Si at man angrer på at man fikk barn

[Summers]

Har du angret på at du fikk barna dine?

Har du noensinne sagt det høyt til noen?

Synes du det er greit å si høyt at man angrer på at man fikk barna sine?

Tråden er inspirert av mødre som i fylla i fortrolighet forteller venninner at barna er som fengsel og at de hadde valgt annerledes om de hadde fått sjansen.

Jeg har ikke barn, men synes det er sykt drøy og si og hadde kuttet kontakten med mine egne foreldre om jeg hadde funnet ut at de hadde sagt noe sånt. Så drøyt synes jeg det er.

Har aldri hørt noen kompiser si at de har angret på at de fikk barn.

Endret 11. november 2014 av Summers

[frøkna]

Har du angret på at du fikk barna dine?

Har du noensinne sagt det høyt til noen?

Synes du det er greit å si høyt at man angrer på at man fikk barna sine?

Tråden er inspirert av mødre som i fylla i fortrolighet forteller venninner at barna er som fengsel og at de hadde valgt annerledes om de hadde fått sjansen.

Jeg har ikke barn, men synes det er sykt drøy og si og hadde kuttet kontakten med mine egne foreldre om jeg hadde funnet ut at de hadde sagt noe sånt.

Du åpner ikke til en særlig god diskusjon rundt emnet når du starter med en slik uttalelse..

Jeg har ikke barn jeg heller, men syns ikke det er så drøyt å si. Det trenger ikke bety at man ikke elsker barna sine, men at man kanskje kunne ønske man ventet litt lenger, eller kanskje fikk de med en annen. Kan godt forstå at man føler seg fanget i en småbarnstilværelse med store forventninger man ikke føler man oppfyller!

[Summers]

Du åpner ikke til en særlig god diskusjon rundt emnet når du starter med en slik uttalelse..

Jeg har ikke barn jeg heller, men syns ikke det er så drøyt å si. Det trenger ikke bety at man ikke elsker barna sine, men at man kanskje kunne ønske man ventet litt lenger, eller kanskje fikk de med en annen. Kan godt forstå at man føler seg fanget i en småbarnstilværelse med store forventninger man ikke føler man oppfyller!

Jeg må da få lov til å være ærlig. Og du kan selvsagt få mene at man fortsatt kan elske sine barn, men jeg hadde aldri følt meg elsket som barn av en mor som sa at hun angret på at hun fikk meg.

[Teriyaki]

De kan neppe noe for at de føler det slik, selv om det så klart er veldig trist at noen føler det sånn.

Selv angrer jeg ikke, men jeg er heller ikke en person som "lever for barna". Jeg elsker barnet mitt, men det er mye annet i livet mitt jeg får glede av også. Hadde jeg angret så hadde jeg dessuten ikke sittet her 25 uker på vei med nr. 2

[AnonymBruker]

Jeg vet om flere som sannsynligvis anger på at de fikk barn. Folk som følte seg presset på et vis, enten av barnefaren eller øvrig familie. Eller de som opplevde at det ikke ble som de hadde tenkt at familielivet skulle bli. Trist for både foreldre og barn..

Anonymous poster hash: 0c05f...6aa

[minister-mio]

Jeg syntes det skal være greit å si fordi de som f. eks sliter med fødseldepresjon eller ikke klarer mammarollen trenger hjelp. Og for at de skal få det må det være greit å snakke om.

[Summers]

Hva om kjæresten din hadde fortalt deg at han angret på at dere fikk barn? Hadde det vært OK?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn og jeg synes selvfølgelig det er trist at enkelte føler det slik. Likevel er det selvsagt er mulig som alt annet, og føler man det så føler man det. Man kontrollerer jo ikke sine følelser.

Det er tabu å si ø, med god grunn, men jeg har egentlig ikke noe imot at noen skriver det anonymt på et forum der det aldri vil komme barna for øre. Det er kanskje greit for noen som føler det slik (og har vanvittig dårlig samvittighet for det) å vite at det er andre i samme båt. I tillegg dersom en veldig ung jente vurderer abort er det greit å vite at det er to sider av saken - det sies jo at alt blir bra om man velger å beholde men det går begge veier.

Det å bli mor setter jo livet på hodet på mange måter. Ikke alle er rustet til å bli foreldre - enten det er pga. økonomi, en partner som ikke vil stille opp eller det er mer menneskelige egenskaper som at man ikke har det instinktet, ikke takler situasjonen så bra eller andre ting.

Ideellt sett ville ikke disse kvinnene blitt foreldre, men alle som har sex kan bli gravide og takket være en stor dose hormoner som ramler rundt i kroppen under graviditet klarer ikke alle tenke klart. Kroppen vil jo at man skal beholde barnet.

Så ja, det er fryktelig når det skjer at kvinner tenker dette, det tror jeg alle er enige om. Samtidig har jeg ikke gått igjennom det samme selv og da er det lett å rette pekefinger. Så jeg vil ikke stille meg til dommer over dem.

Anonymous poster hash: 6c407...1c7

[AnonymBruker]

^Tabu å si høyt, skulle det selvsagt stå

Anonymous poster hash: 6c407...1c7

[AnonymBruker]

Det er vel bare en ting som er verre å si.

Det at man ikke vil ha barn.

Anonymous poster hash: 261ed...a34

[Nevian]

Pappa har sagt at han gikk med på det for å blidgjøre mamma Det verste er at jeg har full forståelse for det.

[Gjest Ive Lina]

Hva om kjæresten din hadde fortalt deg at han angret på at dere fikk barn? Hadde det vært OK?

Nei, det hadde ikke vært ok. Jeg hadde blitt utrolig såret om mannen min hadde sagt noe sånt. Såret på barnas vegne og såret på mine vegne.

[Druid]

Hva om kjæresten din hadde fortalt deg at han angret på at dere fikk barn? Hadde det vært OK?

Jeg hadde blitt bekymret om det aldri hadde kommet opp i hodet hennes.

Ikke så mye for at det aldri skjedde men mere evnen til å lyve for seg selv ubevist. Man skal være godt begrenset for aldri å føle det.

Jeg tror man må ha barn selv for å forstå utfordringen.

[AnonymBruker]

Jeg har nok sagt det ja... Spessielt til mannen min, som føler det samme, spessielt etter at nr 2 dukket opp uplanlagt.

Vi trodde vi var klare for å få barn, var forberedet på at livet skulle bli snudd på hodet, og hadde lest en masse om det å få barn.

Men vi klarte altså ikke å sette oss helt inn i hvor ekstremt slitsomt det er med barn! Vi hadde heller aldri i vår villeste fantasi trodd at både venner og familie skulle vende oss ryggen, og ikke bry seg hverken om barna eller oss....

Så fra å være sosiale vesner med både familie og venner. Ble vi en ensom utslitt småbarnsfamilie uten noen som helst mulighet til å få litt barnefri, eller gjøre noen voksenting.

Så jo vi angrer innimellom, selv om vi selvsagt elsker barna over alt på jord, og vil gjøre alt for dem!

Men hadde vi viss alt vi vet i dag, er det ikke sikkert vi hadde fått barn...

Anonymous poster hash: d7552...46c

[masekopp]

Jeg har ikke barn, men er ganske overbevist om at jeg får det - så kommer det til å være tider hvor jeg angrer på det. On top of my head: Når ungen tar med seg omgangssyke hjem fra skolen og alle tre ligger rett ut, og vi er foreldre og må derfor selvfølgelig passe på barnet mens vi selv henger over dass. Sånne type situasjoner. Og sikkert når den er baby og vi ikke får søvn eller rutiner på ting.

Jeg syns det er helt greit å si, men er nok sikkert lurt hvis man sier det høyt å presisere litt mer. Det er jo forskjell på å angre fordi man er syk og sliten og å angre på at man fikk barn sånn seriøst, om du skjønner?

Hadde syns det var ok om kjæresten min sa det til meg, uansett hvilken måte han mente det på. Det er jo en ærlig sak.

[Gjest Dorey]

Jeg har ikke barn, men er ganske overbevist om at jeg får det - så kommer det til å være tider hvor jeg angrer på det. On top of my head: Når ungen tar med seg omgangssyke hjem fra skolen og alle tre ligger rett ut, og vi er foreldre og må derfor selvfølgelig passe på barnet mens vi selv henger over dass.

Klart de situasjonene er utrolig slitsomme, men man angrer vel ikke forde? Jeg har tenkt at "dette hadde vært lettere før i tiden", men det er virkelig ikke det samme som å angre.

[masekopp]

Klart de situasjonene er utrolig slitsomme, men man angrer vel ikke forde? Jeg har tenkt at "dette hadde vært lettere før i tiden", men det er virkelig ikke det samme som å angre.

For meg som er veldig overdramatisk ser jeg for meg at jeg fort kan si det. Jeg sier jo hver gang jeg får omgangssyke at det ikke er aktuelt å leve 10 minutter til med den spyingen. For eksempel.

Trodde ikke det bare var meg som ble sånn når jeg er syk og utslitt osv.

[AnonymBruker]

Har du angret på at du fikk barna dine?

Har du noensinne sagt det høyt til noen?

Synes du det er greit å si høyt at man angrer på at man fikk barna sine?

Tråden er inspirert av mødre som i fylla i fortrolighet forteller venninner at barna er som fengsel og at de hadde valgt annerledes om de hadde fått sjansen.

Jeg har ikke barn, men synes det er sykt drøy og si og hadde kuttet kontakten med mine egne foreldre om jeg hadde funnet ut at de hadde sagt noe sånt. Så drøyt synes jeg det er.

Har aldri hørt noen kompiser si at de har angret på at de fikk barn.

Jeg hadde fødselsdepresjon med førstemann, noe jeg skammet meg voldsomt over det første halvåret fordi alle forventet at jeg "koste meg med vesle nurket". Mens jeg i virkeligheten hadde flere øyeblikk hvor jeg holdt på å kaste ungen i veggen. Fikk til slutt hjelp av fastlege, helsesøster og en sparsommelig resept med innsovingstabletter. Men om jeg angret på ungen? Nei, det gjorde jeg ikke. Men jeg hatet meg selv fordi jeg trodde det var min skyld at ungen bare skrek og aldri sov. Jeg mislikte barnet intenst til tider, men angret på den? Nei, jeg gjorde ikke det. Men om jeg er åpen om at min første mammapermisjon var et helvete? JA, det er jeg 100 % åpen om! For jeg unner ingen jente å gå i samme "rosablogg-felle" som meg og tro at alt blir perfekt idet ungen er født. Man skal være tynn og gå med push up og blondetruse 4 dager etter fødsel, man skal bake økologisk og ha sex med mannen 3-4 ganger i uka noen få uker etter fødsel, man skal trene og gå tidlig tilbake i jobb for å være en sterk og smart karrierekvinne. Men likevel være hjemme med barna i minst 2 år fordi barnehage er fy-fy og barna har det best hjemme. Barna skal sove natten gjennom fra de er 2 måneder gamle, ellers gjør man noe galt! Og amme skal man gjøre til barna er ett år gamle, likevel skal puppene være runde og faste og friste mannen hver kveld (selv om man da som kvinne selvfølgelig samtidig skal amme barnet i søvn, strikke mariusgenser av mulesting-fri merinoull samt trykke ut små traktorer av hjemmelagede grove vafler til småens frokost neste morgen).

Jeg tror at dersom man angrer på barna sine, så er det fordi det rett og slett er jævlig vanskelig å føle seg som en fulllgod forelder i dagens samfunn.

Anonymous poster hash: 9abac...2d4

[AnonymBruker]

Min far tok livet sitt dagen etter jeg ble født. Antar at han angret...

Anonymous poster hash: 9aeb3...d46

[AnonymBruker]

Min far tok livet sitt dagen etter jeg ble født. Antar at han angret...Anonymous poster hash: 9aeb3...d46

En klem til deg!

Anonymous poster hash: db3bd...f75