En sårhet over at jeg ikke har et godt forhold til familien min..

[AnonymBruker]

Jeg har brukt litt tid på å bearbeide diverse hendelser i oppveksten som er knyttet til familien min, men jeg klarer ikke helt å legge det bak meg.

Klarer ikke helt å godta at det er et slikt forhold vi skal ha, men samtidig vet jeg at det aldri vil bli annerledes.

Synes det er sårt at de har et så godt forhold til min søster og hvor interesserte de er i henne og hennes liv. Jeg er utenfor mens de har sin egen greie.

Jeg kan ikke prate med dem om det heller.

De er uinteresserte i å snakke om problemer og negative følelser. Alle skal bare være glade og ha det fint. Kun når jeg har det bra, så gidder de å bry seg. Når jeg har det tungt så er de uinteresserte i det, og jeg forteller aldri om det og sier bare at jeg har det bra.

Det ligger mye i fortiden som påvirker vårt forhold, og hvordan både jeg og de oppfører oss mot hverandre. Men det som plager meg mest er hvor lite interesserte i meg og hvem jeg er. De er mer opptatt av den de tror jeg er og slik er de generelt. Prøver ikke å finne ut om det var slik, men bare lager sine egne teorier og er overbevist om at det er slik fordi de tror det.

Det er forferdelig slitsomt, for det er ofte noe negativt og de overdriver når de snakker om andre mennesker også. Nå har det gått så langt at jeg ikke orker dem mer, og de holder meg utenfor.

Spesielt nå fremover mot jul kjenner jeg ekstra på det, og vanligvis reiser jeg til dem og vi har en fin jul selv om forholdet ikke er det beste. I år skal de tre reise bort i julen, og det er greit det. Men jeg tenker også at det er enda en måte å holde meg utenfor. Mulig jeg overdriver på grunn av vår fortid, men det gjør meg litt trist.

Ellers har vi nesten ingen kontakt og jeg orker egentlig ikke for det jeg skriver eller sier blir ofte misforstått.

Misunner de som kan ringe hjem og snakke uansett hva det er og at familien støtter dem.

Har heller ikke noe godt forhold til min søster, for hun er selvsagt på deres side oh hvis jeg snakker med henne så blir alt uansett hva det er videreført til mine foreldre. Hun er også blitt bortskjemt og er vant til at ingen sier henne imot, så hun er dessverre blitt egoistisk og noen ganger ganske slem.

Beklager at dette ble langt, men lurer litt på hvordan jeg kan legge dette bak meg. Jeg får jo ikke et godt forhold til dem uansett hvor mye jeg ønsker det Er det noen der ute som har tips til meg?

Anonymous poster hash: e290e...c74

[Annie Hall]

Det høres ut som om dere har ulike forventninger til hvordan samværet og forholdet mellom dere skal være. Og som om dere har gått dere litt fast.

Jeg tror du må akseptere foreldrene dine som de er, og så prøve å gjøre det beste ut av det. Det er det du kan bidra med. Og så får du prøve å legge til rette for at de skal gjøre det samme.

Det er jo slik at det meste av samværet oss i mellom bør være greit. Altså helt fint, hyggelig samvær. Bare tid tilbrakt sammen. Uten konflikter, krangling, snakking om vanskelige ting eller noe som helst. Bare tid.

Kan det være at de synes det blir for mye fokus på negative følelser? Er du veldig problemorientert når du er sammen med de? Forstå meg riktig. Det er fint å kunne ta opp ting, men det må ha en start og en ende. Man snakker om noe, også blir man ferdig med det. Om man skal snakke mye om ting over tid, så kan det oppleves utmattende og som om man bare blir gående å vasse i vonde følelser.

For foreldre kan det også være tøft å vite at barna deres ikke har det bra. En del av det å bli voksen er jo at man innser at foreldre ikke er allmektige, og at de ikke kan fikse alt. Det er faktisk ikke sikkert at de kan bidra med noe i forhold til det du sliter med. Eller at vissheten om at du har det vondt er så vanskelig for dem at de ikke vet hvordan de skal håndtere det. De kan bare gjøre sitt beste, ut fra sine forutsetninger. Selv når det innebærer at de ikke greier å møte de forventningen du har, eller kanskje ikke innser hvordan du synes de burde være.

Det er ikke sikkert at du skal bruke de til å snakke om ting som plager deg. Jeg gjør ikke det med min familie, uten at det betyr at vi har noe dårlig forhold. Faktisk så synes jeg at det er bedre å snakke med andre om det. Foreldrene mine hadde blitt bekymret for meg for ting som kanskje ikke var så store, og de hadde også blitt involvert i livet mitt på en måte jeg ikke hadde vært helt komfortabel med.

Men der er vi forskjellige.

[AnonymBruker]

Ja, men føler nok at de også må godta meg som jeg er. Noe jeg ikke synes at de gjør, siden de ofte plukker og pirker på meg.

Kan hende at jeg er litt ekstra sår på akkurat det, siden det var mye kritikk og kjeft for alt og ingenting da jeg var yngre. I tillegg var det andre ting som påvirker forholdet vårt. Jeg har nok kanskje ikke tilgitt dem for det, og jeg sliter blant annet med angst og depresjon på grunn av det + andre ting.

Det er vel spesielt min far jeg sliter med. Har alltid hatt følelsen av at han ikke liker meg. Da jeg var liten var han sint og nå når jeg er eldre kan han gjerne overse meg og tror ikke på meg når jeg forteller han noe.

Nei, jeg synes ikke at jeg er veldig problemorientert. Jeg kan kanskje være litt negativ, men det er ikke sånn at jeg vil prate om problemer hele tiden. Jeg gidder ikke å fortelle dem noe egentlig, for det blir bare styr av det. Enten så misforstår de med vilje eller så tror de at jeg skal ha noe, men har ikke spurt om noe og sier at jeg ikke vil ha. Uansett, hva jeg forteller så er det dårlig samvittighet eller misforståelser, så jeg sier bare at jeg har det bra.

I tillegg skal de alltid skryte min søster opp i skyene, men bryr seg lite om meg og jeg har vel knapt fått et kompliment hele livet.

Problemet er ikke at jeg snakker for mye om mine problemer. Problemet er at jeg har sluttet å fortelle dem ting. Det er vel det at jeg ikke har det noe bra og har ikke noe særlig venner eller jobb akkurat nå, så da vil i hvert fall ikke fortelle dem noe.

Jeg synes ikke at jeg blir sett eller hørt uten at grums fra fortiden kommer i veien.

Anonymous poster hash: e290e...c74

[AnonymBruker]

Føler med deg og syns at du er et flott menneske som deler noe så intimt med oss andre. Jeg selv sliter med en del følelser i forhold til min egen familie. Jeg tror at greia er at du ikke skal behøve å tåle mer vonde følelser når du er i nærheten av dem. Ta vare på deg selv, gå til fastlegen å få henvisning til en p psykiater. Det du trenger er mestringsfølelse og du får det ikke av å besøke din familie. En ting til, jeg sleit mer etter at jeg fikk barn selv og jeg ønsket ikke det samme skulle skje dem. Så jeg har kontakt med andre instanser for at mine barn skal ha det bra. Et tips er dette. Ikke få barn før du har ryddet litt i negative følelser som du har. Ta avstand fra det som gjør deg vondt. Og kom tilbake når du begynner å føle deg bedre.

Anonymous poster hash: cbc4a...fec