt hvor mye hun tar seg av som barnet selv burde klare. (Den nest eldste klarer alt selv, hun er 17.) Min mor må vekke henne om morgenen, lage mat til henne, få henne på skolen, kjøre henne over alt etc.

Det finnes ikke rom for at andre også skal ha et liv.. i tenåringens syn på verden. Det er henne, henne og henne.

TS

Anonymous poster hash: 96139...075

[AnonymBruker]

Advarsel: Dette blir en lang vegg av tekst... men det er mye som må nevnes. Beklager mye syting.. det er en utrolig dum situasjon.

Jeg er i midten av tjueåra, er utflyttet "eldstemann" i søskenflokken, og har to yngre tenåringssøsken som bor hjemme hos min mor og hennes samboer. Den eldste av de to er helt fantastisk. Kommer seg på skolen hver dag, stiller opp i hjemmet og hjelper til med husarbeid. Flink på skolen, har mange venner og er aktiv sosialt. Den yngste av de to går i 10. klasse i år, og er mildt sagt problematisk.

Min mor får hjelp fra barnevernet, men jeg er veldig kritisk til det som gjøres hjemme med yngstejenta. Jeg kan være ganske ærlig og si hva jeg mener til min mor, som i tur forsvarer yngstejenta fordi "hun har problemer", "hun sliter", og lignende i den retningen.

Jeg kan ikke annet enn å tro at hun ikke trives på skolen. Hun kommer seg ikke opp om morgenen, og selv om samboer til mor vekker henne, så bruker hun to timer på badet "på trass" slik at hun kommer for sent til bussen og må kjøres. Min mor har ofte tidligvakt og kan dermed ikke være hjemme for å overvåke jenta. Hun har utrolig mye fravær fra skolen, og står i fare for å ikke bli vurdert i enkelte fag. Det virker som at hun ikke skjønner hvor dumt det er å ikke få vitnemål fra ungdomsskolen, og om vi prøver å forklare henne at hun må jobbe mer med skolen så får vi en rasebøtte uten like.

Når denne ungen blir sinna, så blir hun virkelig sinna. Er noe knuselig i nærheten, til dyrere det er til bedre, så kan hun finne på å knuse dette. Hun kan rive ned bilder fra veggene, hive telefonen eller laptopen sin i gulvet, gå løs på andre folks eiendeler (spes. sambo til mor sine, som hun aldri har godtatt) eller være slem/høylydt mot dyrene våre (katt og hund) som blir skremt. Hun skylder alltid på alle andre enn seg selv om noe skjer, f.eks at hun ikke rekker bussen. (Til tross for at andre i huset gjerne minner henne på tiden flere ganger før det er for sent.) Når hun så ikke blir kjørt dit hun skal får hun raserianfall. Om hun ødelegger noe av sitt eget (iPhone, laptop) så krever hun å få nytt.

Hun kan finne på å si at ingen er glad i henne, at hun vil ta livet sitt, og at hun ikke er verdt noe. Hun bruker utrolig mange stygge ord til min mor, eller til meg om jeg er det. (Ikke bare når hun er sint, hun kaller meg mye rart til vanlig også.. Jeg er tilbakestående, retardet, hore, jævla idiot etc. Selv når jeg gjør noe hyggelig for henne.) Jeg har på følelsen av at hun på en måte er misunnelig på meg, fordi jeg i alles øyne er "vellykket". Dvs jeg er eldre, har egne penger, snakker fire språk, har lang utenlandserfaring som alle snakker om og beundrer, er student med gode jobbutsikter, har kjæreste og bor for meg selv. Misunnelig er kanskje feil ord, men hun tåler i alle fall ikke synet av meg. I tillegg er den andre eldre søsteren også vellykket for alderen, så det gjør vel ikke situasjonen bedre.

Ungen har en svært tidkrevende hobby, som involverer et levende vesen. Det sier knegg og går på fire ben. Min mor bruker utrolig mye tid og penger for å la ungen holde på med denne hobbyen, og barnet utmerker seg på denne arenaen i konkurranser. Likevel finnes det ikke et takk å få, og ingenting som gjøres settes pris på. Vi (dvs. min mor) har egentlig ikke økonomi til dette, og det gjør at andre ting blir nedprioritert, min mor får dårlig samvittighet ovenfor oss andre, og vil spandere ditt og datt på oss for å gjøre opp for sin dårlige samvittighet. (Jeg sier konsekvent nei takk, selv om jeg studerer og aldri har nok penger til at det går rundt.) Jeg er bekymret for økonomien til min mor, siden husstanden må klare seg på en inntekt. Samboer til mor har ingen egen inntekt for tiden, da han er midt mellom videreutdanning og oppstart av eget foretak.

Dyret/Hobbyen befinner seg i nabobyen. Vi eier dyret selv. Det er 8 mil å kjøre hver vei for å komme seg dit, en tur min mor tar oftere enn hun burde. Det finnes offentlig transport som barnet kan ta, og det koster ikke noe da hun har reisekort for ungdommer. (Dette er hun veldig flink til å rote bort.) Hun nekter ofte å ta offentlig transport, fordi dette er "slitsomt". Hun gjør ikke lekser, og det nytter ikke å stille krav til henne. VI kan f.eks ikke si at hun må gjøre leksene sine, ellers får hun ikke dra til stallen. Det er jo tross alt et levende vesen som trenger stell og kjærlighet det også, og kan ikke overlates til seg selv. Hverken jeg eller min mor har peiling på slike dyr og kan derfor ikke gjør jobben på egenhånd. (Jeg bor like i nærheten av der dyret står oppstallet, så om jeg hadde hatt kunnskap om dyret kunne jeg sikkert ha tatt meg av det om hun gjør seg vrang, men slik er det dessverre ikke.)

Jeg kommer vel egentlig ikke utenom å nevne faren til barnet. Han har egentlig ikke stilt opp for ungen siden hun var 7, da foreldrene våre gikk fra hverandre. Han fant seg ca et år etterpå en ny dame, og fikk nytt barn med henne. Det er ekstra sårt for tenåringen at hennes far nå stiller opp som en superpappa for vår 6 år gamle halvsøster, men nekter å stille opp på noen som helst måte (utover barnebidrag) for henne. (Det er forsåvidt sårt for meg og den andre søsteren også...)

Faren bor nærmere stallenn enn min mor gjør (ca. 5 km unna), men dersom jeg hinter om at kanskje han kunne kjøre henne dit av og til, eller om hun kunne kanskje få bo hos dem f.eks i helgene slik at hun kunne ta bussen til stallen selv, så blir det med en gang avfeid. Han mener han ikke kan "ofre" noe for dette barnet, og må ta hensyn til sin familie. (Dvs. sin nye familie med vår halvsøster, stesøster, og "onde stemor".)

Å snakke fornuft med faren er som å snakke for døve ører. Han er enig i mye som sies, men mener også at han ikke kan gjøre noe som helst for å hjelpe til. Det er han for travelt opptatt til, og det er jo så langt om han må kjøre ungen på skolen om morgenen osv. (Offentlig transport finnes, men det ignoreres ofte for argumentets skyld.) Og han vil ikke ha noe med hesten å gjøre, for det var jo en avgjørelse som ble gjort uten hans innblanding. (Han stilte ikke opp for ungen før dette heller, enten det var snakk om håndball eller fotball, så det er ikke det at det er hest som er problemet. Problemet er at han ikke har hovedomsorgen, og mener derfor at han ikke skal ha noe som helst å gjøre med barnas fritidsaktiviteter.)

På toppen av alt dette har farens manglende støtte og svik mot barna gjennom mange år gjort at min mor har utrolig dårlig samvittighet overfor oss alle, og prøver å kompensere for dette. Det har vært svak grensesetting i en årrekke, uten at hverken jeg eller den nest eldste har kommet dårlig ut av det av den grunn.

Min mor er svært ettergivende, spesielt overfor yngstejenta. Denne jenta vet ikke noe om økonomi, og har alltid fått alt "gratis". Hun har aldri måttet jobbe for noe hun ville ha. Hun fikk masse konfirmasjonspenger, og forskudd på arv av sine besteforeldre, og har alltid hatt nok av lommepenger. (Hvor lurt det er å sløse bort forskudd på arv på hest og lommepenger vil tiden vise.) Hun krever utrolig mye, og min mor er dum nok til at hun gir ungen visakortet sitt når ungen skal til byen med venner. (Jeg syns dette er en utrolig dum idé, da ungen ikke har noe fysisk forhold til pengene og dermed ikke har noen grenser.) Unnskyldningen er "Jeg hadde ikke kontanter."... sukk.

Hva i all verden kan gjøres? Jeg prøver å komme med forslag til min mor, men det er som å snakke til døve ører. Hun har unnskyldninger for alt, og tror ikke noen av mine forslag kan hjelpe.

Barnevernet vil at vi skal være supergreie mot ungen, uansett hvordan hun oppfører seg. De vil vi skal le og ha det hyggelig som familie slik at hun også vil være med. (Dette er kjempelett å få til når situasjonen er som den er... not.) Dette er veldig vanskelig å få til når hun oppfører seg som hun gjør. Hun skaper en dårlig stemning i hele huset, og jeg gruer meg til å komme hjem på besøk. Er hjemme en gang hver 6 uke som resultat. Min mor besøker meg i stedet.

Anonymous poster hash: 96139...075

Det høres ikke ut som at hun har det godt med seg selv. Trusler om selvmord burde alltid tas alvorlig. Har dere prøvd å gå til familierådgiver, psykolog eller noe slikt?

Sett grenser, men vis henne at dere er glad i henne og at hun er bra nok!

Anonymous poster hash: acb1b...fad

[AnonymBruker]

Ikke lag niste til henne. Om hun ikke tar med seg, så får hun kjenne hvor vondt det gjør i magen å gå sulten. Man dør ikke av det.

Og hvis ikke moren din setter ned foten, så bør du fortelle henne at hun er nødt til å gjøre det. Alle må være med på å være strenge med henne. Men det er ikke ditt ansvar. Du gjør din del, så får moren gjøre sin

Jeg tenker hun låner penger av venner i stallen til å kjøpe mat. Disse må hun jo betale tilbake på et senere tidspunkt, og de pengene kommer uansett fra mor. Vi kan ikke ha penger liggende i huset, da tar hun dem. Vi har en krukke med småpenger som er ment som lommepenger for barna, men denne tømmer hun såpass ofte at det nesten ikke er noe der.

Jeg har mange gode forslag som jeg har kommet med, men min mor lager bare unnskyldninger. Begynner å bli mektig lei. Men skjønner henne også litt, siden hun bare vil bevare husfreden.

Blir også utrolig frustrert over maktesløsheten min mor viser... men jeg er vel bare ung og dum og forstår ikke situasjonen eller noe. Hun klager mye over at hun er alene og må klare alt selv.. noe som forsåvidt er sant. Far er ikke tilstede for barna, mors samboer er mer som en husgjest. Han blander seg ikke.

TS.

Anonymous poster hash: 96139...075

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som at hun har det godt med seg selv. Trusler om selvmord burde alltid tas alvorlig. Har dere prøvd å gå til familierådgiver, psykolog eller noe slikt?

Sett grenser, men vis henne at dere er glad i henne og at hun er bra nok!

Anonymous poster hash: acb1b...fad

Bare det å nevne psykolog eller barnevern vil gjøre henne fullstendig vrang. Vi har prøvd det meste.. hun har dessverre feilaktige assosiasjoner om at de som går til psykolog er "gale", og hun er endeløst sint på oss for at vi mener "hun er gal" om vi så mye som prøver å få til noe med psykolog.

Vi har prøvd å flytte henne over på alternativ skole (Steiner) men da hadde hun hørt av noen at det var bare spesielle barn som går der, og endte opp med å oppføre seg som en total drittunge på intervju med lærer på skolen.

Jeg tar alltid trusler om selvmord seriøst. Det er ikke noe å spøke med. Jeg er veldig bekymret for henne og det går utover min egen hverdag, selv om jeg bor for meg selv. Klarer ikke fokusere på skole og studier når jeg vet hvordan situasjonen er hjemme og at det ikke blir gjort stort.

Min mor mener at barnevernspsykologen hjelper (denne personen snakker bare med mor, og gir henne råd om hva hun skal gjøre.) men jeg ser ingen forbedring fra gang til gang. Jeg er bare hjemme en gang ca hver 6. uke, så jeg burde jo nesten kunne se litt forskjell.

TS

Anonymous poster hash: 96139...075

[AnonymBruker]

Mulig jeg burde nevne at hun oppfører seg eksemplarisk ovenfor fremmede som hun ikke har noe forhold til, inkludert biologisk far. Til familie, lærere og andre nær personer er hun derimot et mareritt av jævelskap og frekkhet.

Min biologiske far påstår han aldri har sett noe til denne oppførselen, og at det ikke er hans problem overhode at datteren har det vanskelig.

TS

Anonymous poster hash: 96139...075

[King in the North]

Bare det å nevne psykolog eller barnevern vil gjøre henne fullstendig vrang. Vi har prøvd det meste.. hun har dessverre feilaktige assosiasjoner om at de som går til psykolog er "gale", og hun er endeløst sint på oss for at vi mener "hun er gal" om vi så mye som prøver å få til noe med psykolog.

Anonymous poster hash: 96139...075

Åja, så da skal dere bare gi det opp siden hun syntes det er kjipt?

Om DU vil gjøre noe, som egentlig allerede har gjort nok, så må du ta en ALVORSPRAT med mor først.

Og når hun kommer med unnskyldningene sier du NEI, hør nå her mor. Dette er ikke det minste greit, inteteksiterende grensesetting gjør slikt med noen. Fortell henne det du har fortalt oss i tråden.

Handling. Du må tvinge din mor like mye som din søster. Ikke la unnskyldningene strømme ut og så ferdig med det.

Og søsteren din kan bli så sinna og slem hun bare vil. Du vet at det er for hennes beste, din mors beste, og visst f.. er det ikke det beste for deg også som bekymra bror.

1. grensesetting. Godtar hun ikke blir det null penger fra mor, null hjelp til hest etcetc(får ta kollektivtranssport).

2. Psykolog.

Og så er det faktisk et stort problem om hun ikke består grunnskolen, så dette er et problem som må addresseres så fort som mulig.

[King in the North]

Mulig jeg burde nevne at hun oppfører seg eksemplarisk ovenfor fremmede som hun ikke har noe forhold til, inkludert biologisk far. Til familie, lærere og andre nær personer er hun derimot et mareritt av jævelskap og frekkhet.

Min biologiske far påstår han aldri har sett noe til denne oppførselen, og at det ikke er hans problem overhode at datteren har det vanskelig.

TS

Anonymous poster hash: 96139...075

Blir så helvettes provosert av den faren deres altså, beklager å si det.

Ikke hans problem at hans egen datter har det grusomt og er suicidal. Skulle hatt en liten reality check.

[AnonymBruker]

Blir så helvettes provosert av den faren deres altså, beklager å si det.

Ikke hans problem at hans egen datter har det grusomt og er suicidal. Skulle hatt en liten reality check.

Jeg har fungert som mellommann for mor og far i en årrekke, fra før jeg selv var myndig. Det er absolutt ikke noen hyggelig situasjon å være i, og jeg har fått mye dritt fra min far gjennom årene. Jeg hadde en alvorsprat med han for noen uker siden, men hans nye kone hang over oss som en bie. På et tidspunkt sa jeg noe som "ikke var sant". Jeg sa vel "dere reiser jo på ferie hele tiden, kunne dere ikke ha tatt henne med en gang?". Nyekona eksploderte i trynet på meg og sa jeg skulle ikke komme å påstå noe som helst om dem. Jeg ba henne ikke blande seg siden jeg prøvde å snakke med min far, og da ble han sinna siden jeg hadde kommet dit med ønske om å inkludere nyekona i samtalen. (Da mente jeg at hun skulle sette seg ned og snakke med meg, ikke bli råsint for noe jeg sa til min far som hun overhørte fra kjøkkenet.)

Ungen har i mange år hatt lyst å være med pappa på ferie slik som andre unger ofte får lov til. (Vår mor har ikke økonomi til ferieturer når hun skal bruke så mye på hobbyen og bare har en inntekt.) Han sier han ikke skal/ikke har planer om ferie, og noen måneder senere florerer det med tyrkiabilder på facebook/han sender mms fra badestrender om hvor fint de har det.

Han bryr seg enten utrolig lite om sitt eget barn, eller så skjønner han rett og slett ikke effekten av sine egne handlinger. Han har passert femti, og burde virkelig kunne skjønne dette.

TS

Anonymous poster hash: 96139...075

[AnonymBruker]

Mulig jeg burde nevne at hun oppfører seg eksemplarisk ovenfor fremmede som hun ikke har noe forhold til, inkludert biologisk far. Til familie, lærere og andre nær personer er hun derimot et mareritt av jævelskap og frekkhet.

Min biologiske far påstår han aldri har sett noe til denne oppførselen, og at det ikke er hans problem overhode at datteren har det vanskelig.

TS

Anonymous poster hash: 96139...075

Hvis det er en trøst kan det jo være at hun raser ut mot dere som hun stoler på og har tillitt til, og at hun oppfører seg eksemplarisk mot de hun er usikre på. Ta det som et komplement.

Anonymous poster hash: dc19f...be4

[AnonymBruker]

Hvis det er en trøst kan det jo være at hun raser ut mot dere som hun stoler på og har tillitt til, og at hun oppfører seg eksemplarisk mot de hun er usikre på. Ta det som et komplement.

Anonymous poster hash: dc19f...be4

Jo takk... men det hjelper dessverre ikke så mye.

TS

Anonymous poster hash: 96139...075

[Gjest Doh]

Moren deres må slutte å gjøre alt for henne. Om hun skal til hesten får hun ta kollektivtransport, om hun låner penger av andre i stallen får hun jobbe for å kunne betale tilbake (om hun ikke gidder det kommer det til å bli dårlig stemning i stallen og det vil hun nok ikke), om hun ikke vil ha middagen får hun gå sulten, osv. Klarer hun ikke ta vare på hesten uten å bli kjørt av moren deres må hun selge den. Ja, sikkert fryktelig feil å ta vekk den ene tingen i livet der hun gjør det bra, men det blir helt feil når hun blir premiert for den dårlige oppførselen sin. Å ha hest er et privilegium, ikke en rettighet

[AnonymBruker]

For det første: hun har blitt sydd puter under armene på. Hvorfor skal hun orke å gjøre noe selv, når hun får alt servert på sølvfat?

For det andre: hun virker som å ha veldig dårlig selvbilde, spesielt når du nevner at hun virker sur og sjalu på deg. Hva med å sette deg ned med henne når hun er rolig, og forklare hvordan du har oppnådd det du har? Fortelle henne at du gjerne ønsker å hjelpe henne å finne måter til å oppnå det HUN ønsker?

For det tredje: MOR må begynne å stille krav, og FAR kan ikke melde seg ut og inn av livet hennes slik det selv passer ham! Oppfører hun seg ikke? Da blir det kollektiv til stallen. Nekter hun å gjøre ferdig leksene, kommer seg ikke opp på skolen? Alle reglebrudd må ha konsekvenser, mor og datter kan her gjerne komme frem.til kompromisser slik at datter ikke føler seg overkjørt.

Far tenker jeg enten må melde seg helt ut, eller helt inn. Denne vinglingen gjør henne usikker, og hun kan fort føle seg uønsket og uelsket dersom far kun tar kontakt på sine premisser.

Hva med at du lærer deg det som.er basic innen hestestell, så du kan ta over litt i perioder dersom du ønsker?

Anonymous poster hash: 346e6...46b

[AnonymBruker]

Moren deres må slutte å gjøre alt for henne. Om hun skal til hesten får hun ta kollektivtransport, om hun låner penger av andre i stallen får hun jobbe for å kunne betale tilbake (om hun ikke gidder det kommer det til å bli dårlig stemning i stallen og det vil hun nok ikke), om hun ikke vil ha middagen får hun gå sulten, osv. Klarer hun ikke ta vare på hesten uten å bli kjørt av moren deres må hun selge den. Ja, sikkert fryktelig feil å ta vekk den ene tingen i livet der hun gjør det bra, men det blir helt feil når hun blir premiert for den dårlige oppførselen sin. Å ha hest er et privilegium, ikke en rettighet

Det er dette vanskelige valget vi står ovenfor. Hun må gå over på større hest til nyåret, da 16-åringer ikke får ri på "ponni" lengre. (Har noe med høyden på hesten å gjøre, det er ikke en shetlandsponni eller noe.. den ser veldig hest ut for meg som ikke kan noe om hester.)

Hun kan enten få kjøpe seg hest og fortsette, eller måtte selge hesten hun har nå (ponnien) og slutte. En ny hest i den klassen hun må ha vil koste over 150k. Det er veldig mye penger. Hun kan bruke resten av forskuddet på arven + pengene fra salg av ponni og ha råd til hest, men vi vurderer sterkt å ikke la henne gjøre dette. Jeg mener i alle fall at det ikke er rom for mer hest når ingenting annet er på plass i livet hennes. Min mor mener det er risikosport å ta fra henne den eneste arenaen hvor hun er vellykket, og den ser jeg. Jeg ser den, men seriøst. Om hun får gå over på ekte hest, hva i all verden kommer det til å gjøre med henne? Ja, hun kan fortsette med sprang, men hva med skole og utdanning?

TS

Anonymous poster hash: 96139...075