Erfaringer med mine, dine og våre barn ???

[Gjest Anonymous]

Jeg har en sønn på 8 år og en samboer som også har en sønn på 8 år fra et tidligere forhold.

Etter bruddet med barnefar har jeg tidligere tenkt at jeg ikke ønsker flere barn, i redsel for at også ikke dette skulle fungere. Har hatt så dårlig samvittighet for min sønn som må vokse opp i to hjem. Å risikere å en dag sitte alene med to barn med to forskjellige er ikke en ønske situasjon. Denne redselen har heldigvis avtatt etterhvert. Jeg kan ikke la fortiden begrense mine ønsker for framtiden..

Min samboer og jeg har pratet mye om dette, og også han har hatt samme redsel som meg.

Men nå har vi vært sammen endel år. Guttene våre fungerer bra sammen og lengselen etter å få et barn sammen har begyndt å komme.

Jeg vil gjerne høre fra andre om hvilke erfaringer dere har om det å få barn sammen når dere har barn fra før..Både positive og negative sider ..

Fremdeles er jeg redd for å gå gjennom den tøffe småbarnstiden på nysom ofte er en prøvelse for forholdet, redd for forskjellsbehandling pga mine,dine og våre barn..Det kunne vært greit å høre andre sine erfaringer på dette området..

Guttene er hos oss 50% av tiden og ønsker beggge småsøsken selv..

Lucky

[Gjest Anonymous]

Skjønner godt at du ønsker å tenke deg godt om.

Jeg har vært samboer i snart 8 år. Hadde selv et barn fra før, hun er nå blitt 17 år. I tillegg har min samboer et barn fra før som nå er blitt 12 år.

Mitt barn har bodd hos oss hele tiden, mens hans barn bor hos sin mor, og er hos oss annenhver helg og i ferier.

Vi var begge i begynnelsen av 30 årene når vi flyttet sammen.

Vi har hatt flere diskusjoner på dette og har vel kommet frem til at vi ikke ønsker barn sammen. mange grunner for det:

- Vi ønsker å prioritere tiden vi har på de barna vi allerede har.

- Vi elsker å bruke tiden på hverandre og nyter de mulighetene som byr seg når barna begynner å bli voksne.

- Vi er nok begge litt skremte på å satse på et nytt barn etter å ha erfart at det faktisk kan være en påkjenning for forholdet, samt at hvis det skulle gå galt mellom oss, ny runde med alt det medfører.

Mitt barn har ytret ønske om at vi skal få barn, mens han som ikke bor hos oss er negativ fordi han føler at han ikke får vært sammen med det nye barnet slik som et søsken skal.

Så her er det mange tanker alt etter hvilken situajson man er i.

Ønsker deg lykke til uannsett hvilket valg du tar..

[Gjest Anonymous]

Ingen lett sak det der. Hos oss er det HAN som ønsker seg barn, mens jeg kvier meg. Jeg har to fra før, men han har ingen. Vet ikke helt om jeg syns det er egoistisk av meg å ta fra han muligheten til å få egene barn eller om jeg er "egoistisk" hvis jeg velger å få barn med han bare fordi han ønsker det....

[Gjest allium]

Jeg har bare gode erfaringer med å få felles barn. Spesielt i forhold til "stebarna". For stesønnen min er jeg ikke bare "stemor" mer, men moren til søsknene hans. Mitt forhold til ham er også blitt bedre, når jeg ser hvor glade barna mine er i ham. Han er viktig for dem, da må han være viktig for meg også.

Stor aldersforskjell har også bare vært positivt. Ingen sjalusi, og masse omsorg fra de store.

[Gjest *Fiona*]

Må først og fremst gi deg honnør fordi du tenker over dette, og ikke hodeløst "skaffer" et feles barn uten tanke for konsekvenser for andre enn deg selv. Ser utrolig mange som mener at det å føde et barn og ønsket om det liksom skal overskygge og rettferdiggjøre konsekvensene det FAKTISK har for veldig mange rundt også.

Jeg deler mange av tankene dine, ar en på 4 selv. Er singel nå, men har motvilje mot å binde meg igjen nettopp på grunn av den problemstillingen.

Hvis han jeg finner har barn fra før, synes jeg bildet jammen er fragmentert nok som det er - samtidig som jeg i utgangspunktet godt kan tenke meg å bære frem et barn eller to til. MEN - mitt ønske om å bli mamma igjen skal ikke være det avgjørende sånn sett; det finnes hensyn å ta, og det må ligge til rette slik.

Og selv om han ikke skull eha barn fra før, ville jeg jo ha redselen for at det skal gå galt igjen, og da sitter man der med to ungekull, noe jeg egentlig unner barna og besteforeldre (og meg selv...) å slippe.

Men når det er sagt, dere høres jo voksne ut begge to, og det virker jo som om deres forhold har vart en stund og er stabilt. Og guttene deres går bra sammen, dere er heldige.

Hvis dere har innstillingen begge to at dere satser på en fremtid sammen, så kan dere ikke la dere skremme av en slitsom småbarnstid - dere har vært igjennom det før begge to, og er obs på hvilke feller man kan gå i; forsømme hverandre osv. Med to store gutter og slekt og venner må dere bare bruke nettverket til avlastning osv - takes a village to raise a child!

Ta et sånt samlivskurs da vel :-) Det er faktisk ganske gøy, avslørende og lærerikt, og man knyttes sterkere sammen. Mange som får sånt i bryllupsgave har jeg hørt - nettopp fordi det er mange konstellasjoner å forholde seg til i dagens samfunn.

Lykke til med valget :-)

[enhna]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 7. Er nå 18. Både min far og min mor fant seg nye partnere etter rundt ett år, og ikke lenge etter var både min mor, og min nåværende stemor gravide. Jeg var altså enebarn til jeg var 9 og fikk så to små brødre med en måneds mellomrom. Etter et par år til fikk min far og stemor en datter. Et komplisert familieforhold, men jeg synes ting har gått utrolig greit. Mye fordi min mor og far var venner etter bruddet.

Unger tilpasser seg lett, og slike "store" familier blir etter hvert mer og mer vanlig.

Lykke til!!