Allergisk mot syting..

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med syting fra alle kanter.. For det meste grunnet sykdom og helseplager, samt økonomi fra min mor, mormor, oldemor.. Med årene har det ballet på seg med syting fra venner, når de har hatt kjærlighetssorg, eller kranglet med andre venner, og nå når vi er i midten av 20-årene er vi på stadiet hvor alle bare syter om ALT!
Dårlig råd, kjærlighetssorg, dårlige venner, psykisk sykdom, venner som tror de er "utbrent" etter å nettopp ha fått seg en jobb, eller folk som jobber for mye, og blablabla...

Jeg er bare så fryktelig lei alle de negative menneskene! Jeg trenger positiv energi rundt meg, for jeg blir så påvirket av all dritten..
De fleste som syter over hverdagslige ting, har som oftest valgt det selv også.
En venninne ringer meg daglig å klager over at "idag måtte jeg jobbe overtid igjen, og det er såå mye å gjøre på jobb" "studiene er sååå vanskelig" "jeg kommer aldri til å finne meg en kjæreste igjen"..
Også har man de som klager over at typen har vært utro, og jeg må sitte å lytte i flere uker, også tar de han omsider tilbake. Føler jeg kaster bort tid, og at de rådene jeg gir, går rett ut av igjen.

Også en annen venninne som klager over hvor slitsomt det er å jobbe, akkurat som hun er den eneste i verden med en jobb. Og på toppen av det er det flere diagnoser hun alltid skal snakke om, og problemer med familien og andre venner. Det er aldri noe positivt å fortelle!

Jeg er født realist, til tider kan det kanskje bli litt for mye.
Jeg har aldri hatt en skikkelig kjærlighetssorg, jeg har selv endt alle mine forhold uten å felle en tåre av anger. Kjærester kommer og går, ingen vits i å sitte å sutre over ett forhold som tok slutt av naturlige grunner. Det er så klart lov å bli lei seg, men det er den sutringa om og om og om igjen jeg blir så lei..

Psykisk sykdom er visst også noe som alle sliter med nå. Hvis èn forteller om angst, kan du banne på at en annen er bipolar. Også blir det brukt som en unnskyldning for all slags dårlig oppførsel, og for at de skal få slippe å jobbe og rett og slett en greie de må snakke om til og med på fest, for å få sympati osv.

Akkurat nå har jeg en venninne som også har kjærlighetssorg, og det tok slutt av naturlige grunner (krangling). De hadde ikke vært sammen ett år en gang, og dagen etter HUN hadde gjort det slutt, går hun å har sex med en annen. Helgen etterpå sitter hun å tømmer tårer hos meg over at det er så tungt å være singel.. Jeg klarer ikke å gi sympati til noen som holder på sånn.
Jeg har ikke tatt kontakt med henne etter den helgen heller, for om noen ønsker å prate, synes jeg at de skal ta kontakt selv, istedet for at jeg skal sitte å stille spørsmål om ting jeg egentlig ikke lurer på..

Virker jeg kald? Er det bare jeg som ikke orker så mye syting?

Anonymous poster hash: fac61...392

[Gjest paramount]

Jeg er oppvokst med syting fra alle kanter.. For det meste grunnet sykdom og helseplager, samt økonomi fra min mor, mormor, oldemor.. Med årene har det ballet på seg med syting fra venner, når de har hatt kjærlighetssorg, eller kranglet med andre venner, og nå når vi er i midten av 20-årene er vi på stadiet hvor alle bare syter om ALT!

Dårlig råd, kjærlighetssorg, dårlige venner, psykisk sykdom, venner som tror de er "utbrent" etter å nettopp ha fått seg en jobb, eller folk som jobber for mye, og blablabla...

Jeg er bare så fryktelig lei alle de negative menneskene! Jeg trenger positiv energi rundt meg, for jeg blir så påvirket av all dritten..

De fleste som syter over hverdagslige ting, har som oftest valgt det selv også.

En venninne ringer meg daglig å klager over at "idag måtte jeg jobbe overtid igjen, og det er såå mye å gjøre på jobb" "studiene er sååå vanskelig" "jeg kommer aldri til å finne meg en kjæreste igjen"..

Også har man de som klager over at typen har vært utro, og jeg må sitte å lytte i flere uker, også tar de han omsider tilbake. Føler jeg kaster bort tid, og at de rådene jeg gir, går rett ut av igjen.

Også en annen venninne som klager over hvor slitsomt det er å jobbe, akkurat som hun er den eneste i verden med en jobb. Og på toppen av det er det flere diagnoser hun alltid skal snakke om, og problemer med familien og andre venner. Det er aldri noe positivt å fortelle!

Jeg er født realist, til tider kan det kanskje bli litt for mye.

Jeg har aldri hatt en skikkelig kjærlighetssorg, jeg har selv endt alle mine forhold uten å felle en tåre av anger. Kjærester kommer og går, ingen vits i å sitte å sutre over ett forhold som tok slutt av naturlige grunner. Det er så klart lov å bli lei seg, men det er den sutringa om og om og om igjen jeg blir så lei..

Psykisk sykdom er visst også noe som alle sliter med nå. Hvis èn forteller om angst, kan du banne på at en annen er bipolar. Også blir det brukt som en unnskyldning for all slags dårlig oppførsel, og for at de skal få slippe å jobbe og rett og slett en greie de må snakke om til og med på fest, for å få sympati osv.

Akkurat nå har jeg en venninne som også har kjærlighetssorg, og det tok slutt av naturlige grunner (krangling). De hadde ikke vært sammen ett år en gang, og dagen etter HUN hadde gjort det slutt, går hun å har sex med en annen. Helgen etterpå sitter hun å tømmer tårer hos meg over at det er så tungt å være singel.. Jeg klarer ikke å gi sympati til noen som holder på sånn.

Jeg har ikke tatt kontakt med henne etter den helgen heller, for om noen ønsker å prate, synes jeg at de skal ta kontakt selv, istedet for at jeg skal sitte å stille spørsmål om ting jeg egentlig ikke lurer på..

Virker jeg kald? Er det bare jeg som ikke orker så mye syting?

Anonymous poster hash: fac61...392

Ikke kald...bare lite empatisk....

[Bjørkeris]

Unnskyld, men jeg klarer ikke la være: Men det var da fryktelig hvor du syter da.

[AnonymBruker]

Sett borti ifra at innlegget er syting (hvilket alle må benytte seg av iblant...) - jeg er helt enig.

Du kan vel fremstå kald, spesielt i lys av at du tilstår at du ikke selv har opplevd noen av krisene som nevnes her. Men personlig har jeg det. Depresjon, avhengighet, vonde brudd. Men likevel opplever jeg at jeg må anstrenge meg for å finne mennesker som drar meg opp fremfor å trekke meg ned. Du opplever en krise, du takler den fordi det er ikke noe alternativ og du går videre med livet.

Klaging er middelklassens favoritthobby, og i Norge er det nasjonalsport. Samme hvordan du har det, har jeg det verre. Samfunnet har sviktet meg. Menn/kvinner behandler meg dårlig. Jeg er offer for alt og alle. Få en klem da.

Har en fantasi om å bygge en gigantisk fot for så å gi et kollektivt spark bak.

Anonymous poster hash: 14029...51a

[Gjest Strandet]

Jeg tenker at disse folka må ha hatt lite å prate om egentlig.

[AnonymBruker]

Vær snill og slutt med å misbruke allergi, allergi er en fysisk påvisbar sykdom og har ingenting med den det du her knytter allergi opp mot. Dette er til skade for mange allergikere som sliter.

Anonymous poster hash: 605b5...9f6

[sol87]

Jeg er oppvokst med syting fra alle kanter.. For det meste grunnet sykdom og helseplager, samt økonomi fra min mor, mormor, oldemor.. Med årene har det ballet på seg med syting fra venner, når de har hatt kjærlighetssorg, eller kranglet med andre venner, og nå når vi er i midten av 20-årene er vi på stadiet hvor alle bare syter om ALT!

Dårlig råd, kjærlighetssorg, dårlige venner, psykisk sykdom, venner som tror de er "utbrent" etter å nettopp ha fått seg en jobb, eller folk som jobber for mye, og blablabla...

Jeg er bare så fryktelig lei alle de negative menneskene! Jeg trenger positiv energi rundt meg, for jeg blir så påvirket av all dritten..

De fleste som syter over hverdagslige ting, har som oftest valgt det selv også.

En venninne ringer meg daglig å klager over at "idag måtte jeg jobbe overtid igjen, og det er såå mye å gjøre på jobb" "studiene er sååå vanskelig" "jeg kommer aldri til å finne meg en kjæreste igjen"..

Også har man de som klager over at typen har vært utro, og jeg må sitte å lytte i flere uker, også tar de han omsider tilbake. Føler jeg kaster bort tid, og at de rådene jeg gir, går rett ut av igjen.

Også en annen venninne som klager over hvor slitsomt det er å jobbe, akkurat som hun er den eneste i verden med en jobb. Og på toppen av det er det flere diagnoser hun alltid skal snakke om, og problemer med familien og andre venner. Det er aldri noe positivt å fortelle!

Jeg er født realist, til tider kan det kanskje bli litt for mye.

Jeg har aldri hatt en skikkelig kjærlighetssorg, jeg har selv endt alle mine forhold uten å felle en tåre av anger. Kjærester kommer og går, ingen vits i å sitte å sutre over ett forhold som tok slutt av naturlige grunner. Det er så klart lov å bli lei seg, men det er den sutringa om og om og om igjen jeg blir så lei..

Psykisk sykdom er visst også noe som alle sliter med nå. Hvis èn forteller om angst, kan du banne på at en annen er bipolar. Også blir det brukt som en unnskyldning for all slags dårlig oppførsel, og for at de skal få slippe å jobbe og rett og slett en greie de må snakke om til og med på fest, for å få sympati osv.

Akkurat nå har jeg en venninne som også har kjærlighetssorg, og det tok slutt av naturlige grunner (krangling). De hadde ikke vært sammen ett år en gang, og dagen etter HUN hadde gjort det slutt, går hun å har sex med en annen. Helgen etterpå sitter hun å tømmer tårer hos meg over at det er så tungt å være singel.. Jeg klarer ikke å gi sympati til noen som holder på sånn.

Jeg har ikke tatt kontakt med henne etter den helgen heller, for om noen ønsker å prate, synes jeg at de skal ta kontakt selv, istedet for at jeg skal sitte å stille spørsmål om ting jeg egentlig ikke lurer på..

Virker jeg kald? Er det bare jeg som ikke orker så mye syting?

Anonymous poster hash: fac61...392

Skal vi være vanskelige, så framstår jo hele innlegget ditt som syting, om andres "syting". Jeg er enig i at ensidig negativitet og klaging er nedbrytende, både for de som hører på og de som gjør det. Da må vi som står rundt dem prøve å få dem til å se det positive i livet, stille opp for dem og være tydelige på hva vi selv ønsker. Kanskje du kan prøve å si fra på en vennlig måte at du gjerne stiller opp når vennene dine trenger deg, men at det er tøft å være en emosjonell søppelbøtte som bare skal ta i mot klaginga. Noen ganger trenger vi at venner og familie minner oss på at livet ikke er så mørkt og negativt som vi selv tror.

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med syting fra alle kanter.. For det meste grunnet sykdom og helseplager, samt økonomi fra min mor, mormor, oldemor.. Med årene har det ballet på seg med syting fra venner, når de har hatt kjærlighetssorg, eller kranglet med andre venner, og nå når vi er i midten av 20-årene er vi på stadiet hvor alle bare syter om ALT!

Dårlig råd, kjærlighetssorg, dårlige venner, psykisk sykdom, venner som tror de er "utbrent" etter å nettopp ha fått seg en jobb, eller folk som jobber for mye, og blablabla...

Jeg er bare så fryktelig lei alle de negative menneskene! Jeg trenger positiv energi rundt meg, for jeg blir så påvirket av all dritten..

De fleste som syter over hverdagslige ting, har som oftest valgt det selv også.

En venninne ringer meg daglig å klager over at "idag måtte jeg jobbe overtid igjen, og det er såå mye å gjøre på jobb" "studiene er sååå vanskelig" "jeg kommer aldri til å finne meg en kjæreste igjen"..

Også har man de som klager over at typen har vært utro, og jeg må sitte å lytte i flere uker, også tar de han omsider tilbake. Føler jeg kaster bort tid, og at de rådene jeg gir, går rett ut av igjen.

Også en annen venninne som klager over hvor slitsomt det er å jobbe, akkurat som hun er den eneste i verden med en jobb. Og på toppen av det er det flere diagnoser hun alltid skal snakke om, og problemer med familien og andre venner. Det er aldri noe positivt å fortelle!

Jeg er født realist, til tider kan det kanskje bli litt for mye.

Jeg har aldri hatt en skikkelig kjærlighetssorg, jeg har selv endt alle mine forhold uten å felle en tåre av anger. Kjærester kommer og går, ingen vits i å sitte å sutre over ett forhold som tok slutt av naturlige grunner. Det er så klart lov å bli lei seg, men det er den sutringa om og om og om igjen jeg blir så lei..

Psykisk sykdom er visst også noe som alle sliter med nå. Hvis èn forteller om angst, kan du banne på at en annen er bipolar. Også blir det brukt som en unnskyldning for all slags dårlig oppførsel, og for at de skal få slippe å jobbe og rett og slett en greie de må snakke om til og med på fest, for å få sympati osv.

Akkurat nå har jeg en venninne som også har kjærlighetssorg, og det tok slutt av naturlige grunner (krangling). De hadde ikke vært sammen ett år en gang, og dagen etter HUN hadde gjort det slutt, går hun å har sex med en annen. Helgen etterpå sitter hun å tømmer tårer hos meg over at det er så tungt å være singel.. Jeg klarer ikke å gi sympati til noen som holder på sånn.

Jeg har ikke tatt kontakt med henne etter den helgen heller, for om noen ønsker å prate, synes jeg at de skal ta kontakt selv, istedet for at jeg skal sitte å stille spørsmål om ting jeg egentlig ikke lurer på..

Virker jeg kald? Er det bare jeg som ikke orker så mye syting?

Anonymous poster hash: fac61...392

Nei, du virker ikke kald, du virker til å ha liten innsikt. Du syter over at andre syter. Alle mennesker syter, bare ikke du. Ofte så er det du kaller syting for dagligdagse ting mennesker snakker om seg i mellom, som det å være lei av at man måtte ta et ekstra skift på jobben osv. Og er man syk, så er det naturlig å " syte" litt. Det ringer alltid en bjelle hos meg når noen mener at alle andre er ditt eller datt.

Den største syta jeg vet om, hun synes alle andre syter så fælt om sitt hele tiden om seg og sitt, og at ingen gidder å høre om henne og hennes liv. Joa, problemet er at hun vil bare snakke om seg og sitt, og at alt annet blir syting i hennes ører. Nå behøver det ikke være slik i ditt tilfelle, men det er jo rart hvis du bare er omgitt av sytepaver.

Anonymous poster hash: d140b...0e3

[AnonymBruker]

Sett borti ifra at innlegget er syting (hvilket alle må benytte seg av iblant...) - jeg er helt enig.

Du kan vel fremstå kald, spesielt i lys av at du tilstår at du ikke selv har opplevd noen av krisene som nevnes her. Men personlig har jeg det. Depresjon, avhengighet, vonde brudd. Men likevel opplever jeg at jeg må anstrenge meg for å finne mennesker som drar meg opp fremfor å trekke meg ned. Du opplever en krise, du takler den fordi det er ikke noe alternativ og du går videre med livet.

Klaging er middelklassens favoritthobby, og i Norge er det nasjonalsport. Samme hvordan du har det, har jeg det verre. Samfunnet har sviktet meg. Menn/kvinner behandler meg dårlig. Jeg er offer for alt og alle. Få en klem da.

Har en fantasi om å bygge en gigantisk fot for så å gi et kollektivt spark bak.

Anonymous poster hash: 14029...51a

Joda, jeg har opplevd mye negativt selv også, foruten kjærlighetssorg. Så det er ikke det at jeg ikke kan relatere, men problemet mitt er sikkert at jeg håndterer ting på en annen måte og ikke plager andre med samme problemet gang på gang. Samtidig som jeg nok er litt sånn "vil ikke bry noen andre med mine problemer"-person.

Jeg sliter med mine ting jeg og, men klarer å tenke at dette er realiteten å prøver å ta tak i ting, fremfor å tro at problemer forsvinner av seg selv eller ved å syte.

Det er nok det at jeg sliter såpass mye selv også, som gjør at jeg blir så utrolig sliten og lei alle andres negative snakk. For det gjør alt så negativt! Men det virker som om ingen som forstår det, og har fått høre at jeg ikke "bryr meg nok" osv.

TS

Anonymous poster hash: fac61...392

[AnonymBruker]

Du virker uspiselig, TS... Æsj

Anonymous poster hash: 0945b...292

[AnonymBruker]

Joda, jeg har opplevd mye negativt selv også, foruten kjærlighetssorg. Så det er ikke det at jeg ikke kan relatere, men problemet mitt er sikkert at jeg håndterer ting på en annen måte og ikke plager andre med samme problemet gang på gang. Samtidig som jeg nok er litt sånn "vil ikke bry noen andre med mine problemer"-person.

Jeg sliter med mine ting jeg og, men klarer å tenke at dette er realiteten å prøver å ta tak i ting, fremfor å tro at problemer forsvinner av seg selv eller ved å syte.

Det er nok det at jeg sliter såpass mye selv også, som gjør at jeg blir så utrolig sliten og lei alle andres negative snakk. For det gjør alt så negativt! Men det virker som om ingen som forstår det, og har fått høre at jeg ikke "bryr meg nok" osv.

TS

Anonymous poster hash: fac61...392

Skjønner VELDIG godt hva du mener. Mennesker som bare syter og ikke evner å ta tak i ting fortjener ikke sympati. Javel, du har angst/depresjon/feit/spiseforstyrrelse eller whatever, gjør noe med det da i stede for å konstant klage over det! Energitømmende mennesker som det der toner jeg bare ut av livet mitt.

Anonymous poster hash: f447b...3a1

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen jeg TS. Heldigvis ikke blant alle vennene mine, men har en som kan være ekstremt sytete. Og ofte er det de samme tingene og jeg ender opp med å gjenta meg selv for ørtene gang. Men har faktisk begynt å gi beskjed om at sist gang vi snakket om dette ga jeg deg det rådet, og det rådet står jeg fortsatt for. Og at jeg ikke har så mye mer å komme med, det funker faktisk.

Men samtidig synes jeg det må være lov å syte litt en gang i blant, noen ganger trenger man bare at noen sier "det går bra" eller "du er flink"

Går også kanskje an å si det du tenker, å gi rådene som kanskje ikke er så populære, for eksempel minne venninnen din på at det var hun som gjorde det slutt? Det er etter min mening lov, og de beste vennene mine er de som tør å gi beskjed om at jeg oppfører meg teit og må slutte å syte

Anonymous poster hash: 8e665...444

[WubWub]

Noen som ser paradokset i å syte om syting?