Hvor lenge skal man kjempe for forholdet etter tillitsbrudd?

[AnonymBruker]

I mai skjedde det utenkelige, min samboer førte meg bak lyset og løy om det i en hel måned (selv på direkte spørsmål) frem til bevisene kom på bordet. Fra juni har forholdet vært jævlig turbulent, vi har flyttet fra hverandre, vi har banket hverandre, grått oss syke og slått opp minst femti ganger. Vi har hatt perioder med null kontakt, vi har hatt perioder vi har bodd hos hverandre. Jeg har måttet innføre full kontroll på ham og nærmest overvåket mobilen hans i en periode, hatt ham inne til timeslange "avhør" og han har kalt meg de styggeste ting og sagt jeg fortjente det som skjedde.

Forholdet vårt var kjempefint før! Vi elsket hverandre opp til skyene. Så som lyn fra klar himmel fikk jeg vite om handlingene og løgnene hans. Den første reaksjonen hans var at det var MIN feil som måtte finne ut av dette, det var MIN feil som forventet for mye av ham, det var JEG som ikke tålte sannheten og derfor ville han heller lyve. Han forsikrer meg om, gang på gang, at andre gutter er langt verre.

Han dro hjem til sin mor for noen dager i begynnelsen. Jeg ville drepe ham med mine egne hender hver gang jeg så ham. Når jeg var alene ville jeg bare drepe meg selv. Skal forsøke å forkorte dette så godt det lar seg gjøre, men i nå fem måneder har forholdet vært så opp og ned som det går. Noen dager går hvor jeg kan føle meg positiv, at jeg kommer meg over dette. Men så er det dager hvor magen har bestemt seg for å være ekstremt vanskelig, og alle spørsmålene og alt hatet mitt dukker opp. I begynnelsen håndterte jeg det ved å servere ham skyllebøtter, i det siste har jeg heller begynt å trekke meg unna ham.

Hver gang jeg forsøker å ta opp problemet, får jeg bare beskjed om at jeg må se til helvete å komme meg over det snart. Han reagerer enten med å bli kjempesint eller kjempelei seg (alt etter hvordan jeg velger å ta opp temaet). Han kan dytte meg, fike til meg, spytte på meg og kaste tallerkener i gulvet om jeg konfronterer ham. Men hvis jeg gråter og forklarer hvor mye det har ødelagt innvendig i meg, så kan han gråte med meg og fortelle hvor dårlig han føler seg. Av og til blir han også sint når jeg gråter og kaller meg dum og patetisk.

Jeg er så sliten. Denne mannen har rasert alt jeg har av selvtillit, tillit til andre og ikke minst ham. Hver dag er en jævla kamp mot smerten han påførte meg. Jeg kunne forbanna godt tilgitt handlingen han utførte, men løgnene er det som sliter meg ut. Han har fortsatt ikke lagt alle kortene på bordet og nekter også å gjøre det.

Det har gått fem måneder. Det kan bygge seg oppover til å bli bra igjen, før alt blir rasert på dagen fordi realiteten slår meg som en knyttneve. Han er irritert for at jeg ikke bare glemmer hele saken, han mener jeg bare må stole på at han sier det ikke skal gjenta seg.

Vi henger i begge to, selv om begge er utmattet. En gang i tiden elsket vi hverandre så høyt at det ikke burde vært mulig. Nå veksler jeg mellom å tålerere og å hate ham. Jeg klarer ikke gå fra ham (tro meg, jeg har forsøkt) men innser snart at kampen er tapt. Vi hadde så fine fremtidsplaner, jeg var på mitt aller lykkeligste da vi bodde sammen og jeg kan ikke fatte hvordan han klarte å svike meg og lyve meg opp i ansiktet.

Anonymous poster hash: 40d87...4a3

[Amarinda]

Ingenting med dette forholdet høres sunt ut.

[AnonymBruker]

Hei kjære du.

Jeg har vært gjennom nøyaktig det samme, og selv om denne prosessen er individuell for alle, så forteller jeg min erfaring - og håper det kan hjelpe.

For det første, etter noen uker med rasing, gråting, spørsmål, klandring, skriking , vonde ord og følelseskaos, bestemte jeg meg for at jeg ville leve videre med han.

Jeg måtte på et tidspunkt slutte å spørre og grave, fordi, dersom jeg skulle leve med han, så ville stadig konfrontasjoner uansett ta knekken på forholdet.

Jeg stilte han ultimatum: Å slette og blokkere dama fra livet hans; Facebook og alle sosiale medier, og fortelle henne at han aldri skulle utlevert forholdet vårt på den måten (vi prøvde å få barn og skulle gifte oss, mens han til henne sa at vi hadde det dårlig).

Så, etter at han hadde gjort det, og gitt meg tilgang til passord og telefon, så har jeg gitt han mulighet til å bygge opp tilliten igjen. Jeg vil aldri kunne stole fullt og fast på han, men vi har det likevel bedre enn noensinne, fordi han gjør alt for å vise at forholdet vårt er viktig for han. Jeg har etter hvert sluppet tanken på å måtte sjekke telefon hans, og når jeg sjekker Facebook så vet han ikke om det.

Dersom han angrer, så vil han alltid tenke samvittighetsfylt på det, uten at jeg trenger å lage vonde scener gang på gang for å rippe opp i det.

Det er min erfaring, håper det kan være til litt hjelp. Det er nå gått 7 mnd etter st det skjedde, og jeg tenker ofte på det, nesten daglig, men det gjør ikke like vondt lenger.

Klem

Anonymous poster hash: 352cd...a0d

[AnonymBruker]

Hei kjære du.

Jeg har vært gjennom nøyaktig det samme, og selv om denne prosessen er individuell for alle, så forteller jeg min erfaring - og håper det kan hjelpe.

For det første, etter noen uker med rasing, gråting, spørsmål, klandring, skriking , vonde ord og følelseskaos, bestemte jeg meg for at jeg ville leve videre med han.

Jeg måtte på et tidspunkt slutte å spørre og grave, fordi, dersom jeg skulle leve med han, så ville stadig konfrontasjoner uansett ta knekken på forholdet.

Jeg stilte han ultimatum: Å slette og blokkere dama fra livet hans; Facebook og alle sosiale medier, og fortelle henne at han aldri skulle utlevert forholdet vårt på den måten (vi prøvde å få barn og skulle gifte oss, mens han til henne sa at vi hadde det dårlig).

Så, etter at han hadde gjort det, og gitt meg tilgang til passord og telefon, så har jeg gitt han mulighet til å bygge opp tilliten igjen. Jeg vil aldri kunne stole fullt og fast på han, men vi har det likevel bedre enn noensinne, fordi han gjør alt for å vise at forholdet vårt er viktig for han. Jeg har etter hvert sluppet tanken på å måtte sjekke telefon hans, og når jeg sjekker Facebook så vet han ikke om det.

Dersom han angrer, så vil han alltid tenke samvittighetsfylt på det, uten at jeg trenger å lage vonde scener gang på gang for å rippe opp i det.

Det er min erfaring, håper det kan være til litt hjelp. Det er nå gått 7 mnd etter st det skjedde, og jeg tenker ofte på det, nesten daglig, men det gjør ikke like vondt lenger.

Klem

Anonymous poster hash: 352cd...a0d

Tusen takk for svar! Jeg er klar over at jeg må slutte å stille spørsmål og lete etter løgn, men det er ekstremt vanskelig når han ikke vil fortelle hele sannheten. Han har blokkert jenta fra Facebook, men det er jo også en mer generell ting han gjorde, som ikke er mulig å få ut av livene våre. Han nekter å gi meg noen passord, fordi han mener vi må ha privatliv. Likevel får jeg lov til å se gjennom meldinger hvis jeg spør (men da kan han selvsagt ha slettet dem på forhånd...). Veldig glad for å høre at det ordnet seg for dere, jeg lever jo i håpet selv! Har du noen tips til hvordan jeg kan knekke behovet for å mase om det hver gang tanken streifer meg? Som også er hver dag...

TS

Anonymous poster hash: 40d87...4a3

[Gorgonzola]

I mai skjedde det utenkelige, min samboer førte meg bak lyset og løy om det i en hel måned (selv på direkte spørsmål) frem til bevisene kom på bordet. ...Jeg har måttet innføre full kontroll på ham og nærmest overvåket mobilen hans i en periode, hatt ham inne til timeslange "avhør" og han har kalt meg de styggeste ting og sagt jeg fortjente det som skjedde.

....Så som lyn fra klar himmel fikk jeg vite om handlingene og løgnene hans. ...det var JEG som ikke tålte sannheten og derfor ville han heller lyve.

Hver gang jeg forsøker å ta opp problemet, får jeg bare beskjed om at jeg må se til helvete å komme meg over det snart.

....Han har fortsatt ikke lagt alle kortene på bordet og nekter også å gjøre det.

.....han klarte å svike meg og lyve meg opp i ansiktet.

Jeg skjønte ikke mye av dette. Hva har skjedd?

På generelt grunnlag vil jeg svare, på trådens overskrift; lenger enn de flese gidder.

[AnonymBruker]

Jeg har vært der TS. Men i mitt tilfelle så la mannen seg fullstendig flat, han lot meg rase uten å ta igjen, han lot meg spørre og grave å svarte så godt han kunne og jeg fikk full kontroll over pc og telefon. Han virkelig viste at han angret, han stilte ikke krav, han gikk med på alle krav jeg kom med (uansett hvor irrasjonelle de var) for å vise hvor viktig det var for han at jeg tillga han. Vel, spørsmålene mine er nå blitt sjeldne, jeg får nesten aldri lenger noe behov for å sjekke mobil eller pc lenger, jeg raser ikke lenger. Sakte men sikkert bygger vi opp tilitten å forholdet igjen. Han var utro mot meg for 7 mnd siden. Jeg vet ennå ikke om forholdet er til å redde, jeg vet ennå ikke om jeg vil ha ett liv med han, men jeg vet at vi i det minste har prøvd, så får heller tiden ordne resten.

Jeg synes ikke mannen din reagerer "riktig". Jeg tror dette forholdet er dømt om dere begge ikke forandrer reaksjonsmønsteret deres. Jeg tror du må finne andre måter å rase på enn å klikke i vinkler på han og jeg tror han må gi etter for kravene dine så du ikke lenger å føle for å straffe han sånn, uansett hvor irrasjonelle de er. Om ikke vil forholdet spise dere begge opp. Dette er ikke sunt.

Det du har opplevd, er ett av de største svikene man kan oppleve og jeg vet det er jævlig hardt å godta. Men skjedd er skjedd. Uansett hvor mye du straffer han vil det ikke forandre faktum at det har skjedd, han har sviktet deg. Du må snart bestemme deg for om du vil prøve å fikse forholdet eller ikke, for sånn som du holder på nå gagner ingen. Du ødelegger deg selv. Slutt å straff, begynn å jobb. Sett krav. Eller gå.

Anonymous poster hash: 18cc2...00f

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! Jeg er klar over at jeg må slutte å stille spørsmål og lete etter løgn, men det er ekstremt vanskelig når han ikke vil fortelle hele sannheten. Han har blokkert jenta fra Facebook, men det er jo også en mer generell ting han gjorde, som ikke er mulig å få ut av livene våre. Han nekter å gi meg noen passord, fordi han mener vi må ha privatliv. Likevel får jeg lov til å se gjennom meldinger hvis jeg spør (men da kan han selvsagt ha slettet dem på forhånd...). Veldig glad for å høre at det ordnet seg for dere, jeg lever jo i håpet selv! Har du noen tips til hvordan jeg kan knekke behovet for å mase om det hver gang tanken streifer meg? Som også er hver dag...

TS

Anonymous poster hash: 40d87...4a3

Dette er så individuelt, og kanskje ikke minst avhengig av hvordan utroskapen foregikk, hvor lenge osv. Men for min del, hver gang jeg får lyst til å komme med en sur bemerkning eller stille spørsmål jeg vet vil føre til dårlig atmosfære og krangel, så går jeg en tur, og mens jeg går, sidestiller jeg utroskapen med andre fæle ting som har skjedd meg i livet mitt. Som regel vil da det andre overskygge, og jeg tenker at dette skal jeg klare å komme over. Det aller verste er jo at en får så innmari dårlig sjøltillit. Også denne tanken må man skyve bort.

Empati for den andre parten er viktig. Man kommer ikke videre uten å ta den andres perspektiv.

Gir du han nok bekreftelse? Framover er det lurt å fortelle han hvor mye du setter pris på de praktiske ting han gjør. Det at du forteller han det, vil gjøre at du også tror på det.

Ta ansvar for egne handlinger. Bitterhet og skyldfordeling hjelper ikke forholdet videre. Forsøk å sette deg inn i hvorfor han var utro. Som regel handler det ikke om deg, men om manglende kommunikasjon i forholdet deres. Derav trenger du ikke føle deg mindreverdig fordi han gikk til noen andre.

Bryt ut av fastlåste mønstre som har vært med på å ødelegge forholdet. Som å ta det opp gang på gang. Jeg vet at det er så fristende: En syrlig bemerkning, et "uskyldig" spørsmål som fører til full krig. La det være. Fortell han heller rolig at nå sliter du igjen, at du vil hå deg en tur for å få følelsen bort.

Søk hjelp hvis kommunikasjonen mellom dere stopper opp. Enten til deg selv, eller parterapi.

Anonymous poster hash: 352cd...a0d

[AnonymBruker]

.. Og en ting til.

For min del var det bare vondt å få alle detaljer. Det var jeg sjøl som spurte, men i dag ville jeg heller vært uten, da bildene i hodet mitt gnager og tærer mer enn sunt er.

Han vil skåne deg for dette. La han gjøre det.

Anonymous poster hash: 352cd...a0d

[AnonymBruker]

Så godt å lese noen som forstår hvordan jeg føler meg. Angående detaljer så er det ikke det jeg er ute etter, men jeg lurer bare på hvor ofte det skjedde, noe han har endret forklaring på, og jeg er nå usikker på hvor ofte og over hvor lang tid det foregikk... Først sa han en, så kanskje det var flere, han husket ikke, kanskje fem, kanskje to... Og han har holdt seg på "to" siden da, selv om han ikke "husker". Jeg er derimot sterkt overbevist at det var langt flere enn to ganger. Vanskelig å forklare sitasjonen da han ikke har pult noen andre. Da hadde jeg blitt skeptisk om han ikke hadde klart å holde tellingen... Det er et annet slags svik men som også går under utroskap.

Takk for tipset om å gå tur. Jeg må virkelig ta et valg og så stå for det, som dere sier. For jeg har helt siden da heller fungert etter "vi får se hvordan det går". Må ta valget mitt fullt og helt...

TS

Anonymous poster hash: 40d87...4a3

[Gjest]

Så lenge den utro parten ikke legger seg flat og forteller sannheten er forholdet ikke til å redde!

Beklager, TS, men det du sliter med høres helt håpløst ut!

[AnonymBruker]

Så godt å lese noen som forstår hvordan jeg føler meg. Angående detaljer så er det ikke det jeg er ute etter, men jeg lurer bare på hvor ofte det skjedde, noe han har endret forklaring på, og jeg er nå usikker på hvor ofte og over hvor lang tid det foregikk... Først sa han en, så kanskje det var flere, han husket ikke, kanskje fem, kanskje to... Og han har holdt seg på "to" siden da, selv om han ikke "husker". Jeg er derimot sterkt overbevist at det var langt flere enn to ganger. Vanskelig å forklare sitasjonen da han ikke har pult noen andre. Da hadde jeg blitt skeptisk om han ikke hadde klart å holde tellingen... Det er et annet slags svik men som også går under utroskap.

Takk for tipset om å gå tur. Jeg må virkelig ta et valg og så stå for det, som dere sier. For jeg har helt siden da heller fungert etter "vi får se hvordan det går". Må ta valget mitt fullt og helt...

TS

Anonymous poster hash: 40d87...4a3

Nettopp. Du kommer ikke videre, og han vet ikke hvor dere er, når du sier "vi får se hvordan det går". Du må bestemme deg for om du vil satse på dere og forholdet. Det er kvelende å "se hvordan det går".

Jeg håper du finner ut av det. Noen ganger vet man innerst inne at forholdet er verdt å bygge videre på. Jeg har alltid gått tidligere når kjærester har vært utro.

Anonymous poster hash: 352cd...a0d

[AnonymBruker]

For det første .,. Hvordan kan noen ødelegge hvordan du ser på deg selv ? Det er ikke mulig med mindre du hadde ett råttent syn på deg selv fra før. Selvtillit kommer fra deg selv, og ingen andre.

Samtidig vil jeg gi deg ett råd etter å ha vært i lignende situasjon; LØP og ALDRI se deg tilbake, for begges del.

Hvordan tror du det blir når det ikke finnes tillit ?

Når dere begge har kjørt hverandre så langt ned i søla at dere ikke lenger har grenser for hvordan man skal behandle kjæresten sin ?

Når man har klart å få frem det aller verste i hverandre , så burde man vende om å gå i hver sin retning. Iallfall når du skriver at det er /har vært vold inne i bildet !!!!

LØP.... Gjør det nå mens det er igjen ett snev av "sunn fornuft" .

Anonymous poster hash: 38d7d...3d1

[AnonymBruker]

Dette forholdet kan selvsagt ikke reddes. Bare å gå videre for begge to.

Anonymous poster hash: 58bab...f6f

[AnonymBruker]

For det første, er det ingen som reagerer på at han fiker til henne? Bare dette er grunn nok til å komme deg bort fra denne mannen, og med alt det andre i tillegg... Løp! Du fortjener så mye bedre, og du kommer til å finne deg en ny uten problem, jeg lover deg.

Anonymous poster hash: 0d346...723

[AnonymBruker]

Ut ifra reaksjonen hans har han mer og skjule. Kanskje han tilogmed vil ha det sånn. Ha noen på si.

Jeg har levd sånn i mange år, kommer stadig nye, og ble han konfrontert ble han sint. Han slettet de på Facebook og ble venner med dem igjen etter en stund!

Jeg klarte heller ikke å gå. Nå, mange år etter sitter jeg igjen som er nervevrak.

Anonymous poster hash: 5300a...9df

[Vill]

Det som er mest forstyrrande er at han skubber, slår og spytter! Det aleine er meir enn god nok grunn til å gå frå han og aldri sjå deg tilbake! Kom deg vekk frå han! Dette høres ut som eit destruktivt forhold. Som bonus har han brutt din tillit...

Du skulle gått første gang han slo. Du fortjener så mykje bedre!

[Gjest Blondie65]

Så lenge den utro parten ikke legger seg flat og forteller sannheten er forholdet ikke til å redde!

Beklager, TS, men det du sliter med høres helt håpløst ut!

Dette!

Vil forøvrig legge til at en partner som

- slår og dytter

- ber om at du "til helvete må se å komme over dette nå"

- ikke respekterer deg

- klandrer deg for utroskapen

Ikke er noe å samle på.

Forøvrig: dersom partneren din spør om du er utro, og du lyger om det,og fortsetter å være utro. Da er du rett og slett bare så dum som det går an å forbli. Blir du fersket og får en sjanse til å tilstå og rydde opp, da vitner det om litt karakter når du gjør akkurat det: avslutter utroskapen og ber om tilgivelse. Fortsetter du utroskapen på tross av at du vet at det bare er er spørsmål om tid før du blir tatt (noe en må påregne første gangen en får spørsmålet som vitner om at kjæresten aner ugler i mosen). Velger du å fortsette utroskapen etter dette må du også regne med at rommet for tilgivelse og tillit er nærmest mikroskopisk.

Jeg foreslår at du får denne mannen ut av ditt liv, trådstarter. Han er ikke verdt din tilgivelse eller din tillit.

[Gjest Blondie65]

For det første .,. Hvordan kan noen ødelegge hvordan du ser på deg selv ? Det er ikke mulig med mindre du hadde ett råttent syn på deg selv fra før. Selvtillit kommer fra deg selv, og ingen andre .Anonymous poster hash: 38d7d...3d1

Hm ...

Jeg forstår hva du prøver å si, men jeg er nok ikke 100% enig. Hvis man blir fortalt ut og inn at en er null verdt, dum som et brød, stygg, feit og "se hva du fikk meg til å gjøre" uten at en har en eneste form for motvekt som forteller en at dette ikke er sant så tror jeg den største selvtilliten også hadde fått en knekk. Jeg skal være med på at deg nok er større sannsynlighet for at en med lav selvtillit befinner seg i et forhold med en slik dass i utgangspunktet, men jeg tror likevel at det er vanskelig å ikke la seg påvirke av en som en deler 24 timer i døgnet med.

[AnonymBruker]

Løgnene fortsetter! Han er uheldigvis tidvis kollega med denne jenta og jeg spurte i dag om de hadde hatt noe kontakt, siden jeg har hatt en veldig dårlig magefølelse de siste dagene, og først blånektet han, men så spurte jeg litt mer, og da kom det frem at joda, hun hadde forsøkt å ta kontakt med ham, men han hadde vært avvisende.

Er ikke noen del av meg som tror på det tullet han kommer med, jeg tror ikke for fem flate øre på at han er så avvisende som han sier. Dette er et helvete for meg. Jeg aner ikke hva som foregår mellom 8 og 16! Og det verste er at jeg er livredd for at hvis jeg går fra ham, så ender han opp med denne jenta! Det ville vært det aller verste som kunne skjedd meg, et enormt hån mot meg og forholdet vårt. ÅH, i dag hater jeg han igjen!

TS

Anonymous poster hash: 40d87...4a3

[Arianna]

Har lovet meg selv å aldri si dette her på KG, men; DUMP HAN! Dette er absolutt ikke sunt. Et forhold skal være noe positivt, man skal bygge opp hverandre og ha noen å støtte seg til. Dette er det stikk motsatte. Kom deg videre, og finn noen som faktisk fortjener deg!!