Depresjon i svangerskapet.

[AnonymBruker]

Noen her som har opplevd det, og kan dele litt egne erfaringer? Og om dere kom dere ut av det, evt om det gikk over etter fødsel? Føler meg som en helt annen person så hadde satt pris på å høre om andre som har gått gjennom det samme.

Hvor går man evt for hjelp når man bor på en liten plass hvor jordmor har flere måneders venteliste, og fastlegen ikke tar det på alvor, og bare fokuserer på sykemelding? Setter stor pris på all hjelp.

Anonymous poster hash: 62cd5...e59

[AnonymBruker]

Finnes det andre leger du kan bytte til?

Jeg gjorde det, og da fikk jeg henvisning til DPS.

Kunne og bedt om henvisning til psykolog, men ventelistene i Oslo er milelange, og DPS må gi svar innen 3 uker og de prioriterer gravide/nybakte foreldre.

I ventetiden ved legebytte etc snakket jeg med psykiatrisk sykepleier på helsestasjon, ring ned og spør om de har et slikt tilbud for gravide med svangerskapsdepresjon. Har de det kan du be om time uten å ha vært hos JM.

Legen du har nå plikter henvise deg, og sykemelding anbefaler jeg virkelig ikke med mindre du absolutt må.

Jeg gikk ganske langt ned i kjelleren, ble noe bedre etter fødsel, men fikk tilbakefall når jeg fikk langvarige søvnproblemer og grunnet endel andre ting.

Tror dog det hadde gått over om livssituasjon og helse ellers var iorden

Anonymous poster hash: 74f62...a81

[Gjest daisydaisy]

Har ingen råd og tips, men håper alt ordner seg for deg! Det er ikke noe godt å være deprimert, verken som gravid eller ikke-gravid...

[AnonymBruker]

Finnes det andre leger du kan bytte til?

Jeg gjorde det, og da fikk jeg henvisning til DPS.

Kunne og bedt om henvisning til psykolog, men ventelistene i Oslo er milelange, og DPS må gi svar innen 3 uker og de prioriterer gravide/nybakte foreldre.

I ventetiden ved legebytte etc snakket jeg med psykiatrisk sykepleier på helsestasjon, ring ned og spør om de har et slikt tilbud for gravide med svangerskapsdepresjon. Har de det kan du be om time uten å ha vært hos JM.

Legen du har nå plikter henvise deg, og sykemelding anbefaler jeg virkelig ikke med mindre du absolutt må.

Jeg gikk ganske langt ned i kjelleren, ble noe bedre etter fødsel, men fikk tilbakefall når jeg fikk langvarige søvnproblemer og grunnet endel andre ting.

Tror dog det hadde gått over om livssituasjon og helse ellers var iorden

Anonymous poster hash: 74f62...a81

Takk for tips. Skal ringe å høre på mandag:) Følte du at det ble bedre av å snakke med noen? Av og til føler jeg at det skal veldig mye til for at ting skal bli bra igjen, og skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Er jo sikkert endel hormoner som klusser med systemet itillegg. Er sykmeldt pga kvalme og oppkast, så er ikke bare å komme seg tilbake på jobb heller, så det hjelper jo ikke akkurat på. Blir jo smågal av å være alene 8 timer hver dag med alle tankene i hodet, når man er vandt til å være 100% i jobb.

TS

Anonymous poster hash: 62cd5...e59

[AnonymBruker]

Har ingen råd og tips, men håper alt ordner seg for deg! Det er ikke noe godt å være deprimert, verken som gravid eller ikke-gravid...

Takk for det :-)

TS

Anonymous poster hash: 62cd5...e59

[Muscae]

Ett tips har jeg til deg. Du må legge fra deg alle tanker om alt du burde og skulle ha gjort, når du nå "bare" går hjemme. Slike tanker vil kunne dra deg enda lenger ned, fordi du blir sliten av alt du burde gjort, og du føler deg verre når det viser seg at du ikke orker å gjøre alt du hadde tenkt.

Legg deg på sofaen og si at " i dag skal jeg ikke gjøre noen ting!". Det hjalp meg veldig, for først da klarte jeg å slappe av, og jammen fikk jeg gjort litt likevel, etter hvert. Men da i et helt annet tempo.

Når du så skal gjøre noe, så gjør lystbetonte ting, kanskje du kan begynne å gjøre noe som har med barnerommet å gjøre? Eller bare sitte på nettet og lese om graviditet, barn og barneutstyr. Start å lage liste over hvilket utstyr du ønsker deg til babyen. Eller kanskje du kan benytte tiden til å sortere igjennom skuffer og skap og kaste og organisere litt (for mange er sikkert dette helt pyton, men jeg elsker det - jeg kan holde på akkurat så lenge jeg orker, og gi meg når jeg blir sliten. Og jeg blir såå fornøyd etterpå).

God bedring TS

Edit. Må presisere at jeg ikke har svangerskapsdepresjon, men vanlig depresjon. Jeg håper likevel du kan dra nytte av rådene mine.

Endret 30. november 2014 av Que_pasa

[Mafalda]

Noen her som har opplevd det, og kan dele litt egne erfaringer? Og om dere kom dere ut av det, evt om det gikk over etter fødsel? Føler meg som en helt annen person så hadde satt pris på å høre om andre som har gått gjennom det samme.

Anonymous poster hash: 62cd5...e59

For min del gikk det over av seg selv så fort babyen var ute. Det var så jeg fysisk kunne kjenne lettelsen, det var som om tåka lettet og alt falt på plass igjen.

I selve svangerskapet var alt svart. Jeg så ikke noe mening i noe som helst, lå og grein i senga store deler av tiden. Antagelig er det en overfølsomhet for hormoner, det var ingenting annet som tilsa en slik reaksjon. Det var akkurat som det gikk ned en rullegardin og ALT ble håpløst.

Jeg gjorde ikke noe spesielt. Første gang jeg opplevde dette var det ikke så vanlig å ta det opp med helsepersonell, og når jeg først hadde opplevd det en gang visste jeg jo at det gikk over Da var det jo i grunnen bare å holde ut de månedene det varte, i og med at jeg var sikker på at det var midlertidig.

Men, hos mange kan jo svangerskapsdepresjon vedvare etter fødselen og gå over til fødselsdepresjon. Hvis du ikke får noe gehør hos fastlegen eller jordmor nå, ville jeg likevel sørget for å få det ned i papirene til sykehus og helsestasjon hvis du er engstelig for om depresjonen kommer til å sette seg. Da har du den tryggheten det er at andre kan være spesielt obs på dette etter fødselen, i tilfelle du ikke skulle orke å ta det opp selv.

Stor klem og lykke til til deg. Svangerskapsdepresjon er pyton...

[AnonymBruker]

Takk for tips. Skal ringe å høre på mandag:) Følte du at det ble bedre av å snakke med noen? Av og til føler jeg at det skal veldig mye til for at ting skal bli bra igjen, og skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Er jo sikkert endel hormoner som klusser med systemet itillegg. Er sykmeldt pga kvalme og oppkast, så er ikke bare å komme seg tilbake på jobb heller, så det hjelper jo ikke akkurat på. Blir jo smågal av å være alene 8 timer hver dag med alle tankene i hodet, når man er vandt til å være 100% i jobb.

TS

Anonymous poster hash: 62cd5...e59

Nei, jeg følte der og da ikke at jeg ble bedre- men det var mye fordi jeg hadde endel motgang på andre områder som ikke lot seg løse. Så ingen kunne hjelpe meg der jeg hadde behov, men det var veldig godt å kunne snakke med noen.

Jeg tror det forebygget endel, og jeg tror kanskje det kunne gått endel verre om jeg ikke hadde et sted å lufte ting.

Så jeg ble ikke bra, men jeg ble kanskje "vedlikeholdt" sånn at det ikke ble langt verre.

Jeg så ingen mening i livet mitt, men hadde ikke suicidale tanker eller ønsker om å slippe barn etc.

Jeg hadde heller ingen problemer med manglende følelser ovenfor barnet, og jeg fikk ikke ønsker om å rømme fra alt og alle når barnet var kommet.

Jeg vet jo ikke hvordan det hadde blitt fra eller til om jeg ikke oppsøkte noen å snakke med.

Jeg har fulgt opp samtaler i etterkant på DPS, og de nærmeste vennene som vet hvordan jeg hadde sier jeg er drastisk annerledes nå kontra da.

Om det har hormonelle årsaker, fysiske eller ifht samtaler vet jeg ikke- sikkert en kombinasjon av alle

Dog hadde jeg en kraftig nedtur pga ammeproblemer, og sliter enda med psyke pga langvarige søvnproblemer, som nok ble forsterket pga tungt svangerskap.

Litt usikker på om jeg kunne orket alt det omigjen, men kanskje jeg hadde vært skråsikker på "aldri flere graviditeter" om jeg ikke snakket med noen.

Vanskelig å si

Anonymous poster hash: 74f62...a81