om å binde seg for sterkt (langt)

[Gjest Nemesis(28)]

Jeg har lest en del innlegg om forpliktelsesvegring hvor problemet stort sett er frykten for å binde seg og blir følelsesmessig knyttet til et annet menneske..

Men hva med motsatte??

Slik er det nemlig for meg. Har hatt tre lange forhold i mitt liv og fellesnevneren er at jeg binder meg utrolig sterkt til den jeg er sammen med ( er jente).

Jeg blir følelsesmessig meget sterkt knyttet til personen og vedkommende blir da hovedtryggheten i mitt liv. Jeg har stoooore problemer med å sove alene ( hvis han er ute og reiser), jeg blir overærlig, sinnsykt lojal og oppretter sterke tillitsbånd til personene. Sånn sett er det jo positive sider av det også , men..det blir liksom for mye...jeg blir overærlig fordi jeg er redd for at hvis jeg gjør noe galt ( hvit løgn feks ..så ødelegger jeg noe ..da ødelegger jeg båndene mellom oss)

Det negative er at verden min dør hvis vedkommende forsvinner. Det føles ihvertfall sånn. Jeg klarer ikke spise hvis han er borte og blir sinnsykt engstelig. Er han forsinket fra jobben eller på reise( noe han meeeget sjeldent er ) så tenker jeg det verste..ser for meg dødsulykke, kidnapping osv. Blir et vrak og klarer ikke gjøre annet enn å følge med på nyhetene og gråte.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget...kanskje noen andre som har det på sammen måte. Ellers er jeg en meget ressursterk person, selvstendig, karrierekvinne, sterk og klarer å gå mine egne veier. Men følelsemessig ...føler jeg meg handikappet fordi jeg lar meg selv til de grader bli så avhengig av et annet menneske.

Da det siste forholdet røyk...trodde jeg at jeg skulle dø. Jeg lå apatisk i 14 dager og gråt og gråt. Følte meg enromt ensom og ville rett og slett dø. Det er ensomhetsfølelsen som er verst...Men etter 14 dager så reiste jeg meg og ble forbanna, så det fikk jo over.

Noen som har noe av det samme eller er jeg usannsynlig usjaermerende og plagsom som har det sånn... Min nåværende samboer føler dette veldig sterkt og er veldig ålreit, men jeg føler meg avhengig av han. Elsker han, men vil også klare å slappe av uten å føle at han drar fra meg, dør eller stikker av.

( kan det ha noe å si at jeg ble følelsemessig forlatt/oversett av en av av mine foreldre da jeg var liten....kanskje ?? tror det )

[Rapitap]

Du må bli din egen beste venn og støttespiller. Egenverd bør komme fra deg selv. Du finner ikke det hos andre!

Søk innover!

[Gjest nemesis(28)]

Du må bli din egen beste venn og støttespiller.

Jeg vet jeg vet...Prøver på det :-? Man kan aldri la andre mennesker definere sin egen trygghet.Den finner man bare i seg selv. I know

[Gjest Anonymous]

Jeg har det slik at jeg forelsker meg veldig lett, og binder meg lett til de. Kanskje ikke så sterkt som du beskriver da men...Tror jeg kunne falt for nesten hvem som helst..rent utssendemessig altså. Stiller mye større krav til det indre. Jeg er ikke sulteforet på noen måte, og får lett kontakt med menn.....På den annen side er det heller ikke så mange som skiller seg ut.

[Gjest Anonymous]

Tror du kan ha rett mht foreldrene dine.

Jeg har mistet mange venner, familie, osv. i ulykker, sykdom, selvmord, osv. Og jeg er slik også. Må hele tiden vite hvor min mann og mine barn er. Dersom de ikke kommer hjem til avtalt tid, blir jeg helt hysterisk og tror det verste med en gang.

De skjønner det heldigvis og ringer dersom de blir forsinket. Be samboeren din gjøre det samme, for da kan det være at du roer deg. Det hjelper ihvertfall for meg.

[Gjest Anonym nå]

Jeg forelsker meg ikke lett, og har ikke hatt noe særlig seriøse forhold... Når jeg først forelsker meg, så har jeg veldig vanskelig for å "glemme" folk jeg er interessert i og gå videre selv om det er klart - eller en god mulighet for...he,he.. - at jeg ikke har sjans. Jeg gir ikke opp.

Jeg vet ikke om det kan være noe av den samme problematikken...??

Jeg synes det virker som mange mennesker er litt overfladiske.

Når du beskriver din ærlighet og lojalitet osv, så er det slike egenskaper jeg setter veldig høyt.

Jeg synes du skal ta vare på disse egenskapene, men passe på deg selv. Ikke være naiv.

Dessuten er det viktig å være selvstendig. Kanskje du bør være alene en stund. Oppleve menneskelige relasjoner med venner som er trofaste og trygge som venner.

[Gjest klengeape]

synes ikke det er noe galt i å være ærlig og vise følelser, så lenge det ikke blir tvangsmessig (at du MÅ, fordi "noe" kan skje om du gjør noe annet).

men hva gjør du når du er singel? Er det vanskelig for deg?

mulig det med foreldrene kan ha noe å si, selv om kjæresten min, som har opplevd noe av det samme, har hatt problemer med å KNYTTE seg til folk i redsel for å miste dem. Hva med å søke prosfesjonell hjelp, for å sette fingeren på problemet og finne en løsning på hvordan du kan roe ned atferden du ikke vil ha?