Skilles, men verdens beste venner...

[AnonymBruker]

Hvordan VET dere at folk skiller seg for lett?

Hvem vet akkurat nøyaktig hva som skjer med andre par?

Hvordan vet dere at det ikke jobbes med forholdet før en skilsmisse?

Hvis man ser på totalen av de som skiller seg vil man typisk ha begge ender av skalaen: noen skiller seg for raskt (Dvs kunne sikkert ha jobbet mer for forholdet), mens andre holder sammen for lenge og burde ha skilt seg for lenge siden.

Jeg tror de aller fleste ikke tar lett på det å skille seg. Det er faktisk en av de vondeste prosessene du kan gå gjennom.

Jeg vet hvordan dette er, jeg jobbet nå på 3. Året med mitt ekteskap og er fortsatt gift, har heller aldri vært skilt.

INGEN kjenner hva andre går i gjennom utenom den personen som går gjennom en skilsmisse.

De som blir forlatt vet IKKE akkurat hva den som forlater føler eller tenker da dette er et selvstendig individ - og alle individ har hemmeligheter som de ikke deler med noen.

Skulle ønske at dere slutter med å si at "folk flest" skiller seg for lett!!!

Det er en hån mot alle som virkelig har jobbet og må til slutt gi opp!!

Anonymous poster hash: d563c...272

Dersom skilsmisse er noe av det vondeste et par går gjennom så er det merkelig at så mange velger den utveien.

Anonymous poster hash: 26483...d9b

[AnonymBruker]

Dersom skilsmisse er noe av det vondeste et par går gjennom så er det merkelig at så mange velger den utveien.

Anonymous poster hash: 26483...d9b

Så prosessen frem til en skilsmisse var ikke vond for deg?

Heldige deg!

Anonymous poster hash: d563c...272

[Ulla Ullsokk]

Hva med når barna er store, da?

Hvorfor skal man egentlig da måtte kjempe for å få et forhold til å gå?

Hvorfor ikke skilles mens man fortsatt er venner sånn at barnas bursdager o.l. kan være hyggelige og problemfrie?

Jeg er åpen for at vi ikke kommer til å være sammen for alltid, men det kommer likevel ikke på tale å bryte opp et hyggelig hjem med barn.

Når den tid kommer, da flytter jeg kanskje for meg selv.

Dette hadde jeg aldri trodd for bare ett år siden, så ting forandrer seg.

Lett for unge folk å mene noe om slike ting.

[AnonymBruker]

Jeg tror nå kanskje ikke det er så rosenrødt om det ofte fremstilles, men jeg forstår at man ønsker privatliv i en slik situasjon. Med en slik beskjed signaliserer man at ingen av partene kommer til å snakke stygt om den andre eller avsløre noe mer privat. I motsetning til f.eks. Christer Falcks "det er VELDIG slutt" som ikke akkurat stiller den andre parten (mor til barna hans, forresten) i noe godt lys.

Anonymous poster hash: a4d3e...d58

Nå må man også tenke på grunnen C. Falck hadde til at det var VELDIG slutt også da...hadde nok definitvit sagt det samme som han.

Anonymous poster hash: 8a32b...0cd

[AnonymBruker]

Nå må man også tenke på grunnen C. Falck hadde til at det var VELDIG slutt også da...hadde nok definitvit sagt det samme som han.

Anonymous poster hash: 8a32b...0cd

Ja, det er jo fristende men hva er egentlig poenget? Har man barn sammen har man et ansvar for å holde en god tone, uansett hva som har skjedd i den "voksne" delen av forholdet.

Anonymous poster hash: a4d3e...d58

[AnonymBruker]

Så prosessen frem til en skilsmisse var ikke vond for deg?

Heldige deg!

Anonymous poster hash: d563c...272

Jeg er ikke skilt.

Har heldigvis sett verdien av et livslangt forhold.

Anonymous poster hash: 26483...d9b

[AnonymBruker]

Ja, det er jo fristende men hva er egentlig poenget? Har man barn sammen har man et ansvar for å holde en god tone, uansett hva som har skjedd i den "voksne" delen av forholdet.

Anonymous poster hash: a4d3e...d58

Da går jeg ut ifra at begge har ansvaret for å sikre den gode tonen...?

Anonymous poster hash: 8a32b...0cd

[AnonymBruker]

Da går jeg ut ifra at begge har ansvaret for å sikre den gode tonen...?

Anonymous poster hash: 8a32b...0cd

Ja, og begge har ansvar for å ikke synke ned på den andres nivå. Bare fordi den ene personen oppfører seg dårlig så gir ikke det frikort til den andre. Det er ikke 3. klasse.

Anonymous poster hash: a4d3e...d58

[AnonymBruker]

Ja, og begge har ansvar for å ikke synke ned på den andres nivå. Bare fordi den ene personen oppfører seg dårlig så gir ikke det frikort til den andre. Det er ikke 3. klasse.

Anonymous poster hash: a4d3e...d58

Så en kan drite seg ut, mens den andre da ikke kan "synke" ned og forsvare seg/reagere på handlingen?

Tror du må se deg om i real life her, gitt...

Anonymous poster hash: 8a32b...0cd

[Marie90]

Jeg er enig med flere som poengterer at det som regel ikke er like vennskapelig som det fremstår når kjendiser eller offentlige personer sier de skilles som venner.

Men for å ta utgangspunkt i de som faktisk skilles som venner - jeg er helt enig. Det er mye urealistiske forventninger der ute, og kombinert med en sterkere aksept for skilsmisse, midtlivskriser og kvinner som blir inspirert av filmer som "Eat Pray Love", er det plutselig akseptabelt å skulle realisere seg selv i voksen alder, på andres bekostning.

I det hele tatt har mange en holdning som er mer "hva får jeg ut av dette" enn "hva kan jeg tilby og gjore for andre". Som en venn av meg sa en gang - "de som mener et ekteskap er 50/50, tar helt feil. Det er 100/100". Hvilket betyr at du gir, ofrer og er generos og får det samme igjen - ikke holder statistikk og score over hva noen skylder deg.

I det store og hele handler det ikke bare om å treffe den rette personen som gjor deg lykkelig. Det finnes vanvittig mange mennesker der ute, sannsynligvis noen som er enda mer kompatible med deg. Det finnes menn som er mer selvsikre, rikere, har bedre humor og er bedre sexpartnere. Og det finnes kvinner som er vakrere, etterhvert yngre, mer omsorgsfulle og sjarmerende.

Og sjansen er stor for at disse menneskene vil krysse din vei, kanskje flere ganger, i lopet av et langt ekteskap. Men du hiver ikke det du har på båten, fordi du har tatt et reellt valg.

Derfor er jeg også imot tankegangen om at man skal date så vanvittig lenge og vaere samboere i en evighet for å bestemme seg for ekteskap. Ja du må kjenne vedkommende men prosessen for å "teste forholdet" og luke ut partnere med feil kan man holde på med i all evighet. Det handler ikke så mye om å finne det perfekte mennesket som å velge et menneske å bygge et liv sammen med - selv om noen kjekkere eller morsommere kommer vandrende senere.

Det vil ikke vaere perfekt og det vil ikke vaere sommerfugler i magen hele veien. Etter hvert må man kanskje se på sex som ikke bare noe man har når alt er supert, men et reellt fysisk behov man må anstrenge seg litt for å ivareta om man ikke har generelt hoy sexlyst. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg kjenner som har uttalt ting som at de "bare ikke har så mye lyst lenger" når forelskelsen har lagt seg. De klarer ikke å se sex som et rent fysisk behov, og han skal lide som konsekvens.

(Det er selvsagt mange med helt legitime grunner for skilsmisse og de har selvsagt ingen grunn til å fole seg truffet. Men det er jo en grunn til at skilsmissestatistikken har foket i vaeret)

[AnonymBruker]

Nok et par som skiller lag, men er fortsatt "verdens beste venner"...

http://www.tv2.no/2014/11/11/underholdning/vaermelder/olen/elin-tvedt/6221086

Anonymous poster hash: 49919...4f6

[ViljaH]

Hva hvis kriblingen har opphørt for godt, man småkjekler litt daglig, er aldri gode venner men livet lunter ivei på et vis, og humøret aldri er på topp mer? Hva da? Må det være vold og pedofili for å innse at det ikke funker?

[AnonymBruker]

Så en kan drite seg ut, mens den andre da ikke kan "synke" ned og forsvare seg/reagere på handlingen?

Tror du må se deg om i real life her, gitt...

Anonymous poster hash: 8a32b...0cd

De aller fleste skilles "som verdens beste venner" da, så det virker som om de fleste klarer å holde skittentøyet utenfor media iallefall.

Anonymous poster hash: a4d3e...d58

[AnonymBruker]

De aller fleste skilles "som verdens beste venner" da, så det virker som om de fleste klarer å holde skittentøyet utenfor media iallefall.

Anonymous poster hash: a4d3e...d58

Av og til går det ikke.

Anonymous poster hash: 8a32b...0cd

[Gjest Ive Lina]

Jeg er enig med flere som poengterer at det som regel ikke er like vennskapelig som det fremstår når kjendiser eller offentlige personer sier de skilles som venner.

Men for å ta utgangspunkt i de som faktisk skilles som venner - jeg er helt enig. Det er mye urealistiske forventninger der ute, og kombinert med en sterkere aksept for skilsmisse, midtlivskriser og kvinner som blir inspirert av filmer som "Eat Pray Love", er det plutselig akseptabelt å skulle realisere seg selv i voksen alder, på andres bekostning.

I det hele tatt har mange en holdning som er mer "hva får jeg ut av dette" enn "hva kan jeg tilby og gjore for andre". Som en venn av meg sa en gang - "de som mener et ekteskap er 50/50, tar helt feil. Det er 100/100". Hvilket betyr at du gir, ofrer og er generos og får det samme igjen - ikke holder statistikk og score over hva noen skylder deg.

I det store og hele handler det ikke bare om å treffe den rette personen som gjor deg lykkelig. Det finnes vanvittig mange mennesker der ute, sannsynligvis noen som er enda mer kompatible med deg. Det finnes menn som er mer selvsikre, rikere, har bedre humor og er bedre sexpartnere. Og det finnes kvinner som er vakrere, etterhvert yngre, mer omsorgsfulle og sjarmerende.

Og sjansen er stor for at disse menneskene vil krysse din vei, kanskje flere ganger, i lopet av et langt ekteskap. Men du hiver ikke det du har på båten, fordi du har tatt et reellt valg.

Derfor er jeg også imot tankegangen om at man skal date så vanvittig lenge og vaere samboere i en evighet for å bestemme seg for ekteskap. Ja du må kjenne vedkommende men prosessen for å "teste forholdet" og luke ut partnere med feil kan man holde på med i all evighet. Det handler ikke så mye om å finne det perfekte mennesket som å velge et menneske å bygge et liv sammen med - selv om noen kjekkere eller morsommere kommer vandrende senere.

Det vil ikke vaere perfekt og det vil ikke vaere sommerfugler i magen hele veien. Etter hvert må man kanskje se på sex som ikke bare noe man har når alt er supert, men et reellt fysisk behov man må anstrenge seg litt for å ivareta om man ikke har generelt hoy sexlyst. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg kjenner som har uttalt ting som at de "bare ikke har så mye lyst lenger" når forelskelsen har lagt seg. De klarer ikke å se sex som et rent fysisk behov, og han skal lide som konsekvens.

(Det er selvsagt mange med helt legitime grunner for skilsmisse og de har selvsagt ingen grunn til å fole seg truffet. Men det er jo en grunn til at skilsmissestatistikken har foket i vaeret)

Kjempebra innlegg

Så og si alle de jeg kjenner som er skilte er blitt skilte fordi en av dem traff en ny. I et av tilfellene fant mannen plutselig ut at han var homofil, men alle de andre skilsmissene skyldes forelskelse i en annen.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med flere som poengterer at det som regel ikke er like vennskapelig som det fremstår når kjendiser eller offentlige personer sier de skilles som venner.

Men for å ta utgangspunkt i de som faktisk skilles som venner - jeg er helt enig. Det er mye urealistiske forventninger der ute, og kombinert med en sterkere aksept for skilsmisse, midtlivskriser og kvinner som blir inspirert av filmer som "Eat Pray Love", er det plutselig akseptabelt å skulle realisere seg selv i voksen alder, på andres bekostning.

I det hele tatt har mange en holdning som er mer "hva får jeg ut av dette" enn "hva kan jeg tilby og gjore for andre". Som en venn av meg sa en gang - "de som mener et ekteskap er 50/50, tar helt feil. Det er 100/100". Hvilket betyr at du gir, ofrer og er generos og får det samme igjen - ikke holder statistikk og score over hva noen skylder deg.

I det store og hele handler det ikke bare om å treffe den rette personen som gjor deg lykkelig. Det finnes vanvittig mange mennesker der ute, sannsynligvis noen som er enda mer kompatible med deg. Det finnes menn som er mer selvsikre, rikere, har bedre humor og er bedre sexpartnere. Og det finnes kvinner som er vakrere, etterhvert yngre, mer omsorgsfulle og sjarmerende.

Og sjansen er stor for at disse menneskene vil krysse din vei, kanskje flere ganger, i lopet av et langt ekteskap. Men du hiver ikke det du har på båten, fordi du har tatt et reellt valg.

Derfor er jeg også imot tankegangen om at man skal date så vanvittig lenge og vaere samboere i en evighet for å bestemme seg for ekteskap. Ja du må kjenne vedkommende men prosessen for å "teste forholdet" og luke ut partnere med feil kan man holde på med i all evighet. Det handler ikke så mye om å finne det perfekte mennesket som å velge et menneske å bygge et liv sammen med - selv om noen kjekkere eller morsommere kommer vandrende senere.

Det vil ikke vaere perfekt og det vil ikke vaere sommerfugler i magen hele veien. Etter hvert må man kanskje se på sex som ikke bare noe man har når alt er supert, men et reellt fysisk behov man må anstrenge seg litt for å ivareta om man ikke har generelt hoy sexlyst. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg kjenner som har uttalt ting som at de "bare ikke har så mye lyst lenger" når forelskelsen har lagt seg. De klarer ikke å se sex som et rent fysisk behov, og han skal lide som konsekvens.

(Det er selvsagt mange med helt legitime grunner for skilsmisse og de har selvsagt ingen grunn til å fole seg truffet. Men det er jo en grunn til at skilsmissestatistikken har foket i vaeret)

Mange gode poeng her som jeg et enig i, men mitt poeng er at man vet ikke hvor mange runder de som skiller seg har gått med seg selv!

Det er så utrolig enkelt å hevde at folk skiller seg for lett.

Jeg har en venninne som sa akkurat det samme og hevdet at folk skiller seg for lett, par jobber ikke, de tenker bare på seg selv og ikke barna, man er ikke forelsket så lenge...osv osv...slik som mange av de andre innleggene her sier.

Hun er nå skilt og det var hun som gikk. Til slutt måtte hun bare innse at de ikke passet sammen, følelsene var borte.

Hun hadde verdens verste kvaler ved å skille seg.

Hun sa i ettertid at hun kommer aldri til å si igjen at folk skiller seg for lett - for ingen kan vite hvordan det føles foruten den som gjennomgår sin egen skilsmisse.

Anonymous poster hash: d563c...272

[AnonymBruker]

Jeg holder på å gå fra min kjære, gjennom 5 år, og vi kommer til å skilles som gode venner.

Hos oss er det ikke kjærligheten det står på, jeg elsker han mer enn alt, og omvendt. Det som gjør det vanskelig, eller uholdbart er at han har fått en lengre fengselsdom. Jeg har prøvd i 1 1/2 år, men nå makter jeg ikke mer. Heldigvis ingen barn i bildet.

Jeg føler jeg har prøvd alt, og langt over hva folk flest hadde forventet seg.

Det er tungt at situasjonen fører til dette, men vi vil ihvertfall fortsatt kunne støtte oss på hverandre, og muligens prøve på nytt når situasjonen blir mindre belastende.

Jeg ønsker han det beste i verden, men nå må jeg sette meg selv først.

Anonymous poster hash: 4ee5f...8be

[AnonymBruker]

Jeg er enig med flere som poengterer at det som regel ikke er like vennskapelig som det fremstår når kjendiser eller offentlige personer sier de skilles som venner.

Men for å ta utgangspunkt i de som faktisk skilles som venner - jeg er helt enig. Det er mye urealistiske forventninger der ute, og kombinert med en sterkere aksept for skilsmisse, midtlivskriser og kvinner som blir inspirert av filmer som "Eat Pray Love", er det plutselig akseptabelt å skulle realisere seg selv i voksen alder, på andres bekostning.

I det hele tatt har mange en holdning som er mer "hva får jeg ut av dette" enn "hva kan jeg tilby og gjore for andre". Som en venn av meg sa en gang - "de som mener et ekteskap er 50/50, tar helt feil. Det er 100/100". Hvilket betyr at du gir, ofrer og er generos og får det samme igjen - ikke holder statistikk og score over hva noen skylder deg.

I det store og hele handler det ikke bare om å treffe den rette personen som gjor deg lykkelig. Det finnes vanvittig mange mennesker der ute, sannsynligvis noen som er enda mer kompatible med deg. Det finnes menn som er mer selvsikre, rikere, har bedre humor og er bedre sexpartnere. Og det finnes kvinner som er vakrere, etterhvert yngre, mer omsorgsfulle og sjarmerende.

Og sjansen er stor for at disse menneskene vil krysse din vei, kanskje flere ganger, i lopet av et langt ekteskap. Men du hiver ikke det du har på båten, fordi du har tatt et reellt valg.

Derfor er jeg også imot tankegangen om at man skal date så vanvittig lenge og vaere samboere i en evighet for å bestemme seg for ekteskap. Ja du må kjenne vedkommende men prosessen for å "teste forholdet" og luke ut partnere med feil kan man holde på med i all evighet. Det handler ikke så mye om å finne det perfekte mennesket som å velge et menneske å bygge et liv sammen med - selv om noen kjekkere eller morsommere kommer vandrende senere.

Det vil ikke vaere perfekt og det vil ikke vaere sommerfugler i magen hele veien. Etter hvert må man kanskje se på sex som ikke bare noe man har når alt er supert, men et reellt fysisk behov man må anstrenge seg litt for å ivareta om man ikke har generelt hoy sexlyst. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg kjenner som har uttalt ting som at de "bare ikke har så mye lyst lenger" når forelskelsen har lagt seg. De klarer ikke å se sex som et rent fysisk behov, og han skal lide som konsekvens.

(Det er selvsagt mange med helt legitime grunner for skilsmisse og de har selvsagt ingen grunn til å fole seg truffet. Men det er jo en grunn til at skilsmissestatistikken har foket i vaeret)

Jeg er enig i mange punkt her, men noen ganger forsvinner følelsene helt. Da handler det ikke om at man ønsker å være lidenskapelig forelsket resten av livet, men er det HELT dødt, syns jeg ikke at det er riktig å fortsette. Ville du levd i et forhold RESTEN av livet, der det ikke var NOE følelser, ingen sex, men dere var gode venner og samarbeidet bra?

Anonymous poster hash: eae0c...c5e

[AnonymBruker]

Jeg er enig i mange punkt her, men noen ganger forsvinner følelsene helt. Da handler det ikke om at man ønsker å være lidenskapelig forelsket resten av livet, men er det HELT dødt, syns jeg ikke at det er riktig å fortsette. Ville du levd i et forhold RESTEN av livet, der det ikke var NOE følelser, ingen sex, men dere var gode venner og samarbeidet bra?

Anonymous poster hash: eae0c...c5e

Bingo!

Hvis følelser ikke teller:

Kan man ikke da bare gifte seg og få barn med den klassekameraten man samarbeider godt med og som samtidig er god venn med?

Da er jo alle problemer løst!

Anonymous poster hash: d563c...272

[AnonymBruker]

Jeg er enig i mange punkt her, men noen ganger forsvinner følelsene helt. Da handler det ikke om at man ønsker å være lidenskapelig forelsket resten av livet, men er det HELT dødt, syns jeg ikke at det er riktig å fortsette. Ville du levd i et forhold RESTEN av livet, der det ikke var NOE følelser, ingen sex, men dere var gode venner og samarbeidet bra?

Anonymous poster hash: eae0c...c5e

Enig.

Jeg er skilt. Jeg er en sånn som dere garantert ville dømt nord og ned dersom dere bare hørte min historie slik som den ser ut utad. Jeg giftet meg ung, bare noen og tjue. Ble skilt etter ett år. Riktignok hadde vi vært sammen i mange år før vi giftet oss, men likevel. Vi skiltes som gode venner. Kunne fint drikke kaffe sammen etterpå, og "fulgte" hverandre opp ganske tett det første halve året etter bruddet. Så hvorfor i all verden kunne vi ikke bare jobbet mer med det? Og hvorfor i all verden var vi så dumme at vi giftet oss?

Jeg var sammen med min beste venn. Vi kranglet sjelden, lo mye sammen helt til slutten og var oppriktig glade i hverandre. Men vi elsket hverandre ikke, det hadde vi ikke gjort på lenge da vi giftet oss. Ingen av oss turte å si det til den andre. Vi støttet oss begge på "det går opp og ned i forhold, du kan ikke forvente å være forelsket hele tiden - dette går over", og ingen av oss turte å si noe om tvilen til den andre. Begge trodde den andre ville fortsette som før. Ingen av oss orket tanken på å gi opp så lett og såre den andre.

Så vi giftet oss. Jeg husker ingenting fra den dagen ... Jeg klarte ikke å spise en bit. Jeg utviklet angst og depresjon. De neste månedene var grusomme. Vi reagerte på forskjellige måter, han flyktet vekk hele tiden, jeg sank bare inn i depresjonen og så ingen utvei. Følte meg så fanget, så ulykkelig, men turte ikke engang innrømme tanken på at det jeg egentlig trengte var å komme ut av forholdet. For vi var jo så gode venner, samarbeidet så bra, var så glade i hverandre.

Men folkens! Selv om FORELSKELSEN forsvinner, så skal ikke kjærestefølelsene forsvinne. Du skal ikke over lang tid tvinge deg til å ha sex med den du er sammen med, som du strengt tatt ikke har noen andre følelser enn godhet og vennskap overfor. NOE skal være der. Kanskje kriblingen forsvinner, men det er forskjell på å være venn og kjæreste - kjærligheten må på en eller annen måte være der. Det var noen forferdelige år ... Men da vi endelig turte å innrømme for oss selv og hverandre at dette ikke kunne gå lenger - etter det fikk vi det så vanvittig mye bedre begge to. Vi er lykkelige hver for oss, istedenfor ulykkelige sammen. Det er ingen i hele verden jeg synes fortjener å ha det så bra som han! Men aldri, aldri, aldri om vi kunne fortsatt å være gift.

Anonymous poster hash: becb8...a21