Når et barn vil dø

[AnonymBruker]

Hei,

er ganske bekymret nå og trenger råd fra personer som har vært i liknende situasjon.

Jeg har en lillesøster som flere ganger nå har fortalt at hun ikke vil leve, og snakker om døden ofte. F. eks jeg vil ikke leve lenger! Pappa, hva skjer med meg om du dør?

Lille jenta er bare 11 år, men har opplevd mye allerede i livet. Vi er en gjeng på 4 søsken, som alle har slitt med forholdet til mor. Min yngste lillesøster på 11, er den som sliter mest nå. Hun bor med far, men mor ringer i ny og ne. Noe som lillesøsteren min ikke liker. Etter samtalen begynner hun ofte å gråte, enten fordi mor har kjeftet på henne eller fordi mor vil at hun skal til henne.

Hun har også blitt mobbet på skolen siden 1. klasse av en gutt på samme trinn, og de siste månedene av en eldre jente på skolen. Faren har spurt henne flere ganger om hun vil bytte skole, om hun vil være hjemme noen dager osv., men hun sier alltid: "Det går bra, nei det vil jeg ikke".

Hun snakker ofte om at hun er sliten. Og jeg tror det kanskje er fordi at hun hele tiden har så mye tanker i hodet. Vi har et godt forhold oss i mellom da jeg er mye eldre og hun alltid har vært "lille prinsessen min". Men en periode på ca. 2 år hadde vi lite eller ingen kontakt pga. mor som nektet oss det (da mitt forhold med mor ble ganske grått). Jeg merker derfor at jeg har mulighet til å dra følelser ut fra henne, men det går ganske langsomt, mye pga. usikkerheten når vi ikke hadde kontakt. Jeg vet jeg må ta det i hennes tempo, og jeg vet hun "ser opp til meg". Men det er så vanskelig for meg som storesøster at hun ikke snakker helt ut om det, når jeg får høre fra far hvor vanskelig hun har det, men ikke vil slippe noen helt inn. Jeg er så redd for at noe skal skje med henne, slik som vi har lest ang. mobbing i media i det siste.

Hun føler i tillegg at hun ikke er verdt noe. Uansett hvor mye vi forteller at vi er glad i henne, at hun er så flink osv. Bare det å gjøre lekser, ender i gråt. Noen ganger slår hun seg selv i hodet, og forteller seg selv hvor dum hun er hvis hun ikke forstår noe.

Er det noen som har tips til hva vi kan gjøre?

Far har nå satt inn en barnepsykolog, men finnes det andre ting man kan gjøre? Det er så forferdelig å vite at hun har det så vondt.

Anonymous poster hash: a70e0...77c

[AnonymBruker]

Barnepsykolog er et viktig skritt. Flott at dere er i gang med å gi henne hjelp. Kanskje kan dere også snakke med helsesøster? Dere som familie kan få noen tips.

Anonymous poster hash: 7a3f5...de1

[minister-mio]

Psykolog er det eneste riktige. Bra faren deres skaffet det. La psykologen jobbe med henne og finne best mulig behandling

[Romilo]

Det er trist at hun er inne i psykiatrien i en så tidlig alder, men det er bedre nå enn senere. Jeg mistet venninnen min til selvmord for to uker siden, hun følte det omtrent sånn. Jeg HÅPER dere får gjort noe, og at alle odds er med dere. Vi vil ikke miste flere, du har helt rett. Verden er for stor for noen, dessverre. Prøv å forklare henne at ingenting er hennes feil, og at det ikke er meningen at man skal skjønne alt, men at man lærer det senere. Ta henne med på ting ogsånn? Det viktigste er at hun vet at du er der. Og du kan vel si til moren at hun kan gi f. i å ringe, kanskje hun får det bedre da?

Styrkleklem

[AnonymBruker]

TS her, tusen takk for innspill!

Romilo: uff, kondolerer! Er så trist at noen mennesker går rundt med en følelse av at ting blir bedre om de ikke lever. Når det gjelder mor, så truer hun alt mulig rart når det gjelder meg, så jeg prøver å holde meg så langt unna henne som mulig. Og jeg prøver å fortelle lillesøsteren min at hun nå er såpass gammel, at hun kan bestemme mye selv. Jeg prøver å fortelle henne at mobbere selv sliter, og at det dessverre er grunnen til at de lar det gå utover andre. Og at når det gjelder mamma, så må hun ingenting om hun ikke vil. Problemet er at mor har et stort sinne, som lillesøsteren min er så redd for.

Det med barnepsykologen er første skritt, så jeg håper dette gir resultater. Jeg ville gjort alt for lillesøstrene mine, så alle andre tips også tas imot med et stor takk!

Anonymous poster hash: a70e0...77c

[AnonymBruker]

Uff, jeg får så vondt når unge mennesker/ barn sliter. Det må være tungt både for personen det gjelder og de nærmeste. Har ikke opplevd det selv, men kan levende forestille meg hvor tungt det er for dere alle som står midt oppi det.

Når det gjelder mor, så lenge jenta ikke har godt av kontakten med henne og er redd for sinnet til mor, kan hun ikke få forbud mot å kontakte datteren? Å bare møte datteren under tilsyn?

Anonymous poster hash: e9be6...e84

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er vanskelig at du opplever at hun ikke åpner seg om det som plager henne,men siden det er en psykolog inne i bildet så kan det hende det er bedre at du lar den delen ligge litt? t Kanskje du hjelper henne bedre ved å finne på positive ting dere kan gjøre sammen. Det er viktig å snakke om problemene, og det har hun mulighet til å gjøre med psykologen, men det er også viktig å ikke "grave seg ned" i problemene, men også gjøre ting som gir gode opplevelser. Jeg mener selvsagt ikke at du ikke skal la henne snakke hvis hun selv vil det, men at ditt fokus kanskje heller skal være å skape positive opplevelser. Hva liker hun å gjøre? Kan du ta henne med på kino, teater, ut å shoppe eller lignende? Kan dere spille spill, ha filmkveld i stua, gjøre felles formingsaktiviteter?

Når det gjelder lekser kan det hende at far bør ta en prat med læreren. Siden hun sliter sånn nå,og leksene tydelig trigger dette, kan hun kanskje i en periode få tilrettelagt med enklere lekser.Kanskje målet for leksene i en periode ikke burde fokusere på faglig utvikling, men på å gi henne mestringsfølelse?

Kanskje barnevernet hjelpe, i forhold til å begrense mors kontakt?

Anonymous poster hash: 0ddf4...9e5

[sunflower]

Har ikke akkurat noen konkrete råd å komme med, men dersom det ikke er gjort allerede vil jeg absolutt anbefale å ta dette opp med skolen/klasseforstander. Snakk både om jentens psykiske helse, men også om lekser og spesielt mobbingen.

Også vil jeg gi dere alle en kjempestor virtuell klem. Heier på lillesøster.

[AnonymBruker]

Sønnen min har slitt med akkurat det samme. Og jeg har bare ett tips: la psykologen gjøre jobben sin i søsteren din sitt tempo. Vi koblet inn alt for mye hjelp, og det hele endte med at sønnen min fikk feil og lite hjelp. Først nå er vi i gang for å komme til psykolog og skal la denne gjøre jobben. Det er grusomt vondt å vite at du ikke kan hjelpe slik at alt blir bra over natten. Hver eneste dag lever jeg i frykt for at denne kan bli mitt barns siste dag. Han begynte å fortelle om dødsønsker som 10-åring. Nå er han 13.

Anonymous poster hash: 2ed2d...63e