Barn, utfordrende vennskap

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig å skrive om, men jeg ønsker gode råd. Min gutt på 4 har en bestevenn i samme barnehage. Han vil gjerne treffe ham, men jeg blir stadig mer frustrert fordi jeg opplever at vennen stadig gjør og sier ting som sårer min sønn. I barnehagen kan han møte min sønn med å si "Jeg skal ikke leke det du leker i dag" for deretter å spørre om hva han min sønn egentlig skal leke, og deretter si "Jeg er heldigere enn deg for jeg skal besøke ..... på onsdag!" De ender likevel alltid med å leke med hverandre. Han komanderer min sønn til å gjøre ting og vi bestemme alt, som for eksemel at min sønn ikke skal sykle først o.l. Han korrigerer alt min sønn sier og gjør, og min store frustrasjon lar min sønn han bestemme over seg. Min sønn får aldri fortelle dersom han har gjort noe spenende, men får en håndflate mot fjeset mens kameraten skriker stopp. Min sønn får aldri låne hans ting og har blitt slått og bitt noen ganger, men det er heldigvis lenge siden. Jeg griper inn på en rolig og mest mulig nøytral måte, men opplever at hans foredre ikke gjør noe men anser det som vanlig oppførsel blant barn, samtidig som det virker som om de mener begge guttene i like stor grad er kilde til konflikter. De forteller at sønnen har vært "fordragelighet" ( deres egne ord) mot andre barn, men de konkluderer gjerne med at det er noen spesielle omstendigheter som gjorde at det ble slik.

Jeg vil også nevne at min sønn veldig sjelden er i konflikt med andre barn, men kameraten hans er det med nesten alle. Jeg tror ærlig talt at jeg klarer å se dette ganske objektivt, og jeg har gått lenge å bagatellisert probemene i forholdet dem imellom, fordi sønnen min er glad i vennen sin, men det blir stadig tydeligere og nå kjennes det feil å la situasjonen bero lenger.

Guttens foreldre er skjønne, forståelsesfulle mennesker, men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg bør gå fram. Jeg må nok snakke med de, selv om det er en risiko for at de blir fornærmet eller såret.

SELVFØLGELIG hender det min sønn også gjør ting som ikke er så snilt, men han er veldig naiv i forhold til vennen, og jeg har faktisk ikke hørt han si slemme ting tilbake. Jeg ser at han blir forvirret og usikker når vennen sier slik som beskrevet over til ham, men han sier ikke noe annet enn for eksempel "du kan leke med meg en annen dag."

Hittil har jeg prøvd å styrke min sønn i forhold til kameraten, gjennom å si at kameraten ikke bestemmer, og å si at han tar feil i det stygge han sier... Forslag til hva jeg kan gjøre mottas med takk!

Anonymous poster hash: 7d026...98a

Anonymous poster hash: e7032...5a8

[Gjest Gjest]

Ok, hvor hen har den her kameraten lært den type oppførsel, lurer jeg på.

[Gjest Haaploes]

De forteller at sønnen har vært "fordragelighet" ( deres egne ord) mot andre barn, men de konkluderer gjerne med at det er noen spesielle omstendigheter som gjorde at det ble slik.

Anonymous poster hash: e7032...5a8

Dette skjønte jeg ikke?

Jeg ville latt være å invitere gutten hjem til oss, og dersom mitt barn hadde blitt invitert hjem til dem ville jeg funnet på en unnskyldning.

[GammelKaktus]

Vet ikke jeg, har heldigvis ikke kommet opp i en slik situasjon ennå iallfall...

Men hadde sønnen min hatt en lekekamerat som jeg så påvirket han negativt så hadde jeg ikke hatt problemer med å gradvis prøve å kutte han ut av livet vårt...så fremt lekekameraten ikke endret oppførsel.

Høres kanskje brutalt ut, men så lenge sønnen min er liten og jeg har mulighet til å velge hvem han skal være med og bli påvirket av så gjør jeg det.

[Gjest Gjest]

Går også an å fortelle sin sønn at det er lov å ta igjen når ens kompiser blir for voldsom.

[lillejeg]

Har du en dialog med barnehagen om dette? Jeg ville snakket med de i første omgang og så ta det derfra. De er med barna mange timer hver dag og kanskje de kan gjøre noe med situasjonen? Ellers syns jeg du håndterer det riktig i forhold til din sønn. Fortsett og prøve å få han til å hevde sin rett han også.

Min datter hadde en venninne som drev og sa slikt også. Jeg vil ikke leke med deg om jeg ikke får ha den og den leken. Eller om de ikke skulle leke det hun bestemte. Jeg sa til jenta mi at hun skulle si at "Det er greit, jeg kan leke med noen andre" og vi snakket om hvem hun kunne være med. I tilleg skulle de i bhg følge med og støtte henne der situasjonen oppstod. Etterhvert gikk dette seg til da hun ikke lot seg overkjøre like lett lenger. Nå leker hun fortsatt mye med denne venninnen og har i tilleg fått en litt større vennekrets. De leker oftere flere sammen.

Tror det er viktig her å få barnehagen med på laget

[AnonymBruker]

Møtes de utenom barnehagen da? Hvis dette foregår i barnehagen må jo barnehagen følge opp. Ta det opp med dem.

Anonymous poster hash: 3e895...b2f

[tanketull]

Takk for svar! Det skulle stått "ufordragelig", ikke "fordragelighet". 8-)

Jeg har snakket med barnehagen, men de opplevde det ikke slik der da. Jeg ba dem være oppmerksomme på det, så det kan hende de har fått øynene opp for det i større grad nå. Jeg skal i foreldresamtale med pedagogisk leder om noen dager og da har jeg tenkt å fortelle flere konkrete eksempler.

Vi er gode venner med foreldrene, men vi drar nesten aldri på besøk til dem og inviterer heller ikke hjem fordi jeg ikke liker å se gutten min bli behandlet slik. Jeg begynner å bli lei av å finne på unnskyldninger, og jeg synes det er synd, for de er herlige mennersker. I bhg er de de eneste guttene som er født det året, og de kjente hverandre fra før, så det er blitt skapt en forventning til at de skal leke sammen. En periode lekte min sønn mye med en gutt i naboavdelingen, og ville ikke leke med den gamle vennen sin. Da ble vennen kjempesjalu. Foreldrene ville da styrke vennskapet mellom dem ved å møtes utenom bhg. Jeg sa meg uenig, for jeg vil ikke gjøre dem mer avhengige av hverandre enn de allerede er. Vennskapet til gutten i naboavdelingen har kjølnet, men jeg prøver å oppmuntre min sønn til å leke med denne gutten og alle andre på samme alder istedetfor/ evt i tillegg. Jeg kan sikkert komme med mer konkrete forslag når jeg prater med min sønn.

Foreldrene til min sønns venn er kunnskapsrike, kjærlige, altoppofrende foreldre, men de lar seg overkjøre av sønnen sin, noe de til dels sier selv. De ser mye av den negative oppførselen, men begrunner det alltid med spesielle omstendigheter, og ser på sin sønn som et ekstra sensitivt og empatisk barn. De er jo foreldrene og kjenner ham best, men det er virkelig ikke det inntrykket jeg har av ham.

Dette surrer ustanselig rundt i hodet mitt nå, så jeg gleder meg til møtet med pedleder.

[Susan Sto Helit]

Ofte kan det være at vi foreldre må gjøre barnehagen oppmerksomme på et problem for at de skal se det.

Ville tro at det er lettere å se når man ser spesifikt etter det.

Har opplevd flere ganger at ting har blitt sett og tatt tak i når vi foreldre har kommet med våre opplevelser/barnets opplevelser.

[Leanne]

Dette skjønte jeg ikke?

Jeg ville latt være å invitere gutten hjem til oss, og dersom mitt barn hadde blitt invitert hjem til dem ville jeg funnet på en unnskyldning.

Vet ikke jeg, har heldigvis ikke kommet opp i en slik situasjon ennå iallfall...

Men hadde sønnen min hatt en lekekamerat som jeg så påvirket han negativt så hadde jeg ikke hatt problemer med å gradvis prøve å kutte han ut av livet vårt...så fremt lekekameraten ikke endret oppførsel.

Høres kanskje brutalt ut, men så lenge sønnen min er liten og jeg har mulighet til å velge hvem han skal være med og bli påvirket av så gjør jeg det.

Så fint da, om alle foreldre tenker som dere så legger DERE opp til å skape et potensielt mobbeoffer ved å stadig utestenge den ene.

Det er 4åringer det er snakk om! Jeg ville heller bedt gutten hjem på besøk til oss ofte, da ville jeg hatt mulighet til å bli kjent med gutten og hjulpet til med å sette grenser. Å lære de sosialekodene er ikke så lett for alle barn, men ved å velge de bort lærer de i allefall ikke noe.

Det at guttene stadig finner tilbake til hverandre i leken sier jo og noe om at de ønsker å være sammen, til tross for at det ikke alltid ender så godt. Støtt oppom dette ts, og hjelp guttene inn i en bedre lek

[Gjest Haaploes]

Så fint da, om alle foreldre tenker som dere så legger DERE opp til å skape et potensielt mobbeoffer ved å stadig utestenge den ene.

Det synes jeg var både unødvendig og stygt sagt.

En forelders oppgave er å ta vare på barnet sitt, rettlede og vise vei frem til det har kapasitet til å ta vare på seg selv. Mennesker som tærer på min livskvalitet og selvfølelse gir jeg ikke innpass i mitt liv, men barnehagebarn har ikke den kapasiteten eller de mekanismene som trengs for å kunne ta slike grep. Mao. faller det inn under foreldreinstruksen.

[Leanne]

Det synes jeg var både unødvendig og stygt sagt.

En forelders oppgave er å ta vare på barnet sitt, rettlede og vise vei frem til det har kapasitet til å ta vare på seg selv. Mennesker som tærer på min livskvalitet og selvfølelse gir jeg ikke innpass i mitt liv, men barnehagebarn har ikke den kapasiteten eller de mekanismene som trengs for å kunne ta slike grep. Mao. faller det inn under foreldreinstruksen.

Du må gjerne synes at det er stygt sagt, men jeg står for det jeg sa. Om alle tenker som deg vil man jo kunne få et barn som aldri blir invitert hjem til noen, som aldri får delta i lek.

Jeg tenker at man som forelder helt klart har ansvar for å skjerme barna sine, men man er og pliktig til å gi andre en sjanse og tenke på fellesskapet. Når to fireåringer leker sammen så kan de trenge hjelpe og støtte for å få til en god lek, dette kan de få om ts inviterer barnet hjem til seg ikke ved å fryse det ut.

[Sushi]

Jeg er litt enig med Leanne her. Er det ikke bedre å hjelpe begge guttene å takle situasjonen og lære noe av det?

Biting og slag skal man selvsagt ikke akseptere. Men det er veldig greit for et barn å lære at noen er mer sjefete enn andre, og at det er ulike måter å takle dette på. Jeg har fulgt denne tråden litt fordi jeg har det samme problemet selv, så jeg sitter absolutt ikke med noen fasit.

Datteren min på 3,5 år har en venninne som er litt eldre, som er veldig kontrollerende og noen ganger direkte slem. Hun kan komme og be med seg min datter ut, for så ti minutter senere si "jeg vil heller leke med Silje" og så bare gå fra henne. I starten ble jenta mi helt knust, men nå takler hun det faktisk veldig fint - blir mer irritert og synes at det var dårlig gjort. Vi har snakka veldig mye om hva som er ok oppførsel og ikke. I starten følte jeg at jeg måtte overvåke dem og passe på hele tida, men så fant jeg ut at de som oftest finner ut av uenigheter selv. Jeg prøver å rettlede når jeg er der, for eksempel si at det er hver sin gang å bestemme.

Jeg blir litt redd når jeg ser at min datter av og til plukker opp noe av oppførselen fra denne jenta. Det har for eksempel hendt at hun har sagt "xx får ikke leke med meg!" om noen i barnehagen. Da snakker jeg med henne og tar det opp med ped.leder. Jeg tenker at hvis hun lærer seg at hun selv ikke får lov til å utestenge eller sjefe med andre så lærer hun seg også å si fra når andre gjør det mot henne.

Men det er absolutt veldig vanskelig, og det kommer nok mange slike situasjoner etterhvert som barna blir eldre...