Er det galt å være like glad i dyra sine som i barna?

[AnonymBruker]

Jeg har 2 katter og en golden retriever som var mine første barn da jeg slet i mange år med å ikke kunne bli gravid. Jeg behandlet nesten dyra som om de var barna mine og elsket dem som om de skulle vært barna mine, for det er de jo.
For 14 måneder siden fikk vi en liten gutt etter mange års slit og prøverør. Alle sa, bare vent til du får barnet, så vil du se at du bare var en "crazy cat og dog-lady" som tenkte på dyra som dine barn.... nå, ett år etter fødselen føler jeg fortsatt at jeg elsker dyra like mye som sønnen min og at de på en måte er søsknene til sønnen min... kan kanskje høres mentalt sykt ut når jeg leser det jeg skriver nå, men dyra har vært der for meg i tykt og tynt, og min kjærlighet går ikke bare over en art, jeg kan elske medlemmer av andre arter likeverdig. Er det galt å føle det sånn?

Anonymous poster hash: b5a44...256

[Timza]

Syns ikke det er noe galt i det. Du har jo lagt litt mer følelser og minner i dyrene i en vanskelig tid enn folk flest kanskje ville gjort. Har vokst opp i en familie som alltid hadde hund og katt, som ble elsket av alle. Det kommer nok av at barna ble opplært til at dyrene var medlemmer av familien, og ikke kun dyr. Så barna vil nok bli ekstra glade i dyr de også siden de lærer det fra deg.

[AnonymBruker]

Vet ikke jeg men synes det høres veldig rart ut... Stakkars barn, å måtte bli sidestilt med dyr.

Anonymous poster hash: bc060...a5e

[AnonymBruker]

Synes også det høres rart ut. Jeg har hund og barn, men hunden er på ingen måte 'søsken' eller likestilt med barnet. Er glad i hunden. Jeg elsker barnet mitt.

Anonymous poster hash: d9e86...304

[AnonymBruker]

så... om dyret ditt og sønnen din holder på å drukne, står du der og tenker på hvem du skal redde før du gjør det?

Anonymous poster hash: a2404...9a5

[Goodheart<3]

Jeg synes det høres rart ut. Jeg er kjempeglad i dyrene mine og vet hvor mye dyr kan bety for oss mennesker. Jeg vet at jeg kommer til å ha dyr resten av livet mitt, de gir så mye glede, samtidig vet jeg at det hadde vært mye vondere å miste foreldrene eller søsteren min. De kan jeg snakke med om alt, de har alltid noen støttende ord, de betyr alt for meg, men i hverdagen tenker jeg ikke nødvendigvis så mye over at jeg er mindre glad i dyrene mine, men samtidig så vet jeg at det hadde blitt uendelig mye vanskeligere å miste noen i familien min!

Jeg har selv mistet et dyr og det var forferdelig trist, men nå har det gått ett år og jeg klarer mer å tenke på de fine årene vi hadde sammen og at han hadde det bra når han levde, men tapet av en nær person, og kanskje spesielt et barn tror jeg er en sorg som aldri går over. Det er så unaturlig å oppleve sin barns død, og jeg tror ikke på uttrykket "tiden leger alle sår" når man mister en nær person - spesielt ikke et barn..

Endret 30. november 2014 av Goodheart<3

[AnonymBruker]

så... om dyret ditt og sønnen din holder på å drukne, står du der og tenker på hvem du skal redde før du gjør det?

Anonymous poster hash: a2404...9a5

Hvis du har en sønn og en datter som holder på å drukne, hvordan velger du?

Anonymous poster hash: 56ecd...d2f

[Goodheart<3]

Synes også det høres rart ut. Jeg har hund og barn, men hunden er på ingen måte 'søsken' eller likestilt med barnet. Er glad i hunden. Jeg elsker barnet mitt.

Anonymous poster hash: d9e86...304

Enig.

[Gjest lillelarve]

så... om dyret ditt og sønnen din holder på å drukne, står du der og tenker på hvem du skal redde før du gjør det?

Anonymous poster hash: a2404...9a5

Denne begynner å bli gammel.

1. Det er vanskelig å vite før det faktisk skjer! Vi kan si hva vi vil, men hva vi gjør i panikk vet vi ikke sikkert.

2. Men jeg tror de fleste mennesker ville valgt barnet framfor dyret.

[AnonymBruker]

Høres veldig rart ut. Si hva dere vil, men hvis dere ikke er mer glad i barna enn dyra (uten at det er fødselsdepresjon e.l. inne i bildet) så er det synd på barna deres.

Anonymous poster hash: a3da6...f18

[Veggdyret]

Jeg er like glad i "gamlekatta" som i barnet mitt. Men resten av kjæledyrene vår kommer langt bak i rangeringen. Tror det har mye med personligheten til dyret og din historie med dyret å gjøre også.

Min katt var min beste venn gjennom flere år med dyp depresjon, et barn som knapt har formet en personlighet enda og er helt "nytt" for meg, har lite å stille opp med i sammenligning.

Jeg synes det blir litt som å si at dersom man blir tvangsgiftet bort til en tilfeldig fremmed, så blir man selvfølgelig automatisk mer glad i ham enn i exkjæresten, for mannen din er du jo GIFT med.

Det er ikke sånn følelser fungerer. Jeg kan godt skjønne at jeg biologisk sett BURDE være mer glad i barnet, og jeg er sikker på at jeg med tiden kommer til å bli det også, men pr. idag så er hun ikke noen soleklar vinner.

[Monarabb]

Syns det høres meget rart ut...

[Gjest Stjerner og planeter]

Sidestiller du eit dyr og ein unge? Eller er dette ein trolletråd? Eg er jævlig usikker for det fint bøttevis med dyreglade folk som ja, er usikker på kva ord eg skal bruka.

[AnonymBruker]

Du har min forståelse vertfall

Anonymous poster hash: 0bf9b...b0d

[Peter007]

Jeg har 2 katter og en golden retriever som var mine første barn da jeg slet i mange år med å ikke kunne bli gravid. Jeg behandlet nesten dyra som om de var barna mine og elsket dem som om de skulle vært barna mine, for det er de jo.

For 14 måneder siden fikk vi en liten gutt etter mange års slit og prøverør. Alle sa, bare vent til du får barnet, så vil du se at du bare var en "crazy cat og dog-lady" som tenkte på dyra som dine barn.... nå, ett år etter fødselen føler jeg fortsatt at jeg elsker dyra like mye som sønnen min og at de på en måte er søsknene til sønnen min... kan kanskje høres mentalt sykt ut når jeg leser det jeg skriver nå, men dyra har vært der for meg i tykt og tynt, og min kjærlighet går ikke bare over en art, jeg kan elske medlemmer av andre arter likeverdig. Er det galt å føle det sånn?

Anonymous poster hash: b5a44...256

Jeg vet ikke alderen din. Det virker som du kun har hatt dyr son kjeledyr. Nermest en erstatning for barn. Ut fra dine erfaringer med livet virker det som om du har et syn på dyr der de er overført til mennesker. Du er langt fra alene om dette. Det handler heller ikke om hvem du er mest glad i dyr eller barn. Det handler mer om hvilken forståelse du med flere har for dette i vårt ekstreme velferdssamfunn. Fikk du velge mellom å ofre barn eller dyr er jeg ikke i tvil om hva du valgte. Vi er alle pattedyr.

[Timza]

KG kommer inn i stor stil her ser jeg med sine vanlige tendenser til å tolke dette helt til det ekstreme.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg! Godt å høre at det er flere som har det slik. Jeg elsker kattene mine og elsker barnet mitt. Kattene er en like stor del av familien som menneskene, noen synes jeg er sprø som mener det, men slik er det bare.

Jeg har alltid vært glad i dyr og synes dyr er bedre å være med enn mennesker, ofte. Dyr er gode og er du snill med de er de gode tilbake, de er uskyldige vesener som viser glede og takknemlighet til sine eiere.

Når jeg snakker med babyen omtaler jeg kattene som "storebror og storesøster"

Anonymous poster hash: 5a41e...cf3

[AnonymBruker]

Sidestiller du eit dyr og ein unge? Eller er dette ein trolletråd? Eg er jævlig usikker for det fint bøttevis med dyreglade folk som ja, er usikker på kva ord eg skal bruka.

loco?

Anonymous poster hash: bef6b...dcb

[Gjest HeiHade]

Synes det er helt greit. Men nå liker ikke jeg unger da, og er utrolig glad i dyr.

[Nelsonmandela]

Jeg synes det er veldig merkelig ja, og det kommer fra en ivrig dyreentusiast