"vanskelig" bosituasjon hos mine foreldre.

[AnonymBruker]

Trenger noen tanker på min bosituasjon nå. Er 23 år.

Etter å ha bodd ett par år hjemmefra bestemte jeg meg for å flytte hjem igjen til mine foreldre. Dette for å fortsette utdannelsen, spare penger og ha et litt større sosialt nettverk(mange av mine barndomsvenner bor her, trivdes ikke på studiestedet)

Mine søsken har alltid fått høre at vi kan komme og gå som vi vil, men de ringer når de ikke får beskjed, sender melding om vi kommer hjem osv. De er veldig kontrollerende, jeg er 23 år og vil gjerne kunne gjøre det jeg ønsker, selvfølgelig at de får rimelig beskjed, men trenger jeg å informere om hva jeg gjør, hvem jeg gjør det med osv? De er ikke nysgjerrige på livet, men kontrollerende.

Et eksempel på kontrollerende – kjæresten min bor langt vekk så jeg er avhengig av å ta helgeturer for å besøke han. Første gangen jeg dro kunne de ikke skjønne hvorfor jeg skulle dra dit, de spurte om ALT det er å spørre om. Da jeg kom hjem måtte jeg sette meg ned i sofaen for å fortelle om ALT vi hadde gjort. Det er ingen interesse ellers, bare kontrollerende spørsmål. I ettertid har jeg fått vite av min søster at min far har googlet kjæresten min for å finne han på Facebook. Igjen, kontrollerende og graver i mitt privatliv. Jeg ønsker ikke å dele noe før det faktisk er noe å dele, men dette blir tydeligvis ikke respektert. Jeg vil gjerne besøke han i romjula, men gruer meg allerede til å si at jeg skal vekk…

Mine søsken har også fått sine kjærester «googlet», pappa kommenterer stygge ting om disse menneskene, for eksempel tatoveringer, piercinger eller typisk fyllebilder. Dette er gode mennesker, men han dømmer de før han har møtt de.

Min far har også kontroll på nettbanken min, eller til alle ungene. Vi er mellom 26-22 år. Jeg har spurt mine søsken om vi skal spørre om vi kan ha dette «i fred», men de bryr seg ikke noe om det. Spiser vi middag kan pappa plutselig spørre om hva jeg har kjøpt, eller si at jeg har brukt mye penger i det siste. Han har også vært på ferie og ringt hjem for å spørre hva vi har gjort, da har han sjekket nettbanken.

Skal venner fra skolen ut på en torsdag, for eksempel quiz, ser ikke mine foreldre poenget med å dra dit. For meg er dette veldig sosialt og jeg føler jeg knytter bånd med andre utenfor kun kollokvie osv. Det er ikke greit å ta EN øl på torsdag.

En annen ting er hvis min far er sur må alle i huset liste seg i trapper og helst ikke si noe, da får vi huden full og beskjed om å skjerpe oss. Har pappa en dårlig dag har alle en dårlig dag. Når jeg kommer hjem spør jeg alltid min søster om hvordan humøret er, for å vite hvordan jeg skal oppføre meg..

Jeg ønsker å flytte vekk, men pga økonomi er dette ikke mulig. Er forsinket på studiet mitt og får derfor ikke støtte fra Lånekassen. Jobber hver 3. helg og får inn ca 4000 kr/mnd. Dette dekker konstnadene mine.

Kjæresten min og søsteren sin sier at de ikke ønsker å komme å besøke oss, kun pga min far. Jeg har spurt min kjæreste og han sier at han ikke «tør», jeg tror dette er sagt litt humoristisk, men tror det ligger noe bak. Jeg skjønner han veldig godt! Samme med kjæresten til min søster. Han føler seg ikke velkommen og får kommentarer slengt etter seg.

Prøver å ta dette opp med min mor, men hun oppfører seg alltid så rart. Nesten som hun løper av gårde med halen mellom beina. Skjønner at det er feil å ta dette opp med mamma, men hun kan hjelpe med dette, men velger å ikke hjelpe.

Ja, jeg skjønner at det er på tide å flytte ut hjemmefra, men akkurat nå har jeg ikke mulighet.

Er jeg urimelig? Hvordan tar jeg opp dette med mine foreldre?

Takk til dere som tar dere tid til å lese dette. Setter pris på det. Trenger noen innspill på situasjonen nå, føler meg sliten og lei. Dette tar mye energi og påvirker meg i en større grad enn jeg ønsker. Jeg sitter heller alene på rommet enn å sitte i stua.

Anonymous poster hash: c6037...008

[Lilla-damen]

Uff, dette hørtes tung og slitsomt ut.

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med så mye, men noen tips kan jeg jo prøve å komme med.

En ting som er enkel å fikse opp i er kontosnokingen din far driver med. Kontakt banken og be de om å fjerne hans innsyn. Han har ikke krav på å se din konto når du er over 18.

Når det kommer til spørring og graving i privatlivet ditt så er det du som setter grensene - svar bare på det du selv vil. Krever de svar ville jeg bare svart svevende og ullent i begynnelsen. Tøff deg selv opp, ta små skritt av gangen. Det er ditt liv og du som bestemmer hva du vil dele.

Vær flink til å sende melding om at du uteblir fra middag eller kommer sent hjem, vær i forkant så de ikke kan klage på at du ikke dukker opp til f.eks middag når de har regnet med deg. Da kan de ikke klage på at du ikke informerer.

Lykke til og kom deg ut derfra så fort som mulig :-)

[TrickyCicci]

Du er ikke urimelig, men tviler på de kommer til å slutte å snoke, og antar at det potensielt bare blir ekstra sur stemning hvis du prøver å ta dette opp?

Jeg ville fjernet fars tilgang til dine konti (det har han jo aldeles ingen grunn til å ha), og bare svart kort på evt. spørsmål, bitt tenna sammen, og gledet meg til å komme ajour slik at jeg kunne fått støtte fra lånekasen igjen (evt. ferdig på studie og fulltidsjobb) og flytte ut.

[Lanoungen]

Uff, dette hørtes tung og slitsomt ut.

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med så mye, men noen tips kan jeg jo prøve å komme med.

En ting som er enkel å fikse opp i er kontosnokingen din far driver med. Kontakt banken og be de om å fjerne hans innsyn. Han har ikke krav på å se din konto når du er over 18.

Når det kommer til spørring og graving i privatlivet ditt så er det du som setter grensene - svar bare på det du selv vil. Krever de svar ville jeg bare svart svevende og ullent i begynnelsen. Tøff deg selv opp, ta små skritt av gangen. Det er ditt liv og du som bestemmer hva du vil dele.

Vær flink til å sende melding om at du uteblir fra middag eller kommer sent hjem, vær i forkant så de ikke kan klage på at du ikke dukker opp til f.eks middag når de har regnet med deg. Da kan de ikke klage på at du ikke informerer.

Lykke til og kom deg ut derfra så fort som mulig :-)

Dette!

[Jade]

Litt privatliv må man ofre når man bor hjemme gratis. Men nettbanken må du fikse umiddelbart! Og det går an å si ifra om at de ikke har noe med hva du har gjort hos kjæresten. Det er dumt at han er sur og vanskelig, men du kan nesten ikke tvinge han til å bli grei. Du får spinke og spare alt du kan, og kanskje prøve å få en jobb ved siden av studiene.

[AnonymBruker]

Bare ligg laaaavt i terrenget og flytt ut med en gang du får hentet deg nok inn igjen på studiet. Man må betale en pris for å være forsinket i studiet og dette er prisen du må betale. Vær glad for at du slipper å slutte å studere eller å jobbe deg i hjel og at det går utover studiene.

Anonymous poster hash: ff0fc...eb5

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke ta studielån og flytte ut?

Anonymous poster hash: deb3e...b0c

[AnonymBruker]

Jeg som spurte om studielån.

Man må jo være to år forsinket for å ikke få lån? Tok du virkelig ingen eksamener på to år?

Anonymous poster hash: deb3e...b0c

[AnonymBruker]

Bytt bank, flytt ut, skap den avstanden du ønsker.

Å skape denne naturlige avstanden mellom voksne og barn, er egentlig "barnets" oppgave. Foreldrene forsøker vel å veilede så lenge de "får lov".

Anonymous poster hash: 2a89e...003

[Gjest Magdalene]

Hvorfor lar du han ha tilgang til nettbanken din?

[AnonymBruker]

Jeg som spurte om studielån.

Man må jo være to år forsinket for å ikke få lån? Tok du virkelig ingen eksamener på to år?

Anonymous poster hash: deb3e...b0c

Er det ikke med en gang man ligget 60 studiepoeng bak da? 60 studiepoeng er ett år.

Anonymous poster hash: ff0fc...eb5

[AnonymBruker]

Hvorfor lar du han ha tilgang til nettbanken din?

Det er rimelig absurd. Tar et minutt å endre i nettbanken.

Anonymous poster hash: 2a89e...003

[Gjest lurven]

Jo du kan flytte hjemmefra, du får lære deg å klare deg med mindre penger og få deg et nytt sosialt nettverk

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her må begfe parter ta og gi litt.

Å være forelder vil ofte si å se ting fra et annet ståsted enn det ens barn gjør. dette vil du oppdage den dagen du selv får barn.

Tror dette bunner mer i en redsel for at dere barn skal rote dere bort i noe ingen foreldre ønsker barna deres skal rote seg bort i. Men nettbanken din synes jeg du skal få ha for deg selv, så lenge du ikke sløser bort masse penger på fjas.

Så lenge du bor hjemme så er det i all hovedsak foreldrene som er sjef i huset, og du må rette deg etter deres bestemmelser. Men det må også være mulig å diskutere og forhandle om alternative løsninger. I det minste skal barnas ønsker bli hørt her i huset, så må vi voksne forsøke å forklare hvorfor vi mener ting skal gjøres på vår måte.

Du får tenke deg litt om og vurdere om dere bør ha en familiesamtale/husmøte.

Skriver jeg på tavlen her at det er familiesamtale, så er kommentaren, å ja, nå er det noen som har gjort noe galt! Tipper det er pappa.

Anonymous poster hash: 0b311...457

[AnonymBruker]

Takk for mange gode råd og tips

Skal la det ligge litt og ta det opp når det skulle "passe" seg.

Anonymous poster hash: d6cd2...90f

[Annie Hall]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg ikke "tatt det opp".

Det blir ofte mer bråk av slike konfrontasjoner. (Jeg mener de har litt urettmessig godt rykte på seg.)

Det blir lett slik at du tar opp, og han føler seg angrepet og går til motangrep.
Og da får du sikkert høre "du får bo her gratis" og "mens du bor under mitt tak..." etc.

Da er det bedre å endre litt etter litt uten å gjøre et stort nummer av det.

Nettbanken hadde jeg fiksa umiddelbart. Uten å si noe om det.

Og om han sier at han ikke kommer inn på den lengre, så kan du si med et smil... jaja.. jeg er jo voksen, så du har vel egentlig ikke rett til å ha innsyn i nettbanken min heller.

Om han ber deg om å ta kontakt med banken for å gi ham tilgang igjen så kan du enten si ja.. jeg skal få fiksa det en dag, og såp gjør du ikke det. Eller så sier du rett og slett. Nei. Jeg vil ikke at du skal ha tilgang til nettbanken min. Du trenger ikke si mer enn det. Om du vil mildne det spå kan du smile og gi han en klem og si. "Du er litt overbeskyttende skjønner du snille pappa, jeg vet at du bare mener det godt, men du må la oss få liv til å bli voksne også".

Og så hadde jeg begynt å være vag. Si det du vil si, ikke noe mer.

Spør ha hva du skal så svar "noe skolegreier". Spør han hva dere har gjort på i helgen så svar "ikke noe spesielt igrunn". Spør han når du er hjemme så si at det er vanskelig å si, eller svar "senest klokka 23" f.eks.

Om han spør mer, så kan du si ting som at "det trenger du ikke bekymre deg for", "jeg kommer meg hjem på egen hånd så du trenger ikke å tenke på kjøring", eller spør spørsmål tilbake.

"Hvordan da?" eller "hvorfor lurer du på det", eller bli litt irritert og si "det var da voldsomt så detaljert svar du skulle ha da".

Vær skikkelig tenåringsvag. Sett grenser, og utvid i det stille frihetsområdet ditt.

[Gjest Gjest]

Trenger noen tanker på min bosituasjon nå. Er 23 år.

Etter å ha bodd ett par år hjemmefra bestemte jeg meg for å flytte hjem igjen til mine foreldre. Dette for å fortsette utdannelsen, spare penger og ha et litt større sosialt nettverk(mange av mine barndomsvenner bor her, trivdes ikke på studiestedet)

Mine søsken har alltid fått høre at vi kan komme og gå som vi vil, men de ringer når de ikke får beskjed, sender melding om vi kommer hjem osv. De er veldig kontrollerende, jeg er 23 år og vil gjerne kunne gjøre det jeg ønsker, selvfølgelig at de får rimelig beskjed, men trenger jeg å informere om hva jeg gjør, hvem jeg gjør det med osv? De er ikke nysgjerrige på livet, men kontrollerende.

Et eksempel på kontrollerende – kjæresten min bor langt vekk så jeg er avhengig av å ta helgeturer for å besøke han. Første gangen jeg dro kunne de ikke skjønne hvorfor jeg skulle dra dit, de spurte om ALT det er å spørre om. Da jeg kom hjem måtte jeg sette meg ned i sofaen for å fortelle om ALT vi hadde gjort. Det er ingen interesse ellers, bare kontrollerende spørsmål. I ettertid har jeg fått vite av min søster at min far har googlet kjæresten min for å finne han på Facebook. Igjen, kontrollerende og graver i mitt privatliv. Jeg ønsker ikke å dele noe før det faktisk er noe å dele, men dette blir tydeligvis ikke respektert. Jeg vil gjerne besøke han i romjula, men gruer meg allerede til å si at jeg skal vekk…

Mine søsken har også fått sine kjærester «googlet», pappa kommenterer stygge ting om disse menneskene, for eksempel tatoveringer, piercinger eller typisk fyllebilder. Dette er gode mennesker, men han dømmer de før han har møtt de.

Min far har også kontroll på nettbanken min, eller til alle ungene. Vi er mellom 26-22 år. Jeg har spurt mine søsken om vi skal spørre om vi kan ha dette «i fred», men de bryr seg ikke noe om det. Spiser vi middag kan pappa plutselig spørre om hva jeg har kjøpt, eller si at jeg har brukt mye penger i det siste. Han har også vært på ferie og ringt hjem for å spørre hva vi har gjort, da har han sjekket nettbanken.

Skal venner fra skolen ut på en torsdag, for eksempel quiz, ser ikke mine foreldre poenget med å dra dit. For meg er dette veldig sosialt og jeg føler jeg knytter bånd med andre utenfor kun kollokvie osv. Det er ikke greit å ta EN øl på torsdag.

En annen ting er hvis min far er sur må alle i huset liste seg i trapper og helst ikke si noe, da får vi huden full og beskjed om å skjerpe oss. Har pappa en dårlig dag har alle en dårlig dag. Når jeg kommer hjem spør jeg alltid min søster om hvordan humøret er, for å vite hvordan jeg skal oppføre meg..

Jeg ønsker å flytte vekk, men pga økonomi er dette ikke mulig. Er forsinket på studiet mitt og får derfor ikke støtte fra Lånekassen. Jobber hver 3. helg og får inn ca 4000 kr/mnd. Dette dekker konstnadene mine.

Kjæresten min og søsteren sin sier at de ikke ønsker å komme å besøke oss, kun pga min far. Jeg har spurt min kjæreste og han sier at han ikke «tør», jeg tror dette er sagt litt humoristisk, men tror det ligger noe bak. Jeg skjønner han veldig godt! Samme med kjæresten til min søster. Han føler seg ikke velkommen og får kommentarer slengt etter seg.

Prøver å ta dette opp med min mor, men hun oppfører seg alltid så rart. Nesten som hun løper av gårde med halen mellom beina. Skjønner at det er feil å ta dette opp med mamma, men hun kan hjelpe med dette, men velger å ikke hjelpe.

Ja, jeg skjønner at det er på tide å flytte ut hjemmefra, men akkurat nå har jeg ikke mulighet.

Er jeg urimelig? Hvordan tar jeg opp dette med mine foreldre?

Takk til dere som tar dere tid til å lese dette. Setter pris på det. Trenger noen innspill på situasjonen nå, føler meg sliten og lei. Dette tar mye energi og påvirker meg i en større grad enn jeg ønsker. Jeg sitter heller alene på rommet enn å sitte i stua.

Anonymous poster hash: c6037...008

Hjelpes. Hvorfor lar du faren din ha kontroll over netttbanken deres??? Er dere innvandrere av noe sort?

[AnonymBruker]

Hjelpes. Hvorfor lar du faren din ha kontroll over netttbanken deres??? Er dere innvandrere av noe sort?

Hehe, nei

Anonymous poster hash: d6cd2...90f