Så har jeg klart det, igjen...

[AnonymBruker]

Så har jeg klart det, igjen, å fascineres av helt feil jente altså. Det er slettes ikke første gang jeg blir fascinert av feil jente, jeg er selvdestruktiv i så måte.

Sist gang ble jeg fascinert av ei som var i et langvarig og velfungerende forhold, ei som absolutt ikke søkte annet, dessuten lå ingenting til rette for at det kunne utvikle seg til et forhold mellom oss. Denne gang har jeg latt meg fascinere av ei som er nygift og lykkelig, som akkurat nå er i ferd med å etablere seg med sin mann.

Noen som aner hvorfor jeg igjen og igjen søker mot noen det nærmest er en umulighet å innlede noe med? Hvordan i all verden komme meg ut av dette, jeg prøver ikke en gang men vikler meg bare ytterligere inn i en floke av vanskelige følelser som får meg til å føle meg mer levende enn selv når jeg har suksess på kjærlighetsfronten.

Forventer ikke at noen skal fatte hva jeg driver med, har noen råd å komme med så kom med dem...

Anonymous poster hash: 2d3ab...178

[AnonymBruker]

Kjære deg. Jeg kjenner følelsen. Noen ganger er det trygghet i det uoppnåelige, men ispedd håpløshet blir fascinasjonen en vond bismak av noe som kunne vært sukkersøtt. Husk at du er et unikt menneske som fortjener det aller aller beste - for akkurat deg. Det kan ta tid. I mellomtiden er det lov å kjenne på følelsen av at du fremdeles kan bli fascinert. Du lever, og føler og en dag er HUN akkurat der du er. Og da ser hun tilbake på deg akkurat slik du ser henne.

Sånn på siden, så har jeg for første gang opplevd å bli fascinert av et annet menneske i løpet av mitt relativt ferske ekteskap. Så hvem er jeg til å trøste eller gi råd, når jeg ikke finner veien selv.

Anonymous poster hash: 3975c...7ff

Anonymous poster hash: 3975c...7ff

[AnonymBruker]

Der er mitt problem, for tidligere når jeg har startet en vandring på en bestemt vei, ja da har det blitt til at jeg har blitt usikker på retningen jeg har fulgt og alltid havnet i en situasjon hvor jeg ender med å ville ta veien et annet sted (for min del har de mest ufremkommelige veiene fascinert, gjerne dem der det virker umulig å nå et mål).

Men for all del, jeg har mine mål og jeg vet definitivt hvor jeg vil, klarer bare ikke å slå meg til ro med å nesten være der - og slik går det galt igjen og igjen. Komplisert det der!!

Har det kanskje litt på samme måte du skjønner jeg, altså er det andre enn meg som har det på samme måte, å vite det finner jeg på en måte litt trøst i da det er godt å ikke være alene om å ikke finne roen.

Anonymous poster hash: 2d3ab...178

[AnonymBruker]

Kjære deg. Jeg kjenner følelsen. Noen ganger er det trygghet i det uoppnåelige, men ispedd håpløshet blir fascinasjonen en vond bismak av noe som kunne vært sukkersøtt. Husk at du er et unikt menneske som fortjener det aller aller beste - for akkurat deg. Det kan ta tid. I mellomtiden er det lov å kjenne på følelsen av at du fremdeles kan bli fascinert. Du lever, og føler og en dag er HUN akkurat der du er. Og da ser hun tilbake på deg akkurat slik du ser henne.

Sånn på siden, så har jeg for første gang opplevd å bli fascinert av et annet menneske i løpet av mitt relativt ferske ekteskap. Så hvem er jeg til å trøste eller gi råd, når jeg ikke finner veien selv.

Anonymous poster hash: 3975c...7ff

Anonymous poster hash: 3975c...7ff

Liker måten du skriver på.

Anonymous poster hash: 2d3ab...178

[AnonymBruker]

TS som har postet de to overnevnte poster forøvrig.

Anonymous poster hash: 2d3ab...178

[AnonymBruker]

Man føler seg muligens mer levende i lengselen enn i selve omfavnelsen, kanskje er tårenes smerte en sterkere opplevelse enn selve smilet, i alle fall skaper man seg en forestilling i drømmene som overgår virkeligheten. Og det er slike følelser jeg dyrker og knebler meg fast ved, og jeg er en som kan la meg lide uten å gi opp lenge, i fem år kjempet jeg sist en kamp jeg ikke kunne vinne og som andre hadde gitt opp umiddelbart om de så hvordan det ville ende...

Men du verden, det var en intens tid hvor jeg kjente meg mer levende enn noen gang, jeg følte på det konstant og da er man tilstede i tilværelsen. Er det samme jeg har søkt igjen...

Anonymous poster hash: 2d3ab...178

[AnonymBruker]

Vi sitter kan hende på hver vår side av følelsen, der vi begge dras i håpløse retninger. Det er vanskelig å kontrollere dagdrømming og nåtid. Vanskelig å være tilstede i øyeblikket når jeg samtidig må la denne følelsen gå. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne utforske alt dette. Men jeg er så langt vekke. Jeg er kvinne, hun er kvinne. Jeg er gift. Og viktigs av alt - jeg kjenner henne ikke, og vet ikke hvordan jeg skal komme dit. Kanskje er det bare et lite vindkast, en bølge på åpent hav. Skulle ønske jeg kunne la det skylle over meg. Ufrivillig, som en uventet regnskur på en sommersdag.

Anonymous poster hash: 3975c...7ff

[Gjest made4u]

*

Endret 12. november 2014 av made4u