Skilles, men verdens beste venner...

[AnonymBruker]

Enig.

Jeg er skilt. Jeg er en sånn som dere garantert ville dømt nord og ned dersom dere bare hørte min historie slik som den ser ut utad. Jeg giftet meg ung, bare noen og tjue. Ble skilt etter ett år. Riktignok hadde vi vært sammen i mange år før vi giftet oss, men likevel. Vi skiltes som gode venner. Kunne fint drikke kaffe sammen etterpå, og "fulgte" hverandre opp ganske tett det første halve året etter bruddet. Så hvorfor i all verden kunne vi ikke bare jobbet mer med det? Og hvorfor i all verden var vi så dumme at vi giftet oss?

Jeg var sammen med min beste venn. Vi kranglet sjelden, lo mye sammen helt til slutten og var oppriktig glade i hverandre. Men vi elsket hverandre ikke, det hadde vi ikke gjort på lenge da vi giftet oss. Ingen av oss turte å si det til den andre. Vi støttet oss begge på "det går opp og ned i forhold, du kan ikke forvente å være forelsket hele tiden - dette går over", og ingen av oss turte å si noe om tvilen til den andre. Begge trodde den andre ville fortsette som før. Ingen av oss orket tanken på å gi opp så lett og såre den andre.

Så vi giftet oss. Jeg husker ingenting fra den dagen ... Jeg klarte ikke å spise en bit. Jeg utviklet angst og depresjon. De neste månedene var grusomme. Vi reagerte på forskjellige måter, han flyktet vekk hele tiden, jeg sank bare inn i depresjonen og så ingen utvei. Følte meg så fanget, så ulykkelig, men turte ikke engang innrømme tanken på at det jeg egentlig trengte var å komme ut av forholdet. For vi var jo så gode venner, samarbeidet så bra, var så glade i hverandre.

Men folkens! Selv om FORELSKELSEN forsvinner, så skal ikke kjærestefølelsene forsvinne. Du skal ikke over lang tid tvinge deg til å ha sex med den du er sammen med, som du strengt tatt ikke har noen andre følelser enn godhet og vennskap overfor. NOE skal være der. Kanskje kriblingen forsvinner, men det er forskjell på å være venn og kjæreste - kjærligheten må på en eller annen måte være der. Det var noen forferdelige år ... Men da vi endelig turte å innrømme for oss selv og hverandre at dette ikke kunne gå lenger - etter det fikk vi det så vanvittig mye bedre begge to. Vi er lykkelige hver for oss, istedenfor ulykkelige sammen. Det er ingen i hele verden jeg synes fortjener å ha det så bra som han! Men aldri, aldri, aldri om vi kunne fortsatt å være gift.

Anonymous poster hash: becb8...a21

Takk!

Det er omtrent slik jeg har det.

Anonymous poster hash: d563c...272

[AnonymBruker]

Man leser i media og hører rundt omkring at folk skilles, men de beskriver selv at de fortsatt er verdens beste venner.

Hvorfor skilles da?

Man kan vel ikke forvente at man skal være stormende forelsket til enhver tid. Det er noe som går i bølgedaler i alle forhold. Men hvis man har barn sammen og er verdens beste venner, da har man i mine øyne mye å bygge et ekteskap på.

Syns folk ofte har alt for høye forventninger til hvordan et ekteskap skal være.

Kjærlighet og vennskap går ofte hånd i hånd. Man kan ikke skilles fordi det ikke kribler i magen når man tenker på partneren sin en dag eller to...

Anonymous poster hash: 7fc15...129

Vel, men hvis man ikke kunne tenke seg med hverandre eller gode kyss - eller flørt...så er man jo bare venner.........:-/

Anonymous poster hash: bd8a1...595

[AnonymBruker]

Jeg er også en sånn som dere tenker "ga opp for lett". Utad var vi en perfekt familie som plutselig flyttet fra hverandre. Innad var det så mye mer...

Vi er gode venner idag, og jeg unner han alt godt, men jeg kommer aldri til å ta sjansen på noe samliv med han igjen.

Frykten for fordømmelsen av andre var en av grunnene til at jeg ble lenger enn jeg burde. Det hadde hjulpet meg bedre om noen så meg og fortalte meg at jeg (-og barna) fortente bedre.

Nå idag så bryr jeg meg ikke om hva andre syns om mitt valg, og jeg er flinkere til å støtte andre i lignende situasjoner.

Et samlivsbrudd er aldri lett.

Anonymous poster hash: 7d0c7...bab

[AnonymBruker]

Det kan være så mange grunner til skilsmisse/ samlivsbrudd.

Fordi om grunnene ikke kommer fram offentlig og kanskje ikke til de nærmeste engang så er det ikke dermed sagt at det var et lett brudd.

Skjulte alkoholproblemer, notorisk utroskap og psykisk terror som ingen andre enn paret vet om.

Grunnen til at dette blir skjult er for å kunne samarbeide på en best mulig måte videre og at barna blir skjermet for det negative.

Jeg gikk igjennom dette for et halvt år siden. Hadde prøvd og prøvd, men jeg kunne ikke fikse hans problemer. Dette brøt meg ned.

Da jeg endelig kom ut av det tror de fleste at jeg stakk for enkelt.

Jeg kunne fortalt alt, men dette er noe ikke andre har noe med.

Kan være at mange går for lett, men noen blir værende for lenge også.

Så ikke døm andre for ting dere ikke vet.

Anonymous poster hash: 58b4b...a11

[AnonymBruker]

Jeg mistenker at de som mener at andre gir opp for lett, er i bra forhold selv. De har nok erfart at forholdet ikke går så bra også, men at det går opp igjen etter nedturer.

Men tror nok selv de også måtte gi tapt dersom forholdet til slutt kun var basert på vennskap. De færreste kunne tenke seg å leve 40-50 år uten følelser eller lidenskap.

Det er sikkert noen som gir opp for lett, men har man vært sammen i flere år, så har man gjerne prøvd å gjøre noe med forholdet.

Når det er sagt, så kan vi alle bli flinkere til å sette pris på det vi har, og ikke sammenligne oss med det vi tror andre har, feks et alle forhold perfekte på Facebook, men vi får selvsagt ikke vite at i samme øyeblikk som ene parten proklamerer at hun koser seg med filmkveld sammen med "verdens beste kjæreste", så sitter han i naborommet og spiller playstation..

Anonymous poster hash: eae0c...c5e

[AnonymBruker]

At folk SIER de skilles som venner betyr ikke at de faktisk gjør det. Bare at de er enige om at det for ev. barns skyld og medieomtale ellers er bra for dem begge at den offisielle historien er slik.

Anonymous poster hash: c2325...dab

[Berit]

Jeg mistenker at de som mener at andre gir opp for lett, er i bra forhold selv. De har nok erfart at forholdet ikke går så bra også, men at det går opp igjen etter nedturer.

Men tror nok selv de også måtte gi tapt dersom forholdet til slutt kun var basert på vennskap. De færreste kunne tenke seg å leve 40-50 år uten følelser eller lidenskap.

Det er sikkert noen som gir opp for lett, men har man vært sammen i flere år, så har man gjerne prøvd å gjøre noe med forholdet.

Når det er sagt, så kan vi alle bli flinkere til å sette pris på det vi har, og ikke sammenligne oss med det vi tror andre har, feks et alle forhold perfekte på Facebook, men vi får selvsagt ikke vite at i samme øyeblikk som ene parten proklamerer at hun koser seg med filmkveld sammen med "verdens beste kjæreste", så sitter han i naborommet og spiller playstation..

Anonymous poster hash: eae0c...c5e

[Berit]

Jeg skulle svare til det første: Ja, eller at forholdet slett ikke er bra alltid, men man "dekker over" på en måte ved å si at det er opp- og nedturer. Og det er på mange måter bra. Bra for en selv. Lykken er ikke noe som er et annet sted. Lykken er noe man må lære å se.

Fornuftig alt det andre du også sier. Og viktig å peke på de tingene.

Selvom ikke de rette lidenskapelige følelsene er der lenger, men du har vært i forhold så og så lenge samt barn og delt mange opplevelser, tror jeg at jo, du kan fortsette å leve vel så lykkelig de resterende 50 årene med denne personen som med en annen. Sett utifra at det er et godt vennskap.

Hva er lykken da, egentlig? Sjelden, tror ikke jeg vet om noen, som over lang tid, mange år, har både i pose og sekk. Men tror ikke man blir lykkeligere i lengden med å skilles på bakgrunn av at de lidenskapelige følelsene er gått over.

Endret 13. november 2014 av Berit

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye på dette. Er skilt selv, og gift på nytt, og er veldig god venn med min eks. Vi var gift i 15 år, ungene begynte å bli store, vi hadde det greit økonomisk, var en familie som hadde det bra. Vi var gode venner, passet godt sammen, lo mye sammen, hadde samme personlighet. Så hva var det som gjorde at vi skiltes?

Det ble veldig vanskelig å ha sex etterhvert. Han presset meg mye, maste om sex. I tillegg passet vi ikke sammen seksuelt, så det var også mye press om ting jeg ikke klarte å gjøre. F.eks analsex. Jeg fikk aldri ha rumpa mi i fred. Trodde han jeg sov, så prøvde han å putte den inn der. Etter mange år med mas og press, fikk jeg direkte avsmak for å ha sex med han. Jeg snakket med han om det mange ganger, at han måtte slutte å mase og presse, og slutte å presse på med analsex, og også at det måtte en endring til for at vi skulle fortsette sammen. Jeg tror ikke han skjønte hvor alvorlig dette var før det var for sent. Etter nærmere to år med forsøk på å få til en endring, ga jeg opp.

Det var forferdelig vanskelig å bryte opp familien, men jeg klarte ikke lenger å være i et forhold med han. Til tross for dette, var vi fortsatt gode venner, og vi gikk hånd i hånd til mekling. Jeg var fortsatt veldig glad i han, han var jo den som sto meg nærmest.

Jeg traff etterhvert en ny mann, som jeg er gift med nå. Vi har vært sammen i mange år nå, og har det fortsatt veldig fint seksuelt. Jeg har ofte lyst på han, og vi passer mye bedre sammen sånn sett. . Han har helt andre interesser enn meg, og er mer vanskelig å være sammen med enn min eks. Vi er også ganske ulike personlighetsmessig. Likevel har vi et godt forhold, selv om det stormer litt innimellom. Han er min beste støtte, og min beste venn, men vi er mye mer ulike enn eksen og jeg.

Jeg passer bedre sammen med min eks personlighetsmessig, og vi er fortsatt gode venner. Jeg vet han hadde tatt meg imot med åpne armer om jeg ville tilbake til han, selv nå etter mer enn 10 år. Vi har fortsatt mye kontakt med hverandre, nettopp fordi vi er venner og tett knyttet til hverandre gjennom barna, noe mannen min også vet.

I tiden etter bruddet hadde jeg mye dårlig samvittighet fordi jeg brøt opp familien, men jeg klarte ikke tanken på å gå tilbake. Sånn har det vært siden også. Vi kunne nok hatt det veldig bra sammen på de fleste områder, men jeg tror ikke jeg hadde klart å ha sex med han igjen. Det blir helt feil å skulle ha et forhold kun basert på at man passer godt sammen, når man ikke kan tenke seg å ha sex med den andre. Jeg føler fortsatt stikk av dårlig samvittighet, for jeg vet at barna hadde hatt bedre av at vi holdt sammen, men så kjenner jeg på dette med sex, og vet at jeg ikke hadde klart det likevel. Det er trist at det ble sånn, for vi hadde virkelig et godt forhold ellers.

Jeg gikk altså ut av et langt forhold med barn fordi sexlivet ikke fungerte. Det ble veldig feil med alt av press og mas. Og til og med mange år etter kjenner jeg at jeg ikke hadde klart å ha sex med han igjen, selv om han er verdens beste person ellers, og selv om vi passer mye bedre sammen som personer enn noen andre jeg har møtt.

Anonymous poster hash: deeac...8d0

[AnonymBruker]

Man leser i media og hører rundt omkring at folk skilles, men de beskriver selv at de fortsatt er verdens beste venner.

Hvorfor skilles da?

Man kan vel ikke forvente at man skal være stormende forelsket til enhver tid. Det er noe som går i bølgedaler i alle forhold. Men hvis man har barn sammen og er verdens beste venner, da har man i mine øyne mye å bygge et ekteskap på.

Syns folk ofte har alt for høye forventninger til hvordan et ekteskap skal være.

Kjærlighet og vennskap går ofte hånd i hånd. Man kan ikke skilles fordi det ikke kribler i magen når man tenker på partneren sin en dag eller to...

Anonymous poster hash: 7fc15...129

Tror ikke noen skilles fordi det ikke kribler i magen 'en dag eller to'. I mitt tilfelle har det ikke kriblet i magen på flere år. Sex med samboeren gjør meg kvalm, har det likevel noen ganger årlig for å være grei. Vi er verdens beste venner, og holder sammen pga barna og fordi det kribler i ham (men altså ikke i meg).

TS, innlegget ditt er så fordomsfullt. Synes nesten synd på deg som tydeligvis har så lite livserfaring og empati.

Anonymous poster hash: db3d1...73c

[AnonymBruker]

Tror ikke noen skilles fordi det ikke kribler i magen 'en dag eller to'. I mitt tilfelle har det ikke kriblet i magen på flere år. Sex med samboeren gjør meg kvalm, har det likevel noen ganger årlig for å være grei. Vi er verdens beste venner, og holder sammen pga barna og fordi det kribler i ham (men altså ikke i meg).

TS, innlegget ditt er så fordomsfullt. Synes nesten synd på deg som tydeligvis har så lite livserfaring og empati. Anonymous poster hash: db3d1...73c

Er det andre som får det til å krible, eller er alt av kribling dødt?

Anonymous poster hash: cd7b4...b0d