Tunge mørke dager.

[AnonymBruker]

Jeg hater meg selv. Jeg hater hvordan jeg har blitt. Jeg har to vakre små barn, og elsker dem utrolig høyt. Men jeg klarer ikke slippe tanken på at jeg ikke er bra nok for dem. At de fortjener noe/noen bedre. Jeg klarer rett og slett ikke gjøre en god nok jobb. H*n på 2,5 har begynt å slå. Jeg tar tak i det hver gang, forklarer, og ordner opp i situasjonen. Men det er ikke nok. H*n slår fortsatt i barnehagen... Det gjør så vondt å vite at jeg må ha gjort noe feil som forårsaket at h*n fikk trang til å slå og viser frustrasjon. I de stille timer når jeg er så sliten at jeg har lyst å spy, tenker jeg av og til for meg selv at barna hadde hatt det bedre hos noen andre. Noen som kan klare det jeg ikke klarer.

Noen som har følt noe lignende? Eller er jeg den eneste....

Anonymous poster hash: 955e0...4e0

Anonymous poster hash: 955e0...4e0

[absinthia]

Det er ikke din feil at barnet på 2,5 slår. I den alderen er de ofte rimelig voldsomme og på sitt mest " slåete"

Det går over og så kan du bekymre deg for noe annet. - Det er tross alt sluttresultatet som gjelder og de fleste ender opp som bra folk.

Har også hatt slike stunder, men først når de ble en del eldre. Det viste seg å være forbigående

Man trenger ikke å være en superforelder, det er tilstrekkelig å være bra nok og ikke gi opp.

[AnonymBruker]

Barnehagen kommenterer det hver gang og sier det er svært graverende. Såpass graverende at de vil sende en bekymringsmelding. H*n slår ikke kraftig og voldsomt. Men bare det at h*n slår er såpass graverende sier de....

Anonymous poster hash: 955e0...4e0

[absinthia]

Barnehagen kommenterer det hver gang og sier det er svært graverende. Såpass graverende at de vil sende en bekymringsmelding. H*n slår ikke kraftig og voldsomt. Men bare det at h*n slår er såpass graverende sier de.... Anonymous poster hash: 955e0...4e0

Merkelig... en to og et halvtåring ? Dersom jeg skulle ha sendt bekymringsmelding for hvert barn i denne aldersgruppen som slår andre mer enn f.eks 5 ganger om dagen i barnehagen, sa måtte jeg ha sendt melding om ca en tredjedel, tror jeg. Det er en alder de er veldig frustrerte i , samtidig med at de ikke har så godt utviklet verbalt språk enda og derfor er ekstra fysiske,

Det kan jo hende at barnehagen har andre ting de også legger merke til.

Om de sender en bekymringsmelding, kommer det uansett ikke til å skje noe drastisk. Det er viktig å samarbeide så godt du kan, selv om du føler at det kan være krenkende. Nå for tiden har man en lavere terskel for å melde bekymring og du vil nok få tilbud om enkle hjelpetiltak om de ser at du trenger det. Det kan være noe så enkelt som at du får avlastning en ettermiddag i uka for å kunne få et pusterom i hverdagen, eller at de ser at dette er et barn som kanskje trenger å bli utredet for noe.

Edit: Jeg har også en to og et halvtåring som kan være ganske tøff av seg. Han slår aldri bestekompisene, men kan godt være hard med større barn - inkludert storebroren på 9. Han blir spesielt ille når de store forsøker å holde ham utenfor eller når han er trøtt og sur.

Endret 18. november 2014 av absinthia

[FrkHumle]

Jeg hater meg selv. Jeg hater hvordan jeg har blitt. Jeg har to vakre små barn, og elsker dem utrolig høyt. Men jeg klarer ikke slippe tanken på at jeg ikke er bra nok for dem. At de fortjener noe/noen bedre. Jeg klarer rett og slett ikke gjøre en god nok jobb. H*n på 2,5 har begynt å slå. Jeg tar tak i det hver gang, forklarer, og ordner opp i situasjonen. Men det er ikke nok. H*n slår fortsatt i barnehagen... Det gjør så vondt å vite at jeg må ha gjort noe feil som forårsaket at h*n fikk trang til å slå og viser frustrasjon. I de stille timer når jeg er så sliten at jeg har lyst å spy, tenker jeg av og til for meg selv at barna hadde hatt det bedre hos noen andre. Noen som kan klare det jeg ikke klarer.

Noen som har følt noe lignende? Eller er jeg den eneste....

Anonymous poster hash: 955e0...4e0

Anonymous poster hash: 955e0...4e0

Så slutt med det! Bli sint, fly forbanna! Å slå er farlig. Vis barnet at hvis det slår så flyr mor i taket og eksploderer, fordi slik oppførsel er fullstendig uakseptabel.

Fadern som foreldre skal dulle med ting altså. Å slå er ikke noe som bare går over, ta for guds skyld tak i det, og med noe annet enn tåpelige forklaringer. En unge på 2,5 år bør virkelig vite at man ikke skal slå. Det er farlig for andre rundt ungen, det er derfor slik oppførsel må fikses raskt og effektivt, og når de pedagogisk korrekte metodene ikke fungerer så må man vise frem tydelig at det ikke er greit.

[AnonymBruker]

Det er ikke uvanlig at så små barn slår, eller biter. De har ikke fått skikkelig språk enda og blir frustrerte over å ikke bli forstått.

Det er ikke noe galt med barnet ditt. Jeg syns det er rart at barnehagen reagerer så kraftig som de gjør.

Men, dersom de sender bekymringsmelding og du hører fra BV så er det viktig å være samarbeidsvillig som det nevnes over her også.

Og så blir han eldre, får mer språk og så skjønner han at slåing er unødvendig. Så lenge du er konsekvent på at det er forbudt å slå så slutter han nok med det.

Anonymous poster hash: 3d742...45c

[AnonymBruker]

Så slutt med det! Bli sint, fly forbanna! Å slå er farlig. Vis barnet at hvis det slår så flyr mor i taket og eksploderer, fordi slik oppførsel er fullstendig uakseptabel.

Fadern som foreldre skal dulle med ting altså. Å slå er ikke noe som bare går over, ta for guds skyld tak i det, og med noe annet enn tåpelige forklaringer. En unge på 2,5 år bør virkelig vite at man ikke skal slå. Det er farlig for andre rundt ungen, det er derfor slik oppførsel må fikses raskt og effektivt, og når de pedagogisk korrekte metodene ikke fungerer så må man vise frem tydelig at det ikke er greit.

Jeg kan ikke "fly i taket og eksplodere". Den typen oppførsel finnes ikke i min natur. Og det er ikke greit å bli så sint. Jeg skal ikke lære h*n at hvis man gjør noe galt eller feil kan man eksplodere.....

Anonymous poster hash: 955e0...4e0

[AnonymBruker]

Har ei jente på snart 2,5 år. Hun er superempatisk, flink til å dele, gir masse kos og klemmer til barn og voksne MEN slår også. Mindre nå enn for litt siden, og mer hjemme enn i barmehagen men slår like fullt. Gir meg ikke dårlig sanvittighet. Vet det er helt normalt. Bekymringsmeldingbpga toåring som slår er jo fryktelig rart. Da må det være andre ting de er bekymret for i tillegg.

Anonymous poster hash: 7aa73...35f

[FrkHumle]

Anonymous poster hash: 955e0...4e0

Forskjell på å gjøre noe galt og å slå andre folk. Vold er aldri greit, og det trenger unger å lære tidlig.

Når det gjelder farlige ting, så må man vise de tydelig at det ikke er greit. Hvis forklaring ikke hjelper, så må man endre metode.

Hva mener dere man skal gjøre med en toåring som løper ut i veien? En toåring som klyper en hund? En toåring som kaster stein mot andre? Jo, fungerer ikke forklaring første gang så må man rett og slett bli så sint at de skjønner at det her er fullstendig uakseptabelt. Alle de eksemplene der er ting hvor det faktisk er farlig å ikke få ungen til å høre, og situasjoner hvor man bør bli så sint at man skremmer ungen fra å gjøre det igjen.

[AnonymBruker]

TS - Du trenger ikke bli sint på ordentlig - men i slike situasjoner som du beskriver, så er det greit å hente frem skuespilleren i seg selv. Snakk høyt og strengt til barnet i et mørkt toneleie. Da lærer du samtidig barnet at det finnes en "snille-mamma" (hun som snakker til barnet med normal stemme) og "strenge-mamma" (hun som snakker med mørk stemme), og at sistnevnte er hun som setter grenser.

Som det er nevnt ovenfor, er det veldig viktig at barn lærer at vold ikke er i orden, og jeg har inntrykk av at du tenker likens.

Hvis det er noe trøst, så har jeg en liten kompis på seks år. Fra han var to til han var fire, pleide han å bite de andre i barnehagen når han ble frustrert fordi han ikke klarte å uttrykke seg språklig.

Anonymous poster hash: ca59a...176