Når "å grave sin egen grav" ikke lenger blir bare et uttrykk

[AnonymBruker]

Tar dette som anonym da dette er sensitivt for meg. Leifer kan forekomme.

Jeg fyller 30 år nå ganske snart. Jeg er "utdannet" bygningsingeniør og har jobbet med diverse prosjektarbeid i 8 år. Jeg har aldri vært flink med selvstudium og egenutvikling og det har påvirket mitt faglige utvikling til nå. Men alt er egentlig en lang historie som jeg ikke orker å gå inn på nå. Derfor skriver jeg bare konklusjonen: jeg er lei. Lei av alt. Lei av faget mitt. Lei av jobben, å jobbe med oppgaver som virker dødskjedelige nå. Lei av å sitte i åpent landskap og bli forstyrret av den minste ting. Vi skal flytte til nye lokaler neste år men vet ikke om jeg har energi nok til å holde ut så lenge. Jeg har slitt kraftig med depresjon og psykisk stress i mange måneder nå og frykter at jeg vil ende i graven til slutt.

Jeg vil si jeg er realist og at man bestemmer og kontrollerer sin egen skjebne. Det er ingen andre enn meg selv som har forårsaket dette og klart det er kun jeg som må ta konsekvensene nå. Men jeg vet også det ikke er for sent. Heldigvis er jeg fortsatt singel, så jeg står fritt til å gjøre det jeg vil.

Men store spørsmålet er: HVA? Vel, egentlig vet jeg godt hva jeg BURDE starte med, men det er jeg for sjenert, innesluttet og ikke flink til, nemlig å ha et åpent og ærlig prat med sjefen om situasjonen min og hvor ille jeg har det. Han er egentlig grei kar som går an å snakke med, men jeg er ræva til å formulere viktig ting og er redd for å forklare situasjonen feil. Kan ikke akkurat si "du, jeg er veldig depressiv pga arbeidsforholdene nå, jeg trenger en pause/forandring.".

Det som er litt forståelig nå er at jeg valgte feil utdanning i sin tid, men dessverre vet man sånt etter noen år i arbeid. Jeg driver og tenker å ta ny utdanning, men det krever stor ofring. Firmaet jeg jobber i er egentlig ganske bra, bra miljø og mange goder og til nå har jeg opparbeidet veldig bra lønn. Må nok innrømme det er kun for pengene og friheten jeg holder ut for nå. Hadde jeg vært nylig ansatt, så hadde jeg bedt om oppsigelse på flekken.

Men ellers vet jeg ikke altså, alt er bare rot i sinnet. Om 4 uker skal jeg ha 2 ukers juleferie, så da får jeg en real tenkepause. Har lyst å reise vekk også, men vet ikke hvor. Alle steder er jo bare grå og kjedelig om vinteren, for ikke snakke om julerushet.

Jeg tror jeg trenger å prate ut om dette snarest, om det så blir sjefen, søstera mi eller en fremmed på nettet. Frykter det verste.

Anonymous poster hash: 18d8d...060

[Nana]

Jeg ville tatt en tur til legen. Høres ut som du er deprimert

[AnonymBruker]

Ja, det er jeg, ekstremt og. Jeg vet, sliter mellom valget lege og sjefen. I bunn og grunn må jeg vel snakke med begge. Er bare litt irriterende at når den tid kommer, så føler jeg ikke så verst og husker ikke alle tankene som jeg burde si. Ikke få ganger jeg har vært hos legen eller psykologen og tatt en facepalm etterpå fordi jeg glemte å nevne en eller to ting.

Anonymous poster hash: 32434...fd0

[AnonymBruker]

Ja, det er jeg, ekstremt og. Jeg vet, sliter mellom valget lege og sjefen. I bunn og grunn må jeg vel snakke med begge. Er bare litt irriterende at når den tid kommer, så føler jeg ikke så verst og husker ikke alle tankene som jeg burde si. Ikke få ganger jeg har vært hos legen eller psykologen og tatt en facepalm etterpå fordi jeg glemte å nevne en eller to ting.

Anonymous poster hash: 32434...fd0

Som forrige poster sa: Snakk med legen din. Tror det er lurest å begynne der. De har ofte mer peiling på hva depresjon er for noe en en sjef. Spør om henvisning til psykolog, da det virker som du trenger å få ting ut av systemet.

Anonymous poster hash: f65f9...647

[AnonymBruker]

Da fikk jeg omsider bestilt time hos legen. Jeg klarer bare ikke mer, har så jævlig lyst å bare stikke hjem fra denne drittjobben, men er selvsagt "lenket fast" stil stolen.

Jeg gikk fast til en psykolog før, det hjalp litt, men så fikk jeg tilbakefall og pratet ut, men han var ikke til stor hjelp. Det er ikke mer han kan gjøre for nå. Jeg må fikse dette selv.

Faen, som jeg hater å være realist.

Anonymous poster hash: 32434...fd0

[AnonymBruker]

Da fikk jeg omsider bestilt time hos legen. Jeg klarer bare ikke mer, har så jævlig lyst å bare stikke hjem fra denne drittjobben, men er selvsagt "lenket fast" stil stolen.

Jeg gikk fast til en psykolog før, det hjalp litt, men så fikk jeg tilbakefall og pratet ut, men han var ikke til stor hjelp. Det er ikke mer han kan gjøre for nå. Jeg må fikse dette selv.

Faen, som jeg hater å være realist.

Anonymous poster hash: 32434...fd0

Du, de fleste føler det slik om jobben sin.

Jeg synes jobben din virker mye kulere enn min. Jeg er bio-ingeniør på en lab, liksom. Jeg har ingen prosjekter der jeg kan bruke kreativiteten. Jeg er også lenket til det stedet og ser for det meste damer og gamle leger.

Jeg vet ikke helt hva du kunne tenkt deg istedet, men hvis det skal være noe som er totalt annerledes så kan du ikke tenke så veldig tradisjonelt.

Reiseleder, spinning-instruktør, forfatter, reporter, fotograf, der er du ikke lenket til samme pulten. Men er dette noe for deg?

Anonymous poster hash: 2b55b...a4e

[AnonymBruker]

Du vet ikke hva jeg har jobbet med de siste månedene, hvordan kan du hevde noe slikt? Kan dessverre ikke forklare detaljert pga personlig info, men det er lite kult å jobbe med ting man ikke har forståelse for og virker gørr kjedelig for en.

Vet godt at det er sjelden man kan velge det man må jobbe med da det er helt avhengig av type prosjekter som kommer inn, vi blir satt inn der det er behov, uavhengig om det er betong eller stål.

Det er en annen ingeniørutdanning jeg vurderer, som åpner mer for mitt interesseområde, men å satse på det betyr å gi avkall på denne jobben og inntekten.

Men jeg trenger en forandring, det er helt sikkert. Legetimen havnet på onsdag neste uke, som er litt lenge til, men får bare holde ut.

Hadde jeg bare vært utadvendt og pratsom, så hadde nok dette løst seg relativt fort.

Anonymous poster hash: 32434...fd0

[AnonymBruker]

Du vet ikke hva jeg har jobbet med de siste månedene, hvordan kan du hevde noe slikt?

Anonymous poster hash: 32434...fd0

Jeg hevdet ikke. Jeg sa at jeg synes den virker kulere. Basert på alt, ikke bare på de siste månedene.

Jeg kjenner også tre bygg-ingeniører fra min egen studietid, og det å slippe å jobbe med helse (ansvar os.v.), og å ha ukentlige møter og jobbe i team høres gøy ut. Og åpne landskaper der man kan slå av en prat ved kaffe-maskinen.

Jeg skulle gjerne byttet til det iallefall.

Men om du er lei av at oppgavene handler om ting du ikke liker så får du vel finne noe annet. Men gresset er muligens ikke grønnere på andre siden.

Anonymous poster hash: 2b55b...a4e

[AnonymBruker]

Beklager, mente ikke frese ut. Ikke lett med ordvalg når man ikke har det bra.

Ja, altså, det er jo det. Egentlig har jeg ofte priset meg over å jobbe her, med godt miljø og trivelige kollegaer (bortsett fra 3, men finnes vel alltid noen man ikke kommer overens med) og veldig mange goder. Men blir jo litt annerledes når jeg selv er problemet og ikke klarer å bidra som forventet. Men det er jo klart min skyld når jeg ikke har utviklet kompetansen noe særlig siden skoletiden. Man høster det man sår, som det så fint heter.

Anonymous poster hash: 32434...fd0

[AnonymBruker]

Fuckings menneskelige humørsvingninger! Legetimen er i morgen, men føler jeg meg like dritt som i går? Nei da! I går var jeg jævlig deppa meste av dagen og gikk og klarte ikke å bestemme meg om jeg skulle ta prat med sjefen eller ikke. Måtte dra tidlig pga noe private greier men bestemte meg til slutt at i dag SKULLE jeg ta en prat, for å være litt forberedt til timen i morgen. Hva skjer? Hjernen bestemte seg å ikke føle så dårlig likevel og nå er trangen til møtet borte. Har nok av sosial angst fra før, så klarer ikke stikke innom kontoret hans heller. FML.

Får vel starte med legen først i morgen da. Er så typisk at man blir bedre rett før legetimen.

Anonymous poster hash: 32434...fd0