Vil man noen gang føle seg klar for barn og familie?

[snurk]

Hei!

Jeg nærmer meg 27 år og har snart fullført en master i økonomi. Jeg og samboer har vært sammen i tre år. Den siste tiden har vi snakket en del om fremtiden sammen og hva vi ønsker. Jeg er ganske sikker på at jeg ønsker meg barn en gang i fremtiden (noe han også gjør) men tanken på barn og familie skremmer meg noe sinnsykt! Jeg har hele tiden overbevist meg selv om at jeg med tiden kommer til å føle meg klar, men jeg er jo nå straks 27 år å føler meg ikke det minste klar. Er det noen andre som føler det på samme måte? Til dere som har barn, hva var det som fikk dere til å føle dere klar? Føler man seg noen gang klar før man faktisk sitter med barnet i armene?

Hadde vært fint å høre noen tanker rundt dette

[AnonymBruker]

Jeg er 24 år og snart 4 mnd på vei. Følte meg egentlig klar da jeg sluttet på pillen, men nå tenker meg på at det er mye som skal ordnes før babyen kommer. Jeg tror man bare må hoppe i det

Benyttet muligheten når to nære venninner ble gravide og samboeren min har vært klar siden vi ble sammen for snart 6 år siden.

Vet ikke om det hjalp så mye, men hvis dere har alt på plass av andre ting så er det bare å sette i gang Tror det er verre å vente og bli en gammel mor.

Anonymous poster hash: 6c8ca...133

[AnonymBruker]

Jeg var ikke klar før jeg var 33

Anonymous poster hash: beac8...80a

[AnonymBruker]

måtte plutselig bli klar da jeg var 34 men selv om det absolutt var på tide biologisk sett, så fikk jeg allikevel ganske panikk

Anonymous poster hash: 5fb51...fe2

[AnonymBruker]

Tror det er veldig forskjellig.

Noen er nok superklare mens andre aldri vil bli helt klar.

Jeg er av typen som dveler mye med ting, og må nok bare hoppe i det den dagen ting ligger tilrette for det.

Anonymous poster hash: cd583...cc3

[Toolose]

Jeg tror man bare blir det... Du har heldigvis 9 måneder å forbedre deg psykisk på dette og når barnet kommer så blir man mer opptatt av familie, familien som en trygghet for barnet, et nettverk for dere og barnet som vokser.. Jeg var ikke klar for min første. Midt i studier, var 26 år, festet fortsatt mye.. Men alt snudde seg helt og ville aldri gått tilbake! Har nå mitt andre barn på 11 uker og en sønn på snart 3 og er blitt en veldig familiemor 😉

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år, gift, har en god jobb og vi kjøpte ny, større leilighet i sommer. Har termin i mai. Barnet var planlagt, men føler meg fortsatt ikke klar. Satser på at det kommer av seg selv når babyen kommer

Anonymous poster hash: f0c93...088

[AnonymBruker]

Har det helt likt som deg, og jeg er 29! Min kjære er snart ferdig utdannet, men jeg har fremdeles minst 2 år igjen på skolebenken. Jeg vet det går fint å gå gravid/få barn i studietiden, men jeg er virkelig ikke klar.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli klar, føler jeg mangler "omsorgsgenet" selv om jeg jo bryr meg veldig om dem jeg er glad i. Samboeren min kommer til å tjene veldig bra når han er ferdig om 1,5 år, vi har et veldig godt forhold og han er så klar for barn at han holder på å sprekke. Det er ikke snakk om å få barn nå, men om noen år...hadde han vært ferdig utdannet så hadde han kunnet stikke hull i kondomene nå

Føler meg ikke gammel nok, moden nok, uselvisk nok....får håpe det kommer med tiden til meg også

Anonymous poster hash: 8802e...0a1

[missLynch]

Var ikke klar for barn før jeg var 33-34 år.

Master og fast jobb, og samme mann i ørten år. Vi prioriterte å reise mye når vi hadde fri, samt å dyrke hobbyer.

Ingen hast, mener nå jeg!! Lev livet, og se hva som skjer.

[AnonymBruker]

Min opplevelse er at "det passer aldri" å få barn. Så det ble litt den biologiske klokka og ønsket om å få barn som ble avgjørende.

Fikk fullstendig panikk da jeg ble gravid, for da føltes det så "endelig". (Men det gjør jeg litt etter alle viktige avgjørelser.)

For vår del var det bare riktig å si at " skal vi ha barn, så må vi bare velge å få dem på ett eller annet tidspunkt, og nå er like dumt som senere".

Jeg følte meg nok aldri helt klar. Heller ikke med nr 2. Det ble mer "skal vi ha to, så må vi få nr 2 snart." og så bare hoppet vi i det.

Har andri angret på avgjørelsen. Men vi var ganske innstilt på at det var barn som var "neste steg" i forholdet da...

Kanskje det beste for dere er å sette en dato litt fram i tid, så dere har tid til å venne dere til tanken?

Anonymous poster hash: 36e69...732

[AnonymBruker]

Funderer på det samme, jeg kjenner stadig på en følelse av at det begynner å bli på tide. Er 26, både jeg og mannen er ferdig utdanna neste år. Men så skal man få seg jobb og finne seg et sted å bo, og utdannelsen min har et snevert arbeidsmarked. Og jeg liker å reise, stikker stadig vekk hit eller dit.

Alt er mulig å gjøre med barn og, men det krever veldig mye mer planlegging enn den late backpackingen jeg bedriver. Og jorda rundt-drømmen min er enda ikke oppfylt..

Men kan man egentlig bli helt klar? Man vet jo ikke hva man går til heller, så vanskelig å skulle forberede seg på det..

Anonymous poster hash: 24abc...c2e

[Aomame]

Jeg er ca like gammel som deg ts og har en datter på 3,5 mnd. Jeg følte meg veldig klar da vi satte i gang med prøvingen og hadde gledet meg til det i flere år. Vet ikke om det var noe spesielt som gjorde at jeg følte meg klar. Kanskje har det å gjøre med at jeg har vært sammen med mannen min i snart 10 år og var veldig trygg på forholdet vårt og på at han ville bli en fantastisk pappa.

[AnonymBruker]

Det siste året har jeg ønsket meg barn. Men om man er helt klar vet jeg ikke. Første punkt mener jeg at jeg får vente til vi har bikket to år med forholdet vårt. Så håper jeg på å ha litt mer inntekt før den tid. Også håpe at jeg klarer studiene samtidig eller etter.

Men det siste året har jeg virkelig vært klar. Ser på morsomme klipp av barn/babyer. De gangene jeg har vært med små barn via venner Osv så har jeg brukt all tid jeg kan med de. Kanskje kroppen min sier meg nå at den har veldig lyst. Samtidig tenker jeg at det er litt(utrolig) skummelt! Har også drømt st jeg enten er gravid eller st vi prater om å prøve eller at vi forteller om graviditet.. Sukk..

Anonymous poster hash: d0e75...5ec

[AnonymBruker]

Åh, jeg er så glad det ikke bare er jeg som føler på dette Jeg ble nettopp 27 og må snart også bare "hoppe i det." Har hatt samme mann i 6 år, så akkurat den biten er jo grei, vi har så smått snakket om det. Han er fenomenal med unger så det tenker jeg heller ikke så mye på(dog tror jeg han kanskje er litt naiv mtp. hvor mye jobb det er, våken netter, skriking på butikken osv... )
Men jeg er ikke klar for søtten! Jeg var 24 år første gang jeg SÅ et spedbarn på ordentlig! Venninna mi satte babyen i hendene på meg, og jeg holdte det med skrekk med hele armlengden fra meg. Babyen så på meg, pludret og projektil gulpet på meg Blitt litt bedre med tiden siden folk jeg kjenner stadig får barn men... *grøss!*

Anonymous poster hash: 8e0cc...617

[AnonymBruker]

Jeg er ikke klar. Er 28, har samboer på 30 som jeg har vært sammen med i 5 år. Begge har fast jobb og halvveis nedbetalt stor leilighet... Tror aldri vi kommer til å bøi klare. Vi må bare bestemme oss. I 2015 SKAL vi starte prøvingen, så får vi heller bli klar etterhvert

Anonymous poster hash: 55efd...cd4

[AnonymBruker]

Nei, det tror jeg ikke. Man vet jo heller ikke hva man får, bare hva man har. Å bestemme seg for å få barn er det samme som å sette livet på spill, og håpe på det beste. Det eneste man vet er at det blir tøft, det blir tårer, det blir latter, og det blir utrolig mye hardt arbeid.

Det er en kontinuerlig prossess; å se barnet vokse opp og du må stille opp på forskjellige måter. Man må utvikle seg selv som menneske, og når du er mamma er du aldri den du en gang var. Du kan ikke sove lenge i helgen, eller bare tenke på deg selv. Barnet kommer først - alltid!

Noen er mer klare for barn enn andre, uten å selv vite det til og med.

Anonymous poster hash: 79f14...415

[snurk]

Takk for at så mange av dere tok dere tid til å svare!

Av en eller annen grunn er det betryggende å høre at flere føler det på samme måte. Jeg er enig med flere av dere når det kommer til at det nok er best å bare hoppe i det, man angrer jo aldri på de barna man har fått! Jeg tror det er noe med at det hele er så permanent som gjør det så skremmende, det er liksom ingen vei tilbake når avgjørelsen er tatt.