nervesammenbrudd?

[AnonymBruker]

Alt går galt. Samboeren betaler ikke husleia (jeg har ansvar for å betale en annen, felles utgiftspost som er samme sum som husleia), folk jeg kjenner blir alvorlig syke, jeg sliter med ptsd men får ikke hjelp, hvitevarene mine ryker og jeg har ikke råd til nye, det er alltid jeg som må ordne alt. JEG må ta bekymringene og ansvaret for å erstatte det som blir ødelagt, JEG må ta med ungen til legen, JEG må ta med hunden til veterinæren. Det er ikke det fysiske, men alt oppi hodet. Alle byrdene, bekymringene, ansvaret. Det sitter jeg med. Og jeg merker at jeg ikke tåler noe, kjennes ut som jeg holder på å få sammenbrudd. Det blir for mye. Jeg har allerede søkt om hjelp, men jeg har bedt om hjelp i ÅTTE ÅR uten å få hjelp. Fortiden hjemsøker meg. Jeg husker alt det vonde. Alt fra den gangen en gutt lo hånlig av meg på skolen til da jeg lå på sykehuset. Alt er der enda, ingenting forsvinner. Jeg kommer meg ikke videre, og når bilen går i stykker blir det for mye for sinnet mitt. Hva gjør jeg??

Anonymous poster hash: 82d6d...f4c

[AnonymBruker]

Du må kanskje overlate litt av ansvaret til andre? En tung situasjon, men prøv å ikke la bekymringer for fremtiden plage deg her og nå. Ta en ting av gangen. Begynn å si nei til de som ber deg om tjenester, fortell at du er sliten og føler deg tom for energi.<br /><br />Kanskje en ferie hadde vært tingen hvis du har mulighet.<br /><br />Jeg har kjent på hvordan du har det, og er ikke lenge siden jeg kom hjem etter en begravelse på en annen kant av landet. Nå kom mye av gammel sorg opp igjen, og det føles ut som jeg er på randen til å bryte sammen fordi jeg ikke har krefter. Det eneste jeg kan gjøre er å si til meg selv at det går over, og bestemme meg for å la være å tenke på alt når det verste kommer tilbake. Jeg utsetter å tenke på ting til senere.<br /><br />Vær snill med deg selv og prøv å gjør ting du liker selv om lysten ikke er tilstede.

Anonymous poster hash: 68bf2...db7

[AnonymBruker]

Hvis mannen din ikke vil dra lasset sammen med deg og du ikke kan stole på han, hva gjør han da i livet ditt? Det virker som dere må ta en prat og du må sette hardt mot hardt. Lykke til og klem.

Anonymous poster hash: 68bf2...db7

[AnonymBruker]

Takk. Det er det som er problemet, jeg klarer ikke å slutte og stresse. Skrover (ja, se der) hele tden feil pgså fordi ieg MÅ skrive fort, bli ferdig. Eneste gsngen jeg ikke stresser er dersom jeg driver med en spesiell hobby, men den får jeg ikke alltid tid til fordi det er då mye annet som må tenkes på,og spm må gjøres...

(Gadd ikke rette alle skrovefeilene for å illustrere litt)

Jeg har forsøkt å overlate ansvaret tidligere, og se der, da betaler han ikke husleia. Betaler alltid til slutt, men det hoper seg opp. Og jeg lider og blir stressa. Har grått masse idag pga det.

Klem til deg i allefall, trist med begravelser og gammel dritt...

Anonymous poster hash: 82d6d...f4c

[AnonymBruker]

Sikkert en fattig trøst, men jeg har det akkurat på samme måte for tiden! Har fått alvorlig sykdom, mistet jobben, hvitevarene ryker, bilen ryker og "alle" forventer at jeg skal stille opp og være med på ting som normalt. Ikke en gang samboer skjønner hvor sliten og "ute" jeg er. Jeg har også ptsd.

Løsningen, eller kanskje ikke løsning, men det hjelper i hvert fall litt, er å være superstreng med de rundt meg. JA, det gjør meg ENDA mer sliten å sette grenser hele tiden, men det virker på sikt kjennes det ut som. Jeg sier nei til omtrent alt, krever at de skal ta hensyn, sier nei til besøk hvis jeg ikke orker tanken eller gjør det klart at jeg orker ikke mer enn en time f.eks. Har også blitt flink til å si til samboer at "dette må du ordne opp i selv". Han er veldig uselvstendig og foretrekker at jeg tar avgjørelser.

Føler meg som ondskapen selv for tiden, men dette gjør at jeg blir mer opplagt og får overskudd til å takle alle problemene jeg står oppi for øyeblikket og til å se framover. Har også blitt mye flinkere til å be andre i familien om hjelp. Har alltid vært en sånn som skal klare alt selv så de er veldig glad for å få bidra med å vaske klær eller å invitere på middag.

Jeg vet jo at dette er en periode som forhåpentligvis går over, men jeg må innrømme at jeg virkelig føler at noen der ute i universet er veldig ute etter meg for tiden! Ikke mulig at så mye kan gå galt i løpet av et par mnd!

Beklager hvis dette ble rotete, men anbefaler å prøve noen av de tingene jeg har gjort. Sett foten ned for din samboer. Ta en skikkelig alvorsprat med ham og si at du er så på felgen at han MÅ ta seg sammen. Si at nå må dere prioritere deg og din helse en liten stund til du har fått roet ned og finner fotfestet igjen. Hvis han er som min, som ikke forstår det på verken første eller andre forsøk, så si det igjen og igjen og igjen. Og aldri gi etter!

Masse lykke til!

Anonymous poster hash: 60169...f8b

[AnonymBruker]

Takk for gode ord, alle sammen! Er så ute og kjøre følelsesmessig at jeg nesten blir rørt..

Jeg kjenner meg igjen i det å ikke sette grenser, og så får jeg svi for det senere. Også den følelsen med at man føler seg slem hvis man setter grenser. De vet jo ikke hvordan det er? Alle bildene som kommer tilbake, stresset, angsten... I tillegg er jeg introvert og det suger energien ut av meg. Men tror PTSD setter sitt preg ganske sterkt.

Jeg elsker samboeren min, han er egentlig veldig god og snill, et godt menneske. Men han skjønner kanskje ikke alvoret alltid (men han skjønner det mer enn alle andre). Han har sett det jeg har vært gjennom av smerte på nært hold, ingen andre vet hva jeg var gjennom (det som ga meg PTSD). De tror at "åja, hun ble syk, men er frisk nå". Men det er ikke sånn det er.

Og jeg trenger helt klart å få lesset 50% av ansvaret over på ham. Det er nok noe jeg burde ta opp ja, men han går veldig fort i forsvarsmodus og lukker ørene, og tror at jeg bare er ute etter å krangle og "ta" ham, når jeg egentlig er ute etter å gjøre det lettere for meg selv.

Så når jeg er hjemme og kun i løpet av dagen har klart å rydde litt, lufte hunden og sette på en oppvask, får jeg dårlig samvittighet. Og da kommer stresset tilbake. Men jeg klarer ikke, jeg føler meg som en sakkosekk, psyken suger energien helt ut av meg.

Anonymous poster hash: 82d6d...f4c

[AnonymBruker]

Ikke la andre psyke deg ut mer. Sett grenser, også for deg selv. Forhold deg til at du egentlig har sagt nei inntil du får spørsmålet, og svar aldri med et ja, men si at du skal tenke over saken, at du er sliten.<br /><br />

Anonymous poster hash: 68bf2...db7