Samlivsbrudd, eks kom tilbake for så å få diagnosen bipolar.

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med eksen i 2,5 år, hvorav det første året var magisk! Vi hadde det bra sammen og ingenting annet betydde noe. Vi flyttet sammen etter et år og fikk ikke en "flying" start da han gikk inn i en depresjon. Depresjonene kom med jevne mellomrom og jeg følte meg hjelpeløs og etterhvert frustrert da han stengte meg ute i disse periodene.

Det endte meg at jeg ofte ble lei meg og kanskje "startet" en krangel for å få noe ut av han. Til slutt dumpet han meg etter vi hadde hatt et par krangler etter hverandre. Dette var i juni.

For noen måneder siden fikk vi litt kontakt igjen og hadde det hyggelig tross i at han var i en depresjon. Nå nylig fikk han diagnosen bipolar og har nå gått på medisiner for dette i noen uker. Før han begynte på medisinene ville han prøve på nytt, men jeg ville gi det litt tid for å vite om han var oppriktig.

Jeg tenkte litt på det og så endringene (som jeg hadde ventet på da vi var samboere) i han. Jeg følte at diagnosen ga svar på de fleste problemene vi hadde som samboere. Til slutt sa jeg at jeg gjerne ville prøve med han, men han sa da at vi begge hadde godt av å vente en stund til ting hadde stabilisert seg for oss begge.(Det er litt familiære endringer på min enden av skalaen)

Jeg vet ikke hvordan det er å leve med en psykisk lidelse og har forståelse for at det er mye som må jobbes med, men er jeg dum om jeg tror at det muligens blir oss i fremtiden?

Anonymous poster hash: 6686c...aaf

[AnonymBruker]

Løp, og ikke se deg tilbake.

Anonymous poster hash: 5beb7...c88

[Candid]

Løp, og ikke se deg tilbake.

Anonymous poster hash: 5beb7...c88

På grunn av lidelsen? Hjelper ikke medisinene mot de værste maniene?

[Gjest brusmaskin]

Løp, og ikke se deg tilbake. Anonymous poster hash: 5beb7...c88

Anbefaler ts å overse svaret over.

Mange lever fint også i samliv med den diagnosen. Er det bipolar type 1 eller 2? 2-ern er jo relativt mild.

Endret 1. desember 2014 av brusmaskin

[AnonymBruker]

På grunn av lidelsen? Hjelper ikke medisinene mot de værste maniene?

Medisinene vil aldri hjelpe helt, og de vil ha flere bivirkninger. Etterhvert vil man opparbeide seg en tolereranse for medisinene man bruker, og man må bruke lang tid på å finne en ny "pillemiks" som fungerer. Du vil kanskje ikke merke det selv der og da, men forholdet vil tappe deg for all mulig energi. Du vil aldri kunne slappe av, da man umulig kan vite når de dårlige periodene kommer. Sykdommen er i tillegg også meget arvelig, så tenk deg nøye om før dere får barn sammen. Kanskje du takler å leve med en mann som er bipolar, men tenk deg hvordan det vil være om du får to barn som er bipolare i tillegg.

Mange blir sikkert provoserte, men jeg sier det bare som det er. Redd deg selv, det gjorde jeg.

Anonymous poster hash: 5beb7...c88

[Candid]

Anbefaler ts å overse svaret over.

Mange lever fint også i samliv med den diagnosen. Er det bipolar type 1 eller 2? 2-ern er jo relativt mild.

Det har han aldri fortalt. Det var to nyanser; den ene sinnstemningen hvor alt var bra, han jobbet mye, hadde mange planer om nye prosjekter osv. Tett på kommer depresjonen hvor han bare sitter inne og ikke snakker til noen, inkludert meg da vi var samboere.

Han har ikke vært på det stadiet hvor han har ønsket å ta sitt eget liv, som jeg vet kan forkomme i de verste tilfellene.

Mulig han har type 2 da..

[Gjest brusmaskin]

Det har han aldri fortalt. Det var to nyanser; den ene sinnstemningen hvor alt var bra, han jobbet mye, hadde mange planer om nye prosjekter osv. Tett på kommer depresjonen hvor han bare sitter inne og ikke snakker til noen, inkludert meg da vi var samboere.

Han har ikke vært på det stadiet hvor han har ønsket å ta sitt eget liv, som jeg vet kan forkomme i de verste tilfellene.

Mulig han har type 2 da..

Uansett skal du være forsiktig med å høre på folk som svartmaler her på forumet. Søk heller svar hos folk som har peiling.

2 har ikke fullt så sterke maniske episoder.

[AnonymBruker]

Er det bipolar type 1 eller 2? 2-ern er jo relativt mild.

Det her er reinspikka løgn. Det er en meget seriøs metal lidelse, og langt fra det som du beskriver som "mild".

Anbefaler TS å søke litt på nettet. Les på forum. Søk "Bipolar divorce rate", "Can you live happily with someone bipolar" etc. etc. etc. Det er meget depressiv lesning alt sammen, og nesten utelukkende forferdelige historier. Sikkert mulig å være i forhold med noen som er bipolare, men da burde man også være klar over hva som venter.

Anonymous poster hash: 5beb7...c88

[Gjest brusmaskin]

Det her er reinspikka løgn. Det er en meget seriøs metal lidelse, og langt fra det som du beskriver som "mild". . Anonymous poster hash: 5beb7...c88

Relativt mild i forhold til bipolar 1. Det er ikke løgn. Og seriøse mentale lidelser kan da ha ulike grader av styrke.

Men anbefaler også å lese skikkelige steder på nettet.

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å lese deg opp på lidelsen på et seriøst nettsted. Her ser jeg at du allerede får en del uriktig info. Jeg har BP2 og lever uten medisiner, har ikke vært syk på åresvis og er i full jobb. Man må lære seg å leve sunt og rytmisk med passelig dose søvn og være litt forsiktig med alkohol. Men alt dette er jo noe som er sunt for alle. De fleste med bipolar lidelse har etterhvert lange perioder hvor de fungere helt bra og er friske. Ofte går ting lettere etterhvert som man forstår hva som trigger svingninger sånn at man kan unngå dette.

Lykke til

Anonymous poster hash: a0534...c02

[Candid]

Medisinene vil aldri hjelpe helt, og de vil ha flere bivirkninger. Etterhvert vil man opparbeide seg en tolereranse for medisinene man bruker, og man må bruke lang tid på å finne en ny "pillemiks" som fungerer. Du vil kanskje ikke merke det selv der og da, men forholdet vil tappe deg for all mulig energi. Du vil aldri kunne slappe av, da man umulig kan vite når de dårlige periodene kommer. Sykdommen er i tillegg også meget arvelig, så tenk deg nøye om før dere får barn sammen. Kanskje du takler å leve med en mann som er bipolar, men tenk deg hvordan det vil være om du får to barn som er bipolare i tillegg.

Mange blir sikkert provoserte, men jeg sier det bare som det er. Redd deg selv, det gjorde jeg.

Anonymous poster hash: 5beb7...c88

Setter pris på at du deler erfaring. Det er ekstremt energitappende som du sier, og det er tøft å være den som alltid må være sterk.

Samlivet var vanskelig nok når vi trodde "det bare var sånn". En del av meg ønsker å tenke at ting kunne vært annerledes nå, når vi begge er klar over lidelsen og kanskje kan finne teknikker for å lette hverdagen.

[Candid]

Anbefaler deg å lese deg opp på lidelsen på et seriøst nettsted. Her ser jeg at du allerede får en del uriktig info. Jeg har BP2 og lever uten medisiner, har ikke vært syk på åresvis og er i full jobb. Man må lære seg å leve sunt og rytmisk med passelig dose søvn og være litt forsiktig med alkohol. Men alt dette er jo noe som er sunt for alle. De fleste med bipolar lidelse har etterhvert lange perioder hvor de fungere helt bra og er friske. Ofte går ting lettere etterhvert som man forstår hva som trigger svingninger sånn at man kan unngå dette.

Lykke til

Anonymous poster hash: a0534...c02 [/acrony

Det er godt å høre. Det gir litt håp. Selv om min hovedproblemstilling er om han kanskje "gjemmer" det at han ikke vil prøve på nytt allikevel bak sykdommen.. At det bare var noe han fikk for seg i en kjip periode :-)

[AnonymBruker]

Jeg har nylig avsluttet et forhold med en som har fått diagnosen bipolar, og det er først nå jeg ser hvor mye hans oppførsel og sykdom har preget meg. Jeg ble psykisk og fysisk utslitt av han og forholdet, og kommer aldri til å flytte sammen med en bipolar partner igjen.

Det er mulig ting ville vært bedre hvis han hadde fått riktig diagnose og medisin fra starten, men som sagt, aldri igjen.

Anonymous poster hash: 630a2...e20

[AnonymBruker]

Altså, de fleste folk sliter med et eller annet! Lykke til med å finne et menneske uten bagasje... for de finnes ikke. Alle har vi noe vi sliter med. Om det nå enn er fysiske eller psykiske plager. Og alle par har et eller annet som de må jobbe med uansett. Selv har jeg spiseforstyrrelse. Kjæresten min har angst. Sånn er livet.
Vi jobber med plagene våre, lærer å leve med dem, aksepterer dem, blir kvitt dem. Enkelte ganger tar de all fokus, med mesteparten av tiden går det faktisk helt kjempebra! MYE pga. at vi får hjelp, og mye fordi vi jobber med å bli friskere.

Selvfølgelig er det vanskelig å være i forhold med en person, når han/hun havner langt nede og gjennomgår sine værste år i sitt liv. Men får man hjelp, pleier ting som regel å bli bedre. Krev at dere fra det øyeblikket blir sammen igjen, alltid skal være ærlige og villige til å kommunisere åpent med hverandre.

Anonymous poster hash: 18176...116

[Candid]

Jeg har nylig avsluttet et forhold med en som har fått diagnosen bipolar, og det er først nå jeg ser hvor mye hans oppførsel og sykdom har preget meg. Jeg ble psykisk og fysisk utslitt av han og forholdet, og kommer aldri til å flytte sammen med en bipolar partner igjen.

Det er mulig ting ville vært bedre hvis han hadde fått riktig diagnose og medisin fra starten, men som sagt, aldri igjen.

Anonymous poster hash: 630a2...e20

Takk for at du delte. Leit å høre at du har hatt det sånn, håper du har det bedre nå

[Candid]

Altså, de fleste folk sliter med et eller annet! Lykke til med å finne et menneske uten bagasje... for de finnes ikke. Alle har vi noe vi sliter med. Om det nå enn er fysiske eller psykiske plager. Og alle par har et eller annet som de må jobbe med uansett. Selv har jeg spiseforstyrrelse. Kjæresten min har angst. Sånn er livet.

Vi jobber med plagene våre, lærer å leve med dem, aksepterer dem, blir kvitt dem. Enkelte ganger tar de all fokus, med mesteparten av tiden går det faktisk helt kjempebra! MYE pga. at vi får hjelp, og mye fordi vi jobber med å bli friskere.

Selvfølgelig er det vanskelig å være i forhold med en person, når han/hun havner langt nede og gjennomgår sine værste år i sitt liv. Men får man hjelp, pleier ting som regel å bli bedre. Krev at dere fra det øyeblikket blir sammen igjen, alltid skal være ærlige og villige til å kommunisere åpent med hverandre.

Anonymous poster hash: 18176...116

Det er veldig sant det du sier. Det høres ut som du og kjæresten din har et flott samhold, og at støtten går begge veier. Det var ikke alltid tilfellet i mitt forhold. Men du gir ord til ettertanke; om det blir oss igjen må det stilles krav :-)

[AnonymBruker]

Medisinene vil aldri hjelpe helt, og de vil ha flere bivirkninger. Etterhvert vil man opparbeide seg en tolereranse for medisinene man bruker, og man må bruke lang tid på å finne en ny "pillemiks" som fungerer. Du vil kanskje ikke merke det selv der og da, men forholdet vil tappe deg for all mulig energi. Du vil aldri kunne slappe av, da man umulig kan vite når de dårlige periodene kommer. Sykdommen er i tillegg også meget arvelig, så tenk deg nøye om før dere får barn sammen. Kanskje du takler å leve med en mann som er bipolar, men tenk deg hvordan det vil være om du får to barn som er bipolare i tillegg.

Mange blir sikkert provoserte, men jeg sier det bare som det er. Redd deg selv, det gjorde jeg.

Anonymous poster hash: 5beb7...c88

Altså, det er vel strengt tatt ikke "meget arvelig" da.

Ikke etter alltid at alle må gå på tabletter, og noen fungerer fint på samme type tabletter og samme mengde i mange år, mens noen fungerer aldri uansett.. det er ikke kun to typer bipolar heller. Finnes en med bare depresjoner..

Det er nå også sånn at alle mennesker er forskjellige og det vil også føre til at du vil aldri finne to mennesker som er like selv med samme type diagnose.

Jeg er bipolar 2, ikke gått på medisiner på mange år, ikke hatt noe hjelp på mange år heller, har 100% jobb, mann, barn, hus (les:oppussingsobjekt) og lever vel et helt normalt liv. Ikke er jeg mye syk, og inne mye borte fra jobb.

Jeg fikk beskjed om at jeg aldri ville klare og ta høyere utdannelse eller være i 100% jobb, ble vel fortalt i ung alder at jeg kom til å bli ung ufør. Jepp, av leger og psykiatere/psykologer.

Så realiteten er vel at det fortsatt er ganske mye om denne diagnosen som de ikke vet enda.. Og myten om at man aldri blir frisk av en sånn type lidelse begynner de vel også og se på...

Men ja, mange mennesker med psykiske lidelser vil slite resten av livet, mange vil ta knekken på familie/venner/ektefelle/kjæledyr osv, og noen tar livet av seg. Men det gjelder ikke alle.. Og hvorfor ser folk kun på bipolar lidelse som noe helt ekstremt? Fordi de som har denne diagnosen og som lever et vanlig liv ikke kommer i noen eksempler i bøker... Det er langt fra alle som er så ekstreme. Og ja, jeg går utifra at jeg vet mer om dette en ganske mange, da jeg har fått "undervisning om min lidelse" av leger og psykologer i flere år, der fokuset er jo mer man vet jo bedre. Og selvfølgelig kjenner jeg en del andre som da har samme diagnose.. Mange av oss er ganske normale. Et hode, to armer, to ben osv..

Anonymous poster hash: f13e6...a3d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere som er bipolare. Noen av de merker man det ikke på, andre har psykoser med jevne mellomrom.

Overse svar som "løp", det er du som kjenner han. Tenker at hvis han er begynt på medisiner kan det umulig være verre enn uten?

Anonymous poster hash: 35207...e20