Skilles, men verdens beste venner...

[AnonymBruker]

Man leser i media og hører rundt omkring at folk skilles, men de beskriver selv at de fortsatt er verdens beste venner.

Hvorfor skilles da?

Man kan vel ikke forvente at man skal være stormende forelsket til enhver tid. Det er noe som går i bølgedaler i alle forhold. Men hvis man har barn sammen og er verdens beste venner, da har man i mine øyne mye å bygge et ekteskap på.

Syns folk ofte har alt for høye forventninger til hvordan et ekteskap skal være.

Kjærlighet og vennskap går ofte hånd i hånd. Man kan ikke skilles fordi det ikke kribler i magen når man tenker på partneren sin en dag eller to...

Anonymous poster hash: 7fc15...129

[Jolene]

Er helt enig med deg. Altfor mange skilles i dag uten å ha jobbet med ekteskapet og forventninger til ekteskapet. Personlig synes jeg det er merkelig å bruke den letteste veien (som å skille seg faktisk er), i stedet for å ta i et tak. Spesielt dersom man har barn sammen skylder man både dem og forholdet å jobbe for å redde ekteskapet.

Unntaket er selvsagt, vold, psykisk vold, incest, pedofili ol.

[umwar]

Kan jo være at de innser at de har helt ulike ønkser for livet. Ting de begge ønsket i starten har forandret seg. Planen var barn og hus, han/hun ønsker ikke lenger barn. Da er det ikke vits å være i forholdet lenger. Kanskje den ene parten vil bo i utlandet i 10 år, og jobbe med veldedighet i vanskeligstilte land, mend den andre er på toppfart i karrieren og ikke vil ofre den for å bo i gokk?

Mange faktorer spiller inn ved samlivsbrudd. Enkelt å sitte utenfra å si de ikke jobber nok med det

[Gjest Snuppi]

Det er gjerne det som er problemet, at de er blitt venner som bare bor sammen.

Følelsene forsvinner da de gjerne har vokst fra hverandre.

Folk ønsker noe mer enn vennskapelige følelser og skilles uten dramatikk.

Overskrifter som jeg reagerer på er utsagn som dette:

"Vi elsker hverandre fremdeles meget dypt og har full respekt for hverandre. Det er derfor med tungt hjerte at vi velger å avslutte forholdet"

-hva er greia med å avslutte forholdet da???

Endret 11. november 2014 av Snuppi

[Berit]

Er helt enig med deg. Er man verdens beste venner, har barn, ja, da forstår jeg ikke i det hele tatt at man skilles.

Derimot, vet jeg ikke om jeg tror på om det er riktig at de som skiller seg og har barn er verdens beste venner. Men det er kanskje en slags drøm og noe positivt i det som gjør at de kan samarbeide godt med hensyn til barna. ?

Talbot, ja, jeg tror du er inne på mye som kan ligge til grunn der. Men synes likevel ikke det er grunn nok til å skilles når man først har satt barn til verden. Da må man få til begge deler på en måte, gå på kompremiss, over forskjellig tidsperioder.

[AnonymBruker]

Jeg tror nå kanskje ikke det er så rosenrødt om det ofte fremstilles, men jeg forstår at man ønsker privatliv i en slik situasjon. Med en slik beskjed signaliserer man at ingen av partene kommer til å snakke stygt om den andre eller avsløre noe mer privat. I motsetning til f.eks. Christer Falcks "det er VELDIG slutt" som ikke akkurat stiller den andre parten (mor til barna hans, forresten) i noe godt lys.

Anonymous poster hash: a4d3e...d58

[Gjest constance90]

Jeg tror myee er et skalkeskjul og ingen vil virke bitter når de sier det

[umwar]

Talbot, ja, jeg tror du er inne på mye som kan ligge til grunn der. Men synes likevel ikke det er grunn nok til å skilles når man først har satt barn til verden. Da må man få til begge deler på en måte, gå på kompremiss, over forskjellig tidsperioder.

Jeg tok utgangspunkt i par uten barn da jeg svarte. Dersom barn er inkludert har ikke svaret mitt noen verdi, da de allerede har inngått en fremtidig avtale da de satte barnet til verden. Livet kretser ikke lenger rundt deg selv om dine, rene behov, men dine barns.

[Berit]

Jeg tror myee er et skalkeskjul og ingen vil virke bitter når de sier det

Ja

Jeg tok utgangspunkt i par uten barn da jeg svarte. Dersom barn er inkludert har ikke svaret mitt noen verdi, da de allerede har inngått en fremtidig avtale da de satte barnet til verden. Livet kretser ikke lenger rundt deg selv om dine, rene behov, men dine barns.

Enig. Godt formulert

[AnonymBruker]

Min eks sier utad at "vi er gode venner, og samarbeider kjempegodt". På familievernkontoret fikk vi (han) skryt for at vi var så gode venner og at vi var så enige om alt. Faktum var at vi kranglet så busta føk dagen før, det som var en "selvfølge" på familievernkontoret var en "umulighet" på tomannshånd. Vi prater greit sammen til vanlig, men så fort det er snakk om noe som kan tolkes negativt eller for eks penger (at vi skal spleise på noe til barna), så går alt i tverke og han er sur i mange dager/uker..

Så mye for verdens beste venner..

Anonymous poster hash: c86e0...442

[AnonymBruker]

Når det gjelder kjendiser, så er det vel helst noe de sier for å unngå eventuelle spekulasjoner og graving i deres privatliv. Et brudd som fremstår som stygt, er selvsagt mye mer interessant for ryktespredere enn en såkalt lykkelig skilsmisse hvor det virker som de bare har sklidd fra hverandre. Har selv en ganske kjent person i min omgangskrets, og da h*n og eksen skilte lag serverte de også en sånn "vi skilles som gode venner og vil ta vare på vennskapet oss imellom"-forklaring. I realiteten hadde begge vært utro på hver sin kant og har nå ingen kontakt med hverandre annet enn praktisk kontakt om felles barn.

Anonymous poster hash: ce0f1...73b

[Jolene]

Jeg tok utgangspunkt i par uten barn da jeg svarte. Dersom barn er inkludert har ikke svaret mitt noen verdi, da de allerede har inngått en fremtidig avtale da de satte barnet til verden. Livet kretser ikke lenger rundt deg selv om dine, rene behov, men dine barns.

Dette er jeg helt enig med deg i. Å få barn med noen er faktisk en enorm forpliktelse, nettopp som du sier, at man ikke lenger kan sette seg selv først.

[AnonymBruker]

Man leser i media og hører rundt omkring at folk skilles, men de beskriver selv at de fortsatt er verdens beste venner.

Hvorfor skilles da?

Man kan vel ikke forvente at man skal være stormende forelsket til enhver tid. Det er noe som går i bølgedaler i alle forhold. Men hvis man har barn sammen og er verdens beste venner, da har man i mine øyne mye å bygge et ekteskap på.

Syns folk ofte har alt for høye forventninger til hvordan et ekteskap skal være.

Kjærlighet og vennskap går ofte hånd i hånd. Man kan ikke skilles fordi det ikke kribler i magen når man tenker på partneren sin en dag eller to...

Anonymous poster hash: 7fc15...129

Nå tror jeg ingen skilles bare fordi det ikke kribler i magen en dag eller to. Men la oss si en fem-ti-femten år uten kribling, da tror jeg vi kan snakke.

Eller er du av meningen at man skal holde sammen uansett når man er som bestevenner? I så fall, hva er poenget å finne noen å forelske seg i, når man bare kan gifte seg med bestevennen sin? Siden følelsene ikke betyr noe?

Anonymous poster hash: eae0c...c5e

[AnonymBruker]

Det er gjerne det som er problemet, at de er blitt venner som bare bor sammen.

Følelsene forsvinner da de gjerne har vokst fra hverandre.

Folk ønsker noe mer enn vennskapelige følelser og skilles uten dramatikk.

Overskrifter som jeg reagerer på er utsagn som dette:

"Vi elsker hverandre fremdeles meget dypt og har full respekt for hverandre. Det er derfor med tungt hjerte at vi velger å avslutte forholdet"

-hva er greia med å avslutte forholdet da???

Ja, det har jeg ofte lurt på også. Men det handler nok ofte om at man ikke er villig til ofre nok for den andre parten. De tror at kjærligheten i seg selv er nok, men så vil de ikke inngå kompromiss. Feks. han jobber så mye at de ikke ser hverandre nok ifølge henne. Han kan ikke redusere arbeidstiden uten å måtte bytte jobb, noe han ikke er villig til. Han mener hun bør kunne godta all jobbingen, hvis hun virkelig elsker han. Hun mener han bør kunne bytte jobb, hvis han virkelig elsker henne. Begge ønsker at den andre parten skal ofre noe, uten selv å måtte ofre noe.

Basically, de sier de respekterer hverandre, men de gjør jo strengt tatt ikke det likevel.

Anonymous poster hash: eae0c...c5e

[umwar]

Dette er jeg helt enig med deg i. Å få barn med noen er faktisk en enorm forpliktelse, nettopp som du sier, at man ikke lenger kan sette seg selv først.

Dumt ikke alle tenker gjennom dette da de tar beslutningen om å få/beholde barnet.

[Jolene]

Dumt ikke alle tenker gjennom dette da de tar beslutningen om å få/beholde barnet.

Det hadde spart mange barn for mange lidelser i hvertfall

[umwar]

Det hadde spart mange barn for mange lidelser i hvertfall

Skulle nesten vært en prøvetid (ordentlig prøvetid) før en fikk ta ut skillsmisse når en har barn sammen. Omtrent en søknad for å få innvilget skillsmissen. Og ordentlig obligatorisk terapi, ikke tulleterapi på familievernkontoret. Så må de krysse av på et skjema " Hvorfor ønsker du/dere skillsmisse?", og dersom svaret er " Lite sex" MÅ de jobbe aktivt med å ordne sexlivet før de får ta ut skillsmisse. "Nettopp fått barn, og det var slitsomt" : ikke godt nok! Jobb videre med forholdet, og innse at livet med barn er krevende.

Skillsmisse, to hjem, sinte foreldre, ny stemor og stefar, nye søsken, oi plutselig enda en ny stemor med noen barn fra før av. La oss leke lykkelig sammensurium familie. Det er ikke akkurat oppskriften på et stabilt hjem.

Ja, jeg er litt ironisk nå, men syns folk skiller seg litt for kjapt. 1 år med problemer = skillsmisse. ( Nå utelater jeg av logiske årsaker de ekteskap som MÅ avsluttes pga vold og diverse alvorlige saker).

[Gjest Ive Lina]

Nå tror jeg ingen skilles bare fordi det ikke kribler i magen en dag eller to. Men la oss si en fem-ti-femten år uten kribling, da tror jeg vi kan snakke.

Eller er du av meningen at man skal holde sammen uansett når man er som bestevenner? I så fall, hva er poenget å finne noen å forelske seg i, når man bare kan gifte seg med bestevennen sin? Siden følelsene ikke betyr noe?

Anonymous poster hash: eae0c...c5e

Poenget er vel at de fleste var forelsket til å begynne med.

Jeg har også undret meg over alle de som skilles som verdens beste venner, og som nærmeste elsker hverandre, men velger allikevel å splitte familien. I de fleste slike tilfeller er det barn involvert.

[Jolene]

Skulle nesten vært en prøvetid (ordentlig prøvetid) før en fikk ta ut skillsmisse når en har barn sammen. Omtrent en søknad for å få innvilget skillsmissen. Og ordentlig obligatorisk terapi, ikke tulleterapi på familievernkontoret. Så må de krysse av på et skjema " Hvorfor ønsker du/dere skillsmisse?", og dersom svaret er " Lite sex" MÅ de jobbe aktivt med å ordne sexlivet før de får ta ut skillsmisse. "Nettopp fått barn, og det var slitsomt" : ikke godt nok! Jobb videre med forholdet, og innse at livet med barn er krevende.

Skillsmisse, to hjem, sinte foreldre, ny stemor og stefar, nye søsken, oi plutselig enda en ny stemor med noen barn fra før av. La oss leke lykkelig sammensurium familie. Det er ikke akkurat oppskriften på et stabilt hjem.

Ja, jeg er litt ironisk nå, men syns folk skiller seg litt for kjapt. 1 år med problemer = skillsmisse. ( Nå utelater jeg av logiske årsaker de ekteskap som MÅ avsluttes pga vold og diverse alvorlige saker).

Kunne ikke blitt mer enig! Har alltid ment selv at separasjon og parterapi ikke er nøkkelen. Derimot med de rammene du skisserer her hadde folk måttet jobbe for å fikse opp i forholdet. Barn ER krevende (trenger ikke å ha dem for å forstå det), dermed burde man tenke seg nøye om om forholdet er sterkt nok til å takle det. Det holder ikke at man under 1 år etter at et barn er født skiller seg. Da burde valget vært mer gjennomtenkt og man burde gjort en skikkelig innsats for å berge forholdet.

Mine-dine-våre er et konsept jeg aldri kommer til å forstå meg på. Det gir ikke trygge og stabile rammer i alle tilfeller...

[AnonymBruker]

Hvordan VET dere at folk skiller seg for lett?

Hvem vet akkurat nøyaktig hva som skjer med andre par?

Hvordan vet dere at det ikke jobbes med forholdet før en skilsmisse?

Hvis man ser på totalen av de som skiller seg vil man typisk ha begge ender av skalaen: noen skiller seg for raskt (Dvs kunne sikkert ha jobbet mer for forholdet), mens andre holder sammen for lenge og burde ha skilt seg for lenge siden.

Jeg tror de aller fleste ikke tar lett på det å skille seg. Det er faktisk en av de vondeste prosessene du kan gå gjennom.

Jeg vet hvordan dette er, jeg jobbet nå på 3. Året med mitt ekteskap og er fortsatt gift, har heller aldri vært skilt.

INGEN kjenner hva andre går i gjennom utenom den personen som går gjennom en skilsmisse.

De som blir forlatt vet IKKE akkurat hva den som forlater føler eller tenker da dette er et selvstendig individ - og alle individ har hemmeligheter som de ikke deler med noen.

Skulle ønske at dere slutter med å si at "folk flest" skiller seg for lett!!!

Det er en hån mot alle som virkelig har jobbet og må til slutt gi opp!!

Anonymous poster hash: d563c...272