Hvorfor blir psykisk syke hakket sånn på?

[AnonymBruker]

Hva er det med dere folk som hakker ned på de som sliter med noe psykisk? Vi blir kalt for svindlere, vi blir kalt for en belastning for samfunnet, vi blir kalt for unormale, folk er dritsure for vi "stjeler" de stakkars skattepengene deres, folk ber oss skjerpe oss å komme oss ut i en jobb (det er jo så enkelt for alle, er det enkelt for meg så kan alle klare det, ingen er svakere enn meg! Sånn tenker folk), vi sitter å syter å klager over oss selv påstår folk. Er det noen som klager så er det de menneskene som ikke har noe å slite med. De syter og klager over den minste ting. Psykisk syke holder mer ting for seg selv, og gjør at hodet sprenges av vonde tanker. Vi tørr jo ikke å klage! Pga alle sure mennesker! Alt er så lett for dere.

Hva faen vil dere at vi skal gjøre da? Bli som dere? Alle må være like? Eller det dere egentlig vil? At vi forsvinner fra denne verden for godt?

Anonymous poster hash: 3e602...333

[Gjest Strandet]

Alt "psykiatri" er i min mening et sort hull av et idekompleks, hvor makt, maktovergrep, arroganse, hensynsløshet og fravær av velferd for individet ender opp som dagsordenen til media og enhver idiot som ikke vet bedre.

Endret "på dagsorden" til: "som dagsorden".

Endret 1. desember 2014 av Strandet

[Kittykat]

Jeg sliter psykisk selv og har brukt mange år av livet mitt på dette. Pr i dag så prøver jeg å komme meg på beina igjen ved å få meg jobb og forsørge meg selv. Selv om folk ikke sier noe direkte til meg, så merker jeg likevel tabuen og stillheten rundt dette emnet. Det får meg igjen til å føle meg som en byrde for samfunnet og familien min pga mitt problem.

Jeg mener at det burde vært mer åpenhet rundt dette. Man blir jo sett ned på. Jeg tror det ville blitt en del enklere for oss som sliter hvis vi ikke måtte gjemme oss eller tie om problemene hele tiden. Å være psykisk syk er ikke en svakhet, men et tegn på at man har vært for sterk for lenge...

Endret 1. desember 2014 av Kittykat

[AnonymBruker]

Du syter jo nå da....

Anonymous poster hash: e3494...e4d

[Gjest Hummels]

Jeg har opplevd at ei kjerring har sagt til meg "skaff deg en jobb, eller gå å heng deg, slutt å stjel skattepengene mine. Du er ikke mer syk enn alle oss andre". Jeg svarte "ja det frister veldig å bare henge seg pga det finnes så mange jævler som deg her i verden. Dere elsker å ta livet av andre!" så gikk jeg. Jeg klarer ikke sånne folk mer.

Endret 1. desember 2014 av Hummels

[Gjest paramount]

Jeg har opplevd at noen har sagt til meg "skaff deg en jobb, eller gå å heng deg, slutt å stjel skattepengene mine. Du er ikke mer syk enn alle oss andre". Jeg svarte "ja det frister veldig å bare henge seg pga det finnes så mange jævler som deg her i verden. Dere elsker å ta livet av andre!" så gikk jeg. Jeg klarer ikke sånne folk mer.

Har opplevd det samme...Jeg svarte rolig følgende: Hva er det med deg som gjør at du påberoper deg retten til å dømme meg uten å ha fakta på bordet? Da ble det stille gitt!

[AnonymBruker]

Fordi "psykisk syk" er meget subjektivt. Du vil ikke finne en eneste person som ikke kan passe inn i en eller flere diagnoser i DSM eller ICD. Og vurderingene av disse av psykologer er også helt subjektivt. Man kan fint gå til 4 forskjellige psykologer og få 4 forskjellige og til og med motstridende diagnoser.

Anonymous poster hash: 85996...b6c

[AnonymBruker]

Det er vanskelig nok å se på seg selv som en byrde, for å så få bekreftet at hele samfunnet er enig. Jeg tenker ofte at det ville ha vært bedre om jeg ikke hadde eksistert, for da hadde jeg ikke plaget noen med min destruktive atferd. Enn så lenge isolerer jeg meg fra verden og prøver å få hjelp.

Anonymous poster hash: eb537...c0f

[Colargol]

Fordi vi ikke blir opplært i å forstå andres og egne følelser gjennom programmeringen vi får pakket på oss i oppveksten (og videre inn i voksen alder) -samtidig som alle faktisk har følelser!

Vi blir programert til å bli "nyttige samfunnsborgere" aka saueflokk som skal jobbe for systemet, ikke for hverandre. Dermed får vi også en haug med mennesker som ikke selv klarer eller i det hele tatt skjønner at det går an å bryte ut av dette mønsteret og begynne å tro på kjærlighet og humanisme som grunnsteiner for sitt videre liv.

Dette gjelder oss alle, men mange som sliter med psyken blir ofte flinkere til å "kjenne seg selv" over tid, og dermed blir det kræsj mellom de som forstår og de som ikke har evne til å forstå.

Ha ydmykhet med dem -de vet ikke bedre.

Samtidig burde de fleste som sliter psykisk også begynne å lete etter egne svar, ikke bare følge systemet -ikke tro for mye på dem, de er like programmerte som alle oss andre, og medisinene de vil prakke på deg vil ikke løse problemene dine.

Endret 1. desember 2014 av Colargol

[super-s]

Det er fordi det er vanskelig for folk å sette seg inn i hva angst og depresjon osv. er uten å ha kjent det på kroppen selv. Det er egentlig ganske forståelig. Til og med jeg glemmer hvor jævlig det er på det verste når jeg er i en god periode. Det som irriterer meg er at mange av de som kritiserer oss nekter å prøve å forstå, og at de absolutt skal uttale seg om det uten at de har kunnskap om det.

[AnonymBruker]

Jeg hatet å få spørsmålet om "hva jobber du med/driver med?" når jeg ikke hadde jobb. Å si at man var arbeidsledig og attpåtil fikk penger fra nav var ikke kjekt. Man blir sett ned på med en gang. Jeg har i større eller mindre fått støtte fra nav i 7år. Jeg har klart å få meg jobb men ble langtidssykemeldt etter få mnd og ligger nå ann til uføretrygd.

Det er ikke enkelt å være psykisk syk, spesiellt med så tung kronisk diagnose som jeg har.

Jeg har funnet ut at det er enklest å skylde på noe fysisk. Det er lettere for folk å håndtere.

Anonymous poster hash: a4f76...9a6

[AnonymBruker]

Slik jeg opplever det så er det ikke den psykisk syke sin skyld at h*n må leve på skattepengene til andre, men systemet i dette landet. Man får jo ikke hjelp med problemene når de er såpass "små" at det kan fikses. Nei, man skal bli så syk at det ikke er sjangs å bli frisk igjen, da kan staten gi deg hjelp som koster masse penger og som ikke hjelper en dritt.

Sliter selv psykisk og er veldig klar over mine egne problemer, men jeg klarer ikke å få bukt med de på egenhånd, selvom jeg har tonnevis med selvinnsikt og er flink til å ta meg sammen der det forventes av meg. Jeg har lenge prøvd å få noe hjelp sånn at jeg kan få det bedre med meg selv, sånn at jeg klarer å være en god mamma, en god kone og utholden i arbeidslivet. Men det er ingen hjelp å få. Jeg er dessverre ikke syk nok til å få hjelp.

Jeg blir ikke bedre av å ikke få hjelp, tvert imot. Det tærer på meg at jeg ikke kan få noe hjelp og det tærer på meg at min helse ikke betyr noe. Jeg vil være i jobb, jeg vil være frisk, jeg vil ha det godt med meg selv.

Som om det ikke er nok så møter man alle fordommene og blir ennå mer trykt ned i søla. Jeg føler meg mislykket nok fra før av, har det vondt nok inni meg fra før av, det hjelper ikke at andre kommer med pekefingeren sin og gjør det verre.

Jeg skulle ønske det ble mer fokus på at psykisk sykdom faktisk er reelt. Det er så ekstremt viktig at usynlig sykdom også blir tatt alvorlig og at de menneskene som sliter med det møter på forståelse.

Anonymous poster hash: f8415...106

[WubWub]

Min ydmyke mening er at om vi ikke hadde hatt så omfattende og generøse stønader og velferdsordninger så hadde nok mange greid komme seg i jobb når det rumlet i magen.

Sult og tørste er så sterke primære behov at depresjonen i få tilfeller greier ta overmakta og da er det rett og slett å komme seg ut i jobb.

Sikkert ikke alle som har fått diagnosen "depressiv" ville greid komme seg ut i jobb, for det er noen som er faktisk så syke at de dør om de ikke blir tvangsforet

[AnonymBruker]

Min ydmyke mening er at om vi ikke hadde hatt så omfattende og generøse stønader og velferdsordninger så hadde nok mange greid komme seg i jobb når det rumlet i magen.

Sult og tørste er så sterke primære behov at depresjonen i få tilfeller greier ta overmakta og da er det rett og slett å komme seg ut i jobb.

Sikkert ikke alle som har fått diagnosen "depressiv" ville greid komme seg ut i jobb, for det er noen som er faktisk så syke at de dør om de ikke blir tvangsforet

For meg er ikke problemet å jobbe, men at jeg ikke får noe jobb. Det at magen min rumler gjør ikke at folk får mer lyst å ansette meg. Jeg vil faktisk jobbe, men for å jobbe må noen ansette meg.

Får ikke noe gode stønader fra nav heller. Jeg vinner ikke noe av å "gå på nav".

Anonymous poster hash: f8415...106

[AnonymBruker]

Men hvorfor *Jeppe drikker* burde være mye mer interessant......Det er alltid en grunn til at folk ruser seg.

Det er klart. Jeg har slitt med avhengighet selv og når man skal slutte vet vi alle at problemet er ikke hva man skal erstatte det med, men hva det erstattet i utgangspunktet.

Likevel er det nå forskjell på psykiske problemer, det er det jeg vil frem til. Hummels har skrevet mye om ulike problemer og selv om han har min fulle sympati er det jo tydelig at selv i voksen alder skyves ansvaret over på andre. Den og den gjorde x og y mot meg og derfor er jeg forever fucked.

Vi har alle opplevd vår del dritt, men noen kjemper igjennom og kommer styrket ut og noen resignerer.

Når mengden mennesker som resignerer og setter seg i offerposisjon stiger, er det naturlig å debattere hvorfor. Og som flere er bortpå er det verdt å se på om det at vi har et slikt omfattende apparatt med bidrag til de som ikke kan jobbe og tjene penger er med på å opprettholde problemet.

Anonymous poster hash: 1a2fe...6ca

[AnonymBruker]

Fordi absolutt alle sliter. En stor andel av de som jobber og sliter, gråter hver dag, trosser angst hver dag, skader seg selv, eller går rundt med selvmordstanker. Det er bare ikke alle som setter seg ned og griner til noen andre tar omsorg for dem.

De som får diagnoser er de som er frekke nok til å tro at de er spesielle.

Psykiske problemer er den sykdommen som man kan gjøre mest med på eget initiativ, og det er også den sykdommen som er mest påvirket av sin egen holdning til livet. Det som irriterer er at mange i Norge og vesten rett og slett dyrker det. Noen kommer seg aldri ut av 14-års mentaliteten rett og slett. Med mindre du er schizofren eller er psykisk utviklingshemmet, så er det ditt ansvar å leve livet ditt slik at du klarer å jobbe med sykdommen.

Anonymous poster hash: 3d73f...622

[Gjest extra]

Hva er det med dere folk som hakker ned på de som sliter med noe psykisk? Vi blir kalt for svindlere, vi blir kalt for en belastning for samfunnet, vi blir kalt for unormale, folk er dritsure for vi "stjeler" de stakkars skattepengene deres, folk ber oss skjerpe oss å komme oss ut i en jobb (det er jo så enkelt for alle, er det enkelt for meg så kan alle klare det, ingen er svakere enn meg! Sånn tenker folk), vi sitter å syter å klager over oss selv påstår folk. Er det noen som klager så er det de menneskene som ikke har noe å slite med. De syter og klager over den minste ting. Psykisk syke holder mer ting for seg selv, og gjør at hodet sprenges av vonde tanker. Vi tørr jo ikke å klage! Pga alle sure mennesker! Alt er så lett for dere.

Hva faen vil dere at vi skal gjøre da? Bli som dere? Alle må være like? Eller det dere egentlig vil? At vi forsvinner fra denne verden for godt?

Anonymous poster hash: 3e602...333

Folk er uvitende og dumme (sorry for den). Psykisk lidelse tar fra mange en god del år av deres liv (for eks. dissosiasjonslidelse, depresjo, angst). Hvermansen har verken tid eller evnenivå nok til å kunne forstå slikt. Ikke angrip meg nå, men alle først i køen over mobbere er stort sett fra et viss politisk parti.

[Gjest paramount]

Det er klart. Jeg har slitt med avhengighet selv og når man skal slutte vet vi alle at problemet er ikke hva man skal erstatte det med, men hva det erstattet i utgangspunktet.

Likevel er det nå forskjell på psykiske problemer, det er det jeg vil frem til. Hummels har skrevet mye om ulike problemer og selv om han har min fulle sympati er det jo tydelig at selv i voksen alder skyves ansvaret over på andre. Den og den gjorde x og y mot meg og derfor er jeg forever fucked.

Vi har alle opplevd vår del dritt, men noen kjemper igjennom og kommer styrket ut og noen resignerer.

Når mengden mennesker som resignerer og setter seg i offerposisjon stiger, er det naturlig å debattere hvorfor. Og som flere er bortpå er det verdt å se på om det at vi har et slikt omfattende apparatt med bidrag til de som ikke kan jobbe og tjene penger er med på å opprettholde problemet.

Anonymous poster hash: 1a2fe...6ca

Men noen av oss ble påført psykiske lidelser av andre i barndommen...slik som av ansatte på barnehjemmene....Noen ble mer ødelagt enn andre...det er mitt poeng. Jeg fikk en av norges største erstatninger...ikke uten grunn!

[AnonymBruker]

Fordi absolutt alle sliter. En stor andel av de som jobber og sliter, gråter hver dag, trosser angst hver dag, skader seg selv, eller går rundt med selvmordstanker. Det er bare ikke alle som setter seg ned og griner til noen andre tar omsorg for dem.

De som får diagnoser er de som er frekke nok til å tro at de er spesielle.

Psykiske problemer er den sykdommen som man kan gjøre mest med på eget initiativ, og det er også den sykdommen som er mest påvirket av sin egen holdning til livet. Det som irriterer er at mange i Norge og vesten rett og slett dyrker det. Noen kommer seg aldri ut av 14-års mentaliteten rett og slett. Med mindre du er schizofren eller er psykisk utviklingshemmet, så er det ditt ansvar å leve livet ditt slik at du klarer å jobbe med sykdommen.

Anonymous poster hash: 3d73f...622

Veldig enig her!

Selv om du sliter psykisk, finnes det jobber der ute. Det finnes ting du kan gjøre, som får deg glad. Hvis du vil være glad.

Jeg sliter ofte med selvmordstanker selv. Jeg vet at det verste jeg kan gjøre, er å sitte hjemme og synes synd på meg selv. Jeg biter tennene sammen og går på jobb, tvinger meg selv til å trene. Ser litt mindre til venner i de tøffe periodene, men jeg vet at de tøffe periodene går over. Hver gang. Selv om det ikke føles sånn når jeg står oppi det.

Tren. Gå tur. Hver dag. Folk som sliter psykisk og ikke gidder holde seg i fysisk aktivitet, har jeg liten respekt for når ALL forskning viser at fysisk aktivitet gjør sykdommen lettere å leve med. Det er steg 1.

Steg 2 er å faktisk spise medisinene sine. Skaffe medisiner. Ikke sitte tafatt og vente på psykolog, når det er fastlege eller psykiater som kan skrive ut medisiner.

Så får man ta stegene videre underveis.

Anonymous poster hash: 459dd...734

[AnonymBruker]

Mobbere fungerer veldig enkelt, de slenger ut spydigheter i alle retninger. Er det noen som reagerer sårt på spydighetene og fornærmelsene så vet mobberen at der er det noen jeg kan tråkke mer på. Og så gjør mobberen det.

Den som er psykisk frisk har lett(-ere) for å slenge med leppa tilbake. Den som er nedbrutt fra før, derimot...

Anonymous poster hash: e7917...8b9