Når jeg som mann og pappa flytter fra familen

[AnonymBruker]

Når jeg skriver dette er det først og fremst for å lette meg selv.

Men, jeg er også spent på hvor egoistisk jeg er. Det er det lettere for andre å se.

Jeg har bestemt meg for å gå fra min samboer gjennom 15 år.

Vi har 4 barn sammen, fra 2 til 7 år. Vi har begge gode jobber.

Min samboer er ressurssterk, strukturert og, i mine øyne, en svært god mor.

Jeg beundrer hennes innsikt og forståelse for barna (stort sett). Hun stiller opp for andre. Meg, familie og andre rundt oss, og også fremmede dersom situasjonen vil ha det sånn. Og hun er et arbeidsjern. Hun jobber langt uover normal arbeidsuke (etter leggetid) og får barna på aktiviteter og rydde hus med kun noen få timer søvn.

Hun gjør mest, og forstår barna best. Hun forstår behov og ord jeg ikke oppfatter.

Og hun er vakker. Ikke bare i mine øyne, men tar vare på seg selv. At det skorter på trening i en travel hverdag kompenserer hun med streng kontroll på hva hun spiser og drikker.

Hun er en kvinne jeg kan beundre og respektere.

Jeg gjør også det til en viss grad.

Det har jo vært litt dramatikk i forholdet vårt, noe jeg stortsett har vært ansvarlig for. Ikke mye, og spesielt etter vi fikk barn har konfliktnivået vært lavt. Det er ikke kjefting og skriking i hverdagen.

Det er ikke mye romantikk heller naturligvis.

Hverdagen dreier seg naturligvis mest om jobb og barn. Etter barna er lagt skal hun gjerne jobbe litt til. Helt i orden, jeg klarer å underholde meg selv.

Når det blir krangling er det enten jeg som ikke har gjort nok, eller jeg som surmuler og til slutt eksploderer for et eller annet. Overreagerer naturligvis, så må be om unnskyldning og konklusjonen blir som alltid: "Du (jeg) overreagerer, og må skjerpe deg (meg)". Det er småting. Jeg tar på "feil" genser, får kontrabeksjed og blir forbannet. Jeg er ikke med barna når hun lager mat, så kan jeg være med dem for svarteste?

Som person er jeg veldig engasjert og initiativrik. Hjemme er jeg apatisk.

Når hun er på reiser har vi som er igjen hjemme det kjempefint, og alt går på skinner. Barna er glade og jeg er glad. Det er jo anderledes enn når mor er hjemme. Jeg er ikke like flink med fargematching av klær. Men matpakkene er sunne, barna er rene (stort sett) og alle er glade. Vi står opp sent, men kommer oss raskt ut døren.

Men hun reiser ikke så mye. Og hjemme har hun steinkontroll. På hvilke klær alle skal ha på, mat som skal spises og hvordan den skal spises. Og hvordan spesiellt minstemann skal oppdras.

Og jeg er uenig. Sånn hun gjør det er strengt tatt ofte bedre, men slik jeg gjør det fungerer det og. Men jeg trekker meg bort. Jeg vet at det jeg gjør vil ikke passere kontrollen. Jeg rydder feil inni oppvaskmaskinen (jeg gjør det allikevel, så kommer hun og rydder etterpå), jeg tar feile klær på barna og jeg gjør ting feil. Feil, feil feil. En dag iblant setter hun seg ned i sofaen. Det haster ikke sånn med maten i dag vel? Nei det gjør jo virkelig ikke det. Hun spiser litt potetgull og deler med barna. Jeg lager middag og jeg liker strengt tatt denne uventede friheten. Disse dagene blir ofte veldig gode.

Men dette skjer sjelden. Ellers er vi på et strengt regime hvor alt er planlagt i hennes hode. Og jeg melder meg ut. Jeg sitter på rumpa til jeg får beskjed. I lange perioder prøver jeg servilt å spørre henne hva jeg skal gjøre nå. Men jeg er ikke sånn. Jeg vil ikke leve sånn.

Jeg gruer meg til å se barna mine sjeldnere. Jeg gruer meg til å splitte opp denne familien.

Men jeg kan ikke lenger være en apatisk tilskuer.

Anonymous poster hash: 318e5...cf3

[GammelKaktus]

Sikkert er dumt spørsmål, men har du pratet med henne om det? Kan jo være at hun kan forandre seg hvis hun vet hvordan du føler det. Hvis det ennå er et lite håp fra din side da vel og merke.

[tingeling]

Jeg er som din kone, på alle områder unntatt ett: jeg har blitt tvunget til å slippe kontrollen. Jobben jeg har nå er så krevende at jeg ikke klarer å ha steinkontroll hjemme, og faktisk så overlever alle likevel

Det kan godt hende at din kone er stuptrøtt og lei av situasjonen hun også, men at hun ikke vet hvordan hun skal endre den. Hun vet sikkert heller ikke at du vil ha mer ansvar. Hos oss har vi rimelig faste oppgaver/ ansvarsområder, og ingen kritiserer den andre.

Jeg ville satset på rådgivning. Tror begge to blir lykkeligere da

[AnonymBruker]

Prøv familierådgivning. Og husk god kommunikasjon: "jeg føler..." fremfor "du gjør alltid....". Begge to må unngå å gå i forsvar, og husk at selv om angrep er det beste forsvar, er det er ikke konstruktivt.

Det høres jo ut som dere har det helt supert egentlig, bortsett fra akkurat dette med at hun må ha kontroll og ha gjort tingene på sin måte. Hadde du levd for 50 år siden hadde du vært oppfostret til å se etter en sånn kvinne, med akkurat de egenskapene du beskriver. Til å begynne med kan dere feks starte med at hun overlater all kontroll til deg en dag i uken. Så får hun også se at det fungerer selv om det ikke blir gjort på hennes måte. Deretter må dere finne ut en måte å regulere det på, slik at det ikke blir hver sin dag å bestemme, men at dere bestemmer like mye hver dag.

Anonymous poster hash: fbbe3...659

[AnonymBruker]

Dette høres kjent ut, og jeg kan si deg det at jeg høres ut som din kone. Til en viss grad. Det kom til et punkt da JEG var drittlei av å "alltid gjøre alt" og han var drittlei av å bli beskyldt for å gjøre for lite hele tiden - nettopp fordi jeg hadde kontrollen hele tiden.

Vi var på nippet til å gå fra hverandre, jeg hadde funnet en mulig leilighet, men så snakket vi sammen. Virkelig snakket. Og jeg trodde faktisk at vi pleide å snakke godt sammen, men nei. Det kom frem at han ikke maktet å ta tak, fordi han var så vant til at jeg hadde kontroll og gav han beskjed hva som trengte å gjøres. Vi hadde kommet inn i et dårlig spor, og ingen av oss var fornøyd.

"Redningen" var at jeg gikk på en smell og var på vei til å flytte, men etter samtalen vår gikk det opp for meg at problemet var oss begge, og jeg vile gi det en siste sjangs - der jeg også prøvde å forandre meg.

For vår del går det fint nå. Så håper jeg at vi klarer forandringen begge to.

Snakk sammen. Forklar hvor langt det er kommet. Kanskje gi det en siste sjangs. Eller flytt om det ikke er håp. Uansett, lykke til!

Anonymous poster hash: 1a4ef...5f2

[Gjest Mythic]

Jeg øyner håp for dette forholdet, men da må dere søke hjelp. Få time hos familierådgiver, slik at dere kan få veiledning og råd av en objektiv tredjeperson. Med fire så små barn, ville jeg virkelig prøvd alt før jeg brøt ut.

[Sveva]

Søk hjelp/rådgivning før dere splitter familien!

[Gjest Ciegus]

Kan forstå at du vil dra, men prøv i det minste alt du kan før du gir opp! Snakk, snakk, snakk! Kom dere på rådgivning! Dere kan ikke ha det slik, men det er absolutt mulig å redde forholdet. Barna deres fortjener at dere, sammen, prøver å redde forholdet og skjerpe dere.

[Havbris]

Jeg støtter alle her som sier at dere bør søke hjelp før dere (du) gir opp. Det er jo ikke tvil om at dette forholdet har kommet ut av sporet og dere har sikkert stivnet til i roller dere enten vil/må ha eller ikke vil ha - eller det er roller dere ubevisst har tatt.

Jeg synes ikke det er tvil om at kona di er nødt til å slippe opp på denne beinharde kontrollen og gi deg mer plass - på din måte - i familielivet som dere har. Jeg får inntrykk av at alle korreksjonene du stadig får gir deg følelsen av å ikke være bra nok. Siden hun har så kontroll på alle bauger og kanter får du kanskje heller ikke vist deg som "god nok" i form av å gjøre ting på din måte osv.

Det kan godt være dere får til å snakke om dette, men det kan bli vanskelig når rollene er så tilstivnet. Hun vil kanskje si at hun må ha kontrollen fordi du ikke gjør nok osv - og det blir en sirkelargumentasjon som ikke fører noen steds hen. Hun blir nødt til å ta et steg til siden og forsøke å forestille seg ditt perspektiv - eller kanskje forestille seg din rolle. Du på din side må være dønn ærlig om hvordan du har det, og du må fortelle at du følerat du mister deg selv og din egen integritet.

Det beste vil nok være å oppsøke hjelp - forutsatt at begge ønsker å komme ut av dette.

[AnonymBruker]

Det er ikke grønnere på andre siden..da vil det være andre utfordringer å hanskes med, tenk deg nøye om før du splitter familien - det gjorde ikke jeg og skulle gjort alt for å skru tiden tilbake til da han sto tårevåt i øyne og spurte om vi kunne gå til rådgiving. Jeg sa nei, det er for sent! Det var ikke for sent, jeg var bare så lei av de oppkjørte sporene at jeg var for sliten til å se at vi faktisk skulle gått til rådgiving - funnet hverandre igjen, i alt det trivielle hverdagskaoset! Det eneste som faktisk gjør meg glad nå er at han har funnet ei som er bedre enn meg, giftet seg igjen og har det bra!

Anonymous poster hash: 95daf...ae8

[Nordvesta]

På meg høres det ikke ut som du ønsker å gå fra henne, men at du ønsker en endring i samlivet slik at du også blir verdsatt og at din måte å gjøre ting på ikke alltid er den gale måten å gjøre det på.

Du skriver veldig mange fine ting om henne. Der det oppstår problemet er relasjonen dere imellom og hvordan ting skal være i hjemmet. Hun har sikkert en annen opplevelse av det hele og da må jeg spørre: Kjenner hun til hvordan du opplever dette? Da mener jeg ikke i konteksten at dere "river litt kjeft" der og da, men snakker om det.

Uten at jeg skal tolke for mye så kan det virke som om dere ikke kommuniserer godt nok og at dere tolker hverandre feil. Vi kvinner har en tendens til å glemme at menn ikke er tankelesere og når dere ikke gjør akkurat som vi har tenkt, uten å si det høyt eller kommuniseredet ut tydelig nok, kan det bli rabalder

Formidler du til henne at du misliker å bli irettesatt? Snakker dere sammen om disse tingene? En god metode for å snakke om ting som skaper konflikter er tale- og lytteteknikken.

Teknikken går ut på det å lytte, uten å avbryte, når den andre snakker. Den som lytter kvitterer for at budskapet er mottatt ved å gi en tilbakemelding eller en oppsummering av hva som ble sagt. Dersom lytteren har oppfattet noe feil så vil en tilbakemelding eller en oppsummering kunne oppklare dette. Det er ikke lov å avbryte og det er viktig å annerkjenne den andre sin oppfatning av virkeligheten.

Vær nysgjerrig på den andre sin opplevelse og forståelse av situasjonen.

Det kan virke litt dust å bruke en slik teknikk og det kan føles kunstig de første gangene. Men det er en god teknikk å bruke når man har problemer som kan bero på komunikasjonsproblemer.

Jeg tenker at en tur til familievernkontoret vil være bra før du bestemmer deg. Familieterapi er ikke uvanlig eller en dårlig idè. Husk at dersom det skal skje en endring til må dere begge gi og ta. Ikke bare hun som skal endre seg og det er heller ikke bare deg. Dere begge to må bidra og være villig til å jobbe for det. Utfra det jeg leser så tror jeg ikke det skal så mye til heller. Heier på det

Lykke til!

[Gjest Ive Lina]

Jeg må ærlig talt si at jeg blir sjokkert over familie-mødre eller fedre som seriøst vurderer å splitte en familie med 4 små barn for bagateller - uten å i det hele tatt vurdert profesjonell hjelp til å bedre kommunikasjonen.

[lykkelige.meg]

Som alle de andre sier snakk sammen!

Vi har et fantastik bunnsolid forhold (med bare to barn). En av de tingene som gjør at det er bra og at vi aldri krangler tror jeg kommer av de samtalene vi har med lange jevne mellomrom. I et forhold vil det nesten alltid bygge seg opp irritasjon, dette er det veldig greit å få delt på en skikkelig måte. Samtalene har aldri som utgangspunkt at vi skal gå fra hverandre, men begge får delt sin frustrasjon/irritasjon uten at den andre føler seg angrepet. Vi finner løsninger, om det behøves. Vi roser den andre der det er naturlig og får luftet hodet. Vi kommer også opp med det vi selv syns vi gjør feil, og får mening fra den andre. Og forslag til hvordan vi best kan endre oss. Denne opprensikingen er kjempe god får vår del, og anbefales strekt for alle andre.

Underveis i samtalene kan det bli både tårer og litt sinne, men ikke mer enn at det alltid avsluttes med latter og et enda bedre forhold :-)

[AnonymBruker]

Vi har fått rådgivning 2 ganger tidligere. Og det er ikke hennes feil alene Jeg har deltatt aktivt selv med "jammen du må fortelle meg..". Det har vært en gradvis prosess hvor jeg har unnlatt og fraskrevet meg ansvar og kontroll.

Så jeg endte opp som et av barna. En som må må få beskjed og oppdras.

Vi har snakket mye, vi har oppsøkt hjelp.

Men det har gått for langt. Denne apatien har blitt noe vi begge forakter.

Jeg er ellers sterk med egne meninger, men alt som berører familien blir jeg helt lammet av. Jeg klarer ikke engang å si at familien min kan komme uten først å sjekke at det er greit. Kanskje det ikke passer?

Nei gresset er ikke grønnere på andre siden, men kanskje det finnes selvrespekt der?

Anonymous poster hash: 318e5...cf3

[AnonymBruker]

Morten?

Anonymous poster hash: 8c121...757

[fiaflyr]

Selvrespekten må du nok finne i deg selv. Hjelper ikke å skifte partner når du mest sannsynlig ender opp i samme situasjon med neste hvis du ikke gjør noe med deg selv.

Jeg var som din kone, hatet at mannen satt seg selv på sidelinjen i familien og ikke tok affære. Vi gikk fra hverandre og han er i samme type forhold i dag også. Akkurat like apatisk i å ta avgjørelser og ta ansvar. Hans store mareritt er hvis jeg og hans nye partner er uenige om noe som gjelder våre barn. For da vet han jo ikke hvem han skal høre på, for han klarer jo ikke å finne svaret i seg selv.

[Havbris]

Jeg må ærlig talt si at jeg blir sjokkert over familie-mødre eller fedre som seriøst vurderer å splitte en familie med 4 små barn for bagateller - uten å i det hele tatt vurdert profesjonell hjelp til å bedre kommunikasjonen.

Jeg vil ikke si at det akkurat er bagateller dette paret sliter med -her er det jo et skakkjørt forhold på feil spor og det trenges nok opprenskning og hjelp på både relasjons- og individuelt plan. Dårlig kommunikasjon og fastlåste mønstre er ikke bagateller, og selvsagt bør man prøve alt før man splitter opp en familie.

[AnonymBruker]

Hvordan er det med sexlivet? Intimiteten dere imellom? Støtter alle i å få hjelp til å åpen kommunikasjon.

Anonymous poster hash: b73dd...f82

[Ciara]

Jeg er litt usikker på hva du ønsker. Jeg får følelsen av at du ønsker vår velsignelse til å gå. Men du har ikke fått den fra andre, og du får den ikke fra meg. Du trenger ikke noens bekreftelse. Du må lære deg å finne ut hva du mener og stå for det. I eller utenfor familien.

Det første jeg tenker her er at dere har gapt over alt for mye. Dere har fire barn som alle er små og tette i alder. Hun jobber langt over 100%, og det gjør kanskje du også? Det er aktiviteter som skal følges opp og det er hus. Vet du, jeg synes det nesten er rarere hvis man IKKE blir militær i stilen av et så hektisk opplegg! Og siden døgnet bare har 24 timer for dere også, så må noe vike - og det ble tydeligvis forholdet?

Jeg mener dere må prioritere. Dere kan gå i terapi og snakke om mønstre, men jeg har begrenset tro på det om dere ikke samtidig reduserer arbeidsmengden. Klarer dere å jobbe mindre? Få hjelp i huset? Kutte en aktivitet eller to?

Det er familien deres det er snakk om. Du sier at dere begge forakter apatien din. Da er det på tide å endre på omstendighetene her. Det er mulig jeg misforstår, men jeg får inntrykk av at du ikke har lyst til å endre noe. Om hvorfor skulle du ha lyst til det - du blir bedt om å overta et rotterace som ikke høres hyggelig ut i det hele tatt.

Jeg kan garantere deg at ungene deres har det best om du blir og dere jobber skikkelig med dette. Dersom du går, kommer din kone til å få enda mindre tid og bli enda strammere i stilen. Ungene vil garantert heller ha et hus med hybelkaniner, raske middager, færre aktiviteter og to foreldre enn én stresset forelder med stålkontroll. "Din styrke er din svakhet", er det noe som heter. Din kones struktur og arbeidskapasitet er hennes styrke og svakhet, din mer avslappede tilnærming er din. Hun er ikke bedre enn deg, husk det.

Endret 13. november 2014 av Ciara

[AnonymBruker]

Jeg er ikke Morten. Har tatt meg noen mindre kunstneriske friheter for å anonymisere. Beklager om det ga likheter.

At dette er bagateller er jo det jeg frykter. Så det er fair at noen/mange oppfatter det slik. Det er tydeligvis ikke en ukjent problemstilling.

Ciara, du har nok rett i at det er nok å gjøre. Men at det er hektisk med barn sier seg selv. Og vi elsker det å være med barna begge to. Med mange barn er vi begge ganske tydelige med dem. Vi har også litt hjelp i huset.

Men nei, jeg tror ikke barna har det best om jeg blir. Jeg gjør det ikke pga dem. Dette er pur egoisme, men jeg tror at hvis jeg er ryddig og samarbeidsvillig med min eks, kan vi gjøre det beste ut av det. Og jeg tror ikke de har godt av situasjonen, eller at den tilspisser seg.

Jeg er lei meg og det hjelper å prate om det. Det er vel en form for bekreftelse jeg søker. At jeg ikke er klin gærn,ond eller patetisk. Jeg er nok det for noen, men det vi vel alle for noen av og til?

Anonymous poster hash: 318e5...cf3