Likegyldig til alt. Skremmer meg..

[furks]

For 4 dager siden fant jeg moren min død. 6 år etter min far døde. Jeg er 22 år og foreldreløs.

Det som skremmer meg er at når pappa døde, så reagerte jeg veldig. Jeg gråt, jeg var redd, jeg fikk ikke sove, jeg slet veldig. Jeg klarte ikke å se på bilder, jeg kunne ikke engang nærme meg huset hans.

Jeg gråt litt når jeg fant mamma. Det var ikke noe fint syn, og jeg gråt en del ila den kvelden. Men nå er jeg ravende likegyldig til hele forbanna situasjonen. Jeg trøster alle, jeg ler, smiler og tenker lite på det. Kanskje normalt om man ikke hadde et godt forhold til den avdøde, men jeg og mamma var bestevenner. Vi var så mye mye mer enn mor og datter. Hva skjer med meg?? Jeg vil ha en reaksjon, jeg vil gråte, hyle, slå. Et eller annet. Men jeg bryr meg ikke. Det er ikke vondt. Jeg var å så inn vinduene i huset igår. Og det var INGEN følelser...

[Kamikatze]

Du har vært gjennom det der en gang tidligere, så omstendighetene omkring døden overrumpler deg ikke denne gangen. Du har mer forsonet deg med situasjonen, og underbevisst var du forberedt på at dette før eller siden ville skje.

Prøv å ikke bry deg så mye om hvordan andre forventer at du skal sørge. Din mor ville sikkert ikke ha noe i mot at du slipper å pines, og heller kan preges av gode minner enn av bunnløs smerte. Savnet vil jo være der, uansett.

Det er lenge siden jeg mistet mine, og jeg hadde det mye på samme viset. Det ble en halvnummen tåke på slutten. Og praktiske greier skulle ordnes. Savnet blir ikke mindre om du slipper depresjon og smerte.

Du har deg selv, mist ikke det.

[AnonymBruker]

Du er nok i sjokk. Kondolerer.

Anonymous poster hash: 0b263...fd7