Bryllup uten moren hans...

[AnonymBruker]

Vi gifter oss neste år, og samboeren min har i mange år hatt et anstrengt forhold til moren. Hun ble gift på nytt for mange år siden, fjernet seg fra ungene og gått helt opp i livet med ny mann og hans barn og etter hvert barnebarn.

Han har holdt kontakten sporadisk, deltatt i "påkrevde" familietilstelninger og ellers gjort sin "plikt" av hensyn til annen familie.

Konflikten tilspisset seg for et par år siden. Han prøvde å ringe og prate ut om ting, men hver samtale endte med en haug usaklige beskyldninger fra hennes side, gråt og tenners gnissel. Hun truet med å aldri snakkes mer etc.

Den siste samtalen de hadde var ekstra ille. De la på, og samboeren min tenkte det var best å la det gå litt tid så alle fikk "kjølt seg ned". Så begynte hennes mann å sende kjipe meldinger. Det er tydelig ut fra meldingene at deres side av saken ikke er i nærheten av "vår" side av saken, men som min samboer sier, det kommer neppe til å endre seg heller.

Han lever greit nok med ikke å ha kontakt med moren, hun bor på en annen kant av landet og det var uansett ikke naturlig å møtes så ofte - men nå skal vi altså gifte oss, og det uunngåelige spørsmålet blir selvsagt hvorvidt hun skal bli bedt.

Det vil si, han har allerede bestemt seg for at det er utelukket, og han har et avklart forhold til det. Han mener at så lenge de ikke får avklart noe seg i mellom er det het unaturlig at de kommer også. (Det skal sies at bryllupet uansett blir lite, og vi reiser langt bort.) Han vil ikke ha henne der til å ødelegge dagen med egne issues og grining, han gleder seg til å feire med de aller nærmeste rundt oss som gleder seg med oss.

Jeg antar jeg burde la det ligge, og vet aldri hvor mye jeg skal legge meg opp i det, men han har en søster også oppi dette, med barn, som vi har kontakt med, og jeg kan bare forestille meg hvordan det må være å være moren hans - ikke engang bedt i, og heller ikke informert om, sønnens bryllup. Hun har nok fått høre det fra søsteren, men ellers ingenting. Forholdet vårt til henne blir også rart.

Jeg vet ikke engang hva jeg spør om jeg antar jeg lurer på hvor ofte sånt skjer, at man går hen og gifter seg uten nære familiemedlemmer? Har dere opplevd det? Eller motsatt; har dere vært i bryllup hvor konfliktene har vært så store at det har ødelagt bryllupet?

Tar gjerne i mot tanker om noen har noen

Anonymous poster hash: ec45b...6cf

[Lanoungen]

Ingen erfaring på dette, men ønsker dere lykke til!

Sånn jeg ser det, så ville det ikke gjort noe å ikke invitere mora. Det gjør ikke noe at dere inviterer søstera m/fam selv om dere ikke har så alt for mye kontakt, så lenge dere har en god tone med de

[AnonymBruker]

Her er det jo mannen som må få vetorett siden det er hans familie. La han bestemme, og ikke få dårlig samvittighet du.

Mannen min har vært i et lite bryllup der det var kompisen hans som giftet seg. Der hadde bruden et meget dårlig forhold til sin far på grunn av ting som hadde skjedd, så der kom ikke han. Tror ikke han var invitert heller.

Om man ikke har klart å skvære opp i konflikter som er så store i hverdagen er ikke et bryllup det rette stedet å gjøre det/prøve på det heller.

Anonymous poster hash: daca2...e06

[Tingelling]

Vi ska gifte oss til sommeren og har ikke kontakt med mamma,det er dermed ikke naturlig å invitere henne heller.siden hun er psykisk syk og alkoholiker vil jeg ikke at hun skal ødelegge dagen vår.ikke ha dårlig samvittighet,følg magefølelsen😌

[AnonymBruker]

Takk det er godt å høre at det er flere av oss, eller, ikke godt, men iallfall en trøst!

Vet hvor mye samboeren har prøvd. Jeg prøver å være objektiv, men jeg vet hvor langt han har strekt seg for å få snakket ut så det er kjipt å se hvor lite det nytter.

Vi får fokusere på å ha en fin dag med alle de andre som kommer i bryllupet

Anonymous poster hash: ec45b...6cf

[AnonymBruker]

Av og til er ikke blod tykkere enn vann

Tror dere gjør rett i å ikke invitere henne, og synes ikke du skal dvele mer ved det og ha dårlig samvittighet.

Lykke til

Anonymous poster hash: 88d67...f6a

[Gjest Haaploes]

Dere burde feire med mennesker som er glad i dere og som ønsker dere all lykke her i verden. Moren hans har tatt noen avgjørelser og valg som hun er nødt til å leve med konsekvensene av.

[Gjest Ive Lina]

Dette er noe som MÅ være hans avgjørelse og TS bør ligge veldig lavt i terrenget her..

Jeg mener at det skal være en alvorlig sak som ligger til grunn dersom moren er den eneste nære som ikke blir invitert. Og dere sier at hun heller ikke skal få beskjed på forhånd fra dere?

[AnonymBruker]

Du er nå søt som er bekymret for mammaen hans også, da. Du har empati. Samtidig har jeg vokst opp med en mor som mildt sagt ikke burde hatt barn, og jeg vet at andre mennesker er svært glad i henne. De har ikke vokst opp med henne, de vet ikke hvilke sår hun har gitt meg, og det er ikke sånn at jeg opplever at jeg burde trenge å forklare meg til et ukjent søskenbarn fra Toten som synes mammaen min 'bare er verdens snilleste tante'. Det er hun sikkert. Hun duger dog ikke som mor.

Konflikten mellom din mann og din mor har du jo sett på fra sidelinjen, men de sårene man får når det er ens egne er noe spesielle. Det virker som om du forstår ham, men også ønsker å skåne morens følelser. Det er ikke din jobb. Det kan være at det er nok av folk som mener ting om din manns valg, ikke vær en av dem. Vær den som støtter ham. Søsteren er voksen, og tar sine valg basert på hva hun opplever som rett og galt. Legg fra deg bekymringene og nyt bryllupet, fritt for brudgommens mor.

Anonymous poster hash: 4ac72...4c0

[AnonymBruker]

Jeg lærte på den harde måten! Jeg valgte å invitere min stemor fra helvete i bryllupet vårt. For min fars skyld. Det endte med at hun ødela hele bryllupet med den sure oppførselen sin.

Jeg tror det beste for din kommende mann, er å la han få bestemme. Ønsker han ikke moren tilstede, så er det helt greit. Det er en lang vei frem til det valget.

Anonymous poster hash: 2e909...2b3

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg vil absolutt ikke virke noe mer empatisk enn jeg er, altså - jeg har hørt barndomshistorien hans og synes hun har redd sin egen seng så det holder Hun er veldig uselvstendig som person, dumpet familien og løp i armene på ny mann da ungene var små og har ikke sett seg tilbake. Fra mitt eget egoistiske ståsted kan jeg gjerne slippe å forholde meg til henne resten av livet. Dette med foreldre-barn-bånd er nå rare greier likevel, og hvis hun plutselig skulle gå hen og dø, for eksempel, så vil jeg ikke han skal sitte igjen og angre på noe.

Jeg presser ikke på, jeg spør innimellom om han har tenkt noe mer på å ringe henne før bryllupet. Han skal det, sier han, og har sagt det i tre-fire måneder det er leit å se at sånt legger en demper på ting, selv om han ikke sier noe om det så ligger det i bakhodet hans. Kanskje mest pga søsteren, som er hjernevasket av moren og som kommer med noen stikk hver gang vi er sammen med henne og barna hennes. Da har hun vært hjemme hos moren på besøk og fått høre masse dritt om broren sin.

Jeg har moren på FB, så hun har sett både forlovelse (uten å gratulere oss) og bryllupsplaner uten å kommentere det med ett ord. Han får god jul-melding og gratulerer med dagen-melding. Det er en slags "våpenhvile", hvor ingen orker åpen konfrontasjon, tror jeg.

Jeg ser bare for meg at det før eller siden MÅ kulminere i et eller annet drama - og jeg kjenner at jo nærmere vi kommer bryllupet, jo mer usannsynlig er det at den dagen går av stabelen uten at hun har kjørt "svikte sin egen mor"-rutinen for alt det er verdt jeg unner ham ikke det i det hele tatt.

De har ikke snakket sammen på telefon eller sett hverandre på 2,5 år nå - men hva er sjansen for at neste år også passerer, med bryllup og det hele, uten at det kommer en eneste lyd fra henne om det?

I mellomtiden sender mannen hennes rødvinsmeldinger klokka 23 om kvelden om at "bare så du vet det, så har vi nå utelatt deg fra testamentet, ikke at du bryr deg".

(Jeg lurer på hvordan de har klart å utelate det ene barnet hennes og ikke det andre, men det er en annen sak.) Dette er ikke en mann vi har veldig lyst til å ha med på den store dagen vår. Jeg tror faktisk moren hadde vært velkommen, men uten mannen... ikke optimalt, men kanskje en nødløsning?

Nei, huff, familie er vanskelig

Anonymous poster hash: ec45b...6cf

[AnonymBruker]

Hei TS!

Jeg sitter i samme "dilemmaet" som din mann, men har forsonet meg med at det omtrent ikke vil være noen fra min familie den dagen jeg gifter meg. Min kjære har et tett og nært forhold til alle i sin familie, så det vil kanskje føles litt merkelig - men som noen over her sa. "Dere burde feire med mennesker som er glad i dere og som ønsker dere all lykke her i verden."

Jeg er rimelig sikker på at det vil bli drama rundt den tiden vi skal gifte oss, fordi jeg "er så egoistisk som ikke vil ha familien der" og at jeg "ødelegger for alle sammen ved å være så barnslig" for "vi kan late som om det ikke er noe galt."

Men vet du? Det er ikke familien sin dag, det er brudeparet. Om jeg hadde invitert min mor hadde hun kommet til å holde tale om hvor fantastisk jeg er og at vi hadde det så bra da jeg var liten....og jeg (og alle som kjenner meg der) hadde blitt mer og mer forbanna over alt det falske skuespillet at det hadde ødelagt dagen for meg.

Min kjære er som deg, lurer på hva jeg tenker og om jeg burde strekke ut en hånd, men jeg vil ikke. Ja, det er sårt, men det blir ekstra sårt når partneren din prøver å dytte deg mot noen du ikke ønsker å være med, selv om det er godt ment.

Ikke spør forloveden din mer om han skal ringe henne, eller invitere...ikke legg press på ham. Si at du er der om han vil snakke, men vær så snill, ikke gi han dårlig samvittighet fordi han ikke vil ha dem der. Om han inviterer dem for å "holde på freden" så vil ikke bryllupsdagen deres være den lykkeligste i hans liv, det vil være en bitter og ubehagelig dag, og det vil også merkes.

La ham bestemme det selv, og støtt ham 100% selv om du har egne meninger.

Anonymous poster hash: 99af5...ed6

[AnonymBruker]

I mellomtiden sender mannen hennes rødvinsmeldinger klokka 23 om kvelden om at "bare så du vet det, så har vi nå utelatt deg fra testamentet, ikke at du bryr deg".

(Jeg lurer på hvordan de har klart å utelate det ene barnet hennes og ikke det andre, men det er en annen sak.) Dette er ikke en mann vi har veldig lyst til å ha med på den store dagen vår. Jeg tror faktisk moren hadde vært velkommen, men uten mannen... ikke optimalt, men kanskje en nødløsning?

Nei, huff, familie er vanskelig

Anonymous poster hash: ec45b...6cf

Jeg har desverre ikke noen råd Men! De kan ikke utelate han fra noe testamente etter moren. Når det gjelder barn så har de 2/3 pliktdelsarv. Så det er bare tull. I så fall må alt de eier stå på mannen.

Anonymous poster hash: 4efec...51f

[AnonymBruker]

Vi kommer til å få samme situasjon den dagen vi gifter oss, bare at da er det min kjæres mor, far og bror som er problemet... Ingen lett situasjon med andre ord. Har egentlig ingen andre råd til deg, annet enn at vi er flere i samme båt.

Anonymous poster hash: 3b1be...08f

[AnonymBruker]

TS her.

Nei, jeg presser ikke, det er han selv som sier dette med at han ikke synes det er OK å aldri mer ha kontakt. Han har iallfall aldri ment å bryte helt, det er noe hun har fått for seg. Han vet jeg støtter uansett hva han ønsker seg videre.

Angående arv, så trodde jeg også det, at hun i så fall må ha skrevet over alt sitt på mannen - noe hun fint kan ha vært dum nok til å gjøre, men da rammer det jo søsteren hans også, og hun er jo gullungen - så det virker litt ulogisk

Vel, han hadde uansett ikke orket noen penger derfra, det handler ikke om det, men det er en veldig, veldig ekstrem handling synes jeg, og står ikke i forhold til det som er skjedd... Det er nok ekstra sårt å "miste" moren på grunn av en mann som er slik han er - konflikten hadde ikke vært slik den er i dag hvis det ikke hadde vært for den nye mannen.

Felles skjebne, felles trøst

Vi stikker av og feirer med en gjeng som er veldig veldig glade på våre vegne, så dagen blir nok bra uansett Hvis moren klarer å lage noe dårlig ut av den dagen, har hun virkelig brent broene for å si det sånn såpass kjenner jeg min kjære...

Anonymous poster hash: ec45b...6cf