Oppmerksomhetssyk 3,5-åring..

[AnonymBruker]

Jeg har jente på 3,5 år som har vært annenhver uke hos meg og sin far siden hun var 2 år. Jeg har ikke merket så mye problemer grunnet 50/50-ordningen og ikke barnehagen heller.

Men i det siste har det dukket opp ting som er vanskelig å hanskes med, og jeg tror det sikkert er en blanding av 50/50, alderen og omgivelsene generelt.

Jeg var hjemme med henne til hun var to år, og vi hadde ikke noe særlig omgangskrets. Når hun begynte i barnehagen, ble hun kjempesosial og skled rett inn i rutinene der.

Det vi har slitt med nå i det siste er ekstrem trass, vanskelig å få med hjem fra barnehagen, hører ikke etter hjemme og krever konstant oppmerksomhet og aktivitet.

Det med hentinga har jeg diskutert med far å fått bekreftet at han også sliter med.

Deretter er det trassinga, som jeg tror forekommer mest hos.

Far er arbeidsledig og går bare hjemme. Han er veldig sosial og har stor familie og stor omgangskrets i en annen by, og kan lett ta henne ut av barnehagen titt og ofte for å kjøre til den byen på besøk el. (1,5 t unna) i tillegg til at jeg har inntrykk av at han ofte gir etter for vår datters ønsker, selv om han påstår han har skjerpet seg.

Det er dog fint at de finner på ting og drar på besøk, men jeg tror det kan bli litt mye også og vår datter er vant med at det skal skje noe hvert minutt.

Jeg er student og ukene hos meg blir mer rutinerte og ikke tid til så mye aktiviteter, foruten litt i helgene. Jeg er nok litt roligere enn far og har ikke det behovet for å dra hit og dit hele tiden, så det blir automatisk ett roligere nivå hos meg.

Hun har ett veldig høyt energinivå. Vi må ut i løpet av dagen i helgene så hun får "løpt fra seg" litt. Og i tillegg er hun forferdelig oppmerksomhetssyk. Jeg kan ikke prate i tlf uten at hun henger over meg, synger eller skal si meg noe. Jeg snakker hardt til henne både når det skjer og etterpå, at hun må være stille når mamma snakker i tlf eller har besøk.

Jeg har nesten aldri venninner på besøk lenger, og jeg antar at det er fordi at min datter stjeler mye av fokuset. Selvsagt skal vi merke barns nærvær, men jeg snakker selvsagt om at hun må ha konstant oppmerksomhet fra meg og besøket. Vi får ikke snakke ut avbrytelser, hun henger over meg og klarer heller ikke å sitte å leke litt alene.

Nå skal det sies at vi gjør alt sammen hele uken og leker litt sammen hver dag, men det må gå an å ta en liten pause når vi får besøk.

I helgen har mormor vært her på besøk, og kommenterte det samme. At datteren mi trenger strengere tilsnakk og at hun krever veldig mye oppmerksomhet. Min mor snakket også til henne flere ganger, og da svarte min datter henne frekt. Jeg hadde nesten trodd hun skulle ta ordene fra mormor mer til seg enn om det kom fra meg, ettersom hun kun ser mormor 1-2 ganger i mnd.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer, jeg føler jeg er streng og tar tak i problemer når de forekommer. Setter meg ned å prater ordentlig med henne, og blir jeg sint, snakker vi sammen om hvorfor.

I det siste har hun også blitt veldig sutrete, og om jeg kjefter kan hun legge seg på sofaen å liksom-gråte å si "du er sint på meg" for å få kos og trøst, og da gir jeg henne kos å forteller hvorfor jeg evt. er sint, men er redd det er feil fremgangsmåte.. At hun utnytter det for å få kos/oppmerksomhet.. Hva mener dere?

Anonymous poster hash: cdfa1...b98

[Polly Ester]

Jeg syns hun høres ut som en vanlig 3-åring, jeg. Syns ikke det er rart at hun vil ha oppmerksomhet, for det er vel ganske vanlig?

Jeg tror at det kan være dumt å trøste når hun gråter etter at du har blitt sint på henne. Da vil hun fortsette med å gråte for å få trøst fordi hun vet at du får dårlig samvittighet og kommer og trøster og skal gjøre det godt igjen. Du opphever disiplineringen. Så, ja, jeg tror hun utnytter at du kommer ilende til for å trøste.

Det er allikevel ikke greit at hun svarer frekt til noen, syns jeg. Men snakket mormor frekt til henne da? Respekt skal jo gå begge veier, selv om jenta er liten.

Og jeg tror ikke du kan gjøre noe med hva far gjør sammen med jenta av aktiviteter. Han har sin måte å leve på og du din. Du vil heller ikke at han skal bestemme hva dere skal gjøre på fritiden.

[Harlekin]

For å være ærlig, så synes jeg dere er for strenge med henne. Snakke hardt til henne? Strengere tilsnakk? Det er snakk om et lite barn på 3,5 år som søker oppmerksomhet fra de viktigste personene i livet hennes, og som allerede sliter litt med å hoppe mellom to ganske så forskjellige hverdager annenhver uke. Ja, det er nok slitsomt nå, men det høres faktisk normalt ut, mange barn er sånn i den alderen. Det retter seg uten kjeft og tilsnakk bare hun får litt tid på seg, og lærer å utvikle tålmodighet.

Jeg synes heller ikke det er noe galt i å trøste når barnet blir lei seg, uansett hvorfor. Jeg trøster når barnet mitt blir lei seg, uansett grunn, og hun har aldri utnyttet det. Det betyr ikke at jeg godkjenner oppførselen hennes, men jeg anerkjenner at hun blir lei seg.

Endret 30. november 2014 av Harlekin

[AnonymBruker]

Mener dere seriøst at det er "vanlig" å skulle få konstant oppmerksomhet? Jeg tar ikke lenger tlf når venninner ringer, for jeg får ikke med meg halvparten av hva de sier, fordi barnet henger over meg.

Når vi har besøk, skal hun hoppe i sofaen hvor vi sitter, eller vise frem at hun f.eks kan hoppe på ett bein, HELE tiden. Det er greit å ville ha oppmerksomhet, det er hun vant til også. Men føler at hun må løre seg at når andre snakker, så må de få snakke ferdig. Moren min kaller henne bare "turbo", fordi det skal skje noe HELE tiden. På lørdag hadde vi fem minutter i løpet av dagen hvor datteren min var helt stille, å da var det noen som sang på tv.. Da var hun konsentrert i de 5 min, også var det over..

Når jeg har vært hjemme hos andre venner med små barn, opplever jeg aldri det nivået som min datter har. De andre barna klarer å leke litt alene, de kommer så klart bort til oss voksne og sitter litt eller spør om noe, men henger ikke over foreldrene sine konstant.

TS

Anonymous poster hash: cdfa1...b98

[AnonymBruker]

Hun TRENGER tydeligvis denne oppmerksomheten nå, hun gjør det ikke for å være slem. Om noen måneder er det sikkert annerledes. om du ikke får snakket i telefonen, så neivel, da. Er det en veldig viktig telefon du må ta, så gå inn i et annet rom og lukk døra. Sånn er det å ha barn, i perioder må voksenbehovene vike.

Anonymous poster hash: 48134...58f

[Polly Ester]

Det kan hende du fokuserer for mye på at hun krever denne oppmerksomheten enn at hun faktisk får den? Ikke at du ignorerer henne, men at du kanskje blir litt oppgitt når hun kommer igjen og igjen og igjen og du føler at du ikke får noe tid uten å fokusere på henne hele tiden?

Kan hende hun føler det, og at hun derved blir mer masete.

Datteren min var sånn. Fra hun var tre år ca så ble hun vant til at hun stort sett alltid hadde full oppmerksomhet både hos meg og pappa, for det var da vi flyttet fra hverandre. Og siden hun da hadde det da vi var alene, så ville hun jo ha det da vi var på besøk også. Så hun hang på meg, og skulle ha meg i nærheten hele tiden og skulle bare snakke med meg og hver gang jeg snakket med noen andre så ble hun enda mer klengete.

Det går nok over. Det er en tålmodighetsprøve av en annen verden noen ganger, men det går over når hun blir eldre.