Jeg vet at barn er bare barn men jeg blir såret :(

[AnonymBruker]

Datteren til min bror er 6 år og hun kan si sårede ting til meg, og jeg vet at unger er bare sånn men jeg blir såret og kan ikke ikke noe for det. Når vi møtes så kan hun si ting som " hvorfor har du ikke barn ", " hvorfor jobber du ikke, du er ikke syk du bare later som ", " hvorfor har du sånn klokke, synes den er stygg ", "skal du steke bare to baguetter, jaja det blir lite da men". Jeg blir lei meg innerst inne.

Hva tenker dere? Er jeg veldig hårsår?

Anonymous poster hash: 127bd...aaf

[AnonymBruker]

Ja, du må tenke at unger er unger, de tenker ikke over hva de sier. Men er du ufør? Kan høres ut som at foreldrene hennes har snaklet stygt om deg....

Anonymous poster hash: de902...b8e

[Papirfly]

Hva pleier du å svare, da? En seksåring vet bedre enn å si sånt, men de må gjerne bli irettesatt for å huske på det. Svar: "Sånt er ikke fint å si! Da blir jeg lei meg. Hvis du sier sånt til meg, får du ikke komme på besøk til meg mer, for det er ikke noe hyggelig å ha deg her." Og så forteller du broren din at han må ta en prat med henne. Ikke la deg overkjøre av en seksåring.

[glovarm]

Jeg synes du er litt hårsår. men enig med AB over at det høres ut som om foreldrene har snakket om deg hjemme. tror ikke en 6åring hadde tenkt at du bare lata som, viss familien ellers trodde du var ordentlig syk..

[AnonymBruker]

Dette syns jeg du skal ta opp med broren din. Slike kommentarer virker for meg rett og slett som dårlig oppdragelse, man skal lære hvordan man skal snakke med mennesker, og slikt som du beskriver ovenfor er ikke greit.

Anonymous poster hash: b84fa...bc8

[AnonymBruker]

Barn er barn men en del ting er manglende oppdragelse. En 6 åring kan fint lære hva man skal si i ulike situasjoner.

Anonymous poster hash: 123c3...645

[AnonymBruker]

Hun har liksom sagt neiii du er ikke syk. Og da byttet jeg samtaleemne. Jeg er ikke ufør, jeg sliter psykisk og får hjelp, men sakte skal jeg gå tilbake i jobb. Har ikke lyst å utdype noe mer om det.

Ts

Anonymous poster hash: 127bd...aaf

[Gjest Magdalene]

Hva svarer du henne da?

Ang sykdom, så ville jeg tatt en prat med broren din, og sagt st du forstår at de prater om det hjemme, og st du helst ser arver slutter å lyve om deg forran niesen din.

Om klokken, kan du F.eks si; om du ikke syns den er fin, så er det lov, men da er det bedre å ikke si noe..

[AnonymBruker]

Jeg pleier ikke å svare noe jeg bytter bare samtaleemne, for jeg blir så såret at jeg blir fattig på ord.

Så det at hun spør om hvorfor jeg ikke jobber, det vil si at de snakker om det hjemme? Det er faen meg frekt.

Anonymous poster hash: 127bd...aaf

[Maria.91]

Holder med BelleBeauty. Ikke la deg settes på plass av en seksåring! Barnet har godt av å lære hva som er greit og ikke greit å si til mennesker rundt seg.

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig ikke sikkert at de prater om det hjemme men det kan jo absolutt virke slik.. Et sted kommer meningene hennes fra. Her i huset behandler jeg andres barn som mine egne, og om en 6-åring hadde sagt så mye frekt så hadde jeg satt henne på plass. Jeg har selv en niese på 8 og en nevø på 5 og selvfølgelig skal de ikke overkjøre meg. De trenger veiledning på hva som er greit og ikke.

Anonymous poster hash: 4ecfb...f7a

[glovarm]

Folk som ikkje er "oppi" psykiske sykdommer, forstår ikke alltid korleis det er. Kanskje du må vera meir open med familien din. Anten at du må fortelje meir om sjukdommen og korleis du har det, eller ved å gje beskjed om at du forstår at det er eit tema heime, og syne dei at du ikkje tykkjer det er greit.

Elles tykkjer eg du vert ganske hårsår om du mister munn og mæle. Gje beskjed om at det ikkje er greit, både til barn og far.

[Plengionika]

Barn er barn ja, men her syns jeg du kan ta en prat med broren din. Når jenta er 6 år, burde hun ha lært visse ting om folkeskikk. Blant annet at om man ikke har noe fint å si holder man det for seg selv.

[AnonymBruker]

Hva slags forhold har du til broren din? Er dere veldig forskjellige?

Nå er det ikke sikkert de prater negativt om deg. Det er ikke som om 6åringer vet så mye om psykisk sykdom. For dem er syk tett i nesen og feber så når noen går rundt og ser friske ut er jo dette ting de kan lire av seg.

Ang. andre småting synes jeg du skal bli litt mindre hårsår. Det virker jo som om du setter deg litt i offerposisjon og et voksent menneske skal ikke bli lei seg om et barn sier småting som at nå blir det ikke nok mat.

Har du litt lav selvtillit generelt? Slik at noen av tingene hun sier er ting du egentlig tenker om deg selv?

Anonymous poster hash: 6da1d...888

[AnonymBruker]

Uttrykket Barn er barn er den dummeste unnskyldningen jeg har hørt. Veldig greit å bruke når man ikke gidder å sette unger på plass.

En seksåring har godt av å høre at man ikke sier sånn til folk. Skal hun venne seg til at det er greit å si at noen har stygg klokke, later som de er syke osv.

I disse "mobbetider" er det vel på tide å sette selv små barn med stor kjeft på plass. Min datter hadde aldri fått snakke sånn til noen og hun skulle fått bedt om unnskylding litt brennkvikt.

Anonymous poster hash: ca202...804

[AnonymBruker]

Jeg har godt forhold til broren min, det er ikke sånn at vi snakker sammen hver dag men vi har det bra.

Kona hans har jeg ikke så godt forhold til, hun har alltid vært opptatt av meg, missunnelig og såret meg mye, sånn at jeg har tatt avstand fra henne, og det føles bra. Mistenker at datteren har tatt etter henne, er ikke så ulik moren sin.

Ts

Anonymous poster hash: 127bd...aaf

[AnonymBruker]

Uttrykket Barn er barn er den dummeste unnskyldningen jeg har hørt. Veldig greit å bruke når man ikke gidder å sette unger på plass.

Anonymous poster hash: ca202...804

"Barn er barn" brukes som unnskyldning på barnas vegne - nettopp fordi de kjenner ikke til verden, mennesker, konsekvenser. Det betyr ikke at de skal fortsette på samme måte, det betyr at det er foreldrenes ansvar å rette på dem.

Så ja, jenta er lite veloppdragen, men "barn er barn" er ikke dumt utsagn i seg selv.

Det er heller ikke TS' ansvar å rette på dette barnet - det er ikke hennes. Så hun må evt. henvende seg til broren sin.

Anonymous poster hash: 6da1d...888

[AnonymBruker]

Hvis man sliter psykisk, ligger det kanskje dypere enn at man bare er hårsår. Jeg synes 6-åringen er stygg i sine uttalelser, og at TS burde snakke med henne og foreldrene hennes. Det kan vel høres ut for meg som om 6-åringen har hørt at foreldrene har snakket om TS. Spesielt dette med at du ikke jobber og egentlig ikke er syk.

Dette er ikke greit!

Stopp henne neste gang og forklar henne at slik snakker vi ikke til andre. Si det også til foreldrene hennes. De burde lære barnet sitt hva man kan si og ikke si. Kanskje de også kan lære å ikke snakke negativt om andre slik at barnet hører det.

Anonymous poster hash: 2e92a...c02

[AnonymBruker]

"Barn er barn" brukes som unnskyldning på barnas vegne - nettopp fordi de kjenner ikke til verden, mennesker, konsekvenser. Det betyr ikke at de skal fortsette på samme måte, det betyr at det er foreldrenes ansvar å rette på dem.

Så ja, jenta er lite veloppdragen, men "barn er barn" er ikke dumt utsagn i seg selv.

Det er heller ikke TS' ansvar å rette på dette barnet - det er ikke hennes. Så hun må evt. henvende seg til broren sin.

Anonymous poster hash: 6da1d...888

For noe tull! Selvfølgelig kan hun rette på jenta selv. Eller mener hun hun skal ta imot dritt frem til broren dukker opp? Jenta får aldri respekt for tanta si om hun skjønner at alt skal gå via faren.

Anonymous poster hash: ca202...804

[Catarinha]

Jeg synes det er veldig sunt for barn å få input fra voksenpersoner i omgangskretsen sin for å lære å ta hensyn og rett og slett folkeskikk og respekt for andre. Du kan gjøre denne jenta en stor tjeneste ved å stå opp for deg selv og si klart fra - så en 6-åring forstår det - hva som er greit og ikke. Du kan ikke forvente at hun skal skjønne hva som sårer deg, men hvis du gir henne tilbakemelding har hun ihvertfall sjansen til å lære seg noe hun tydeligvis ikke får med seg hjemmefra.

Jeg har møtt på flere barn som er lik denne jenta, som er veldig direkte uten å tenke seg om. Det er jo typisk for barn, og litt må man tåle. Men de gangene jeg kjenner på at grenser blir tråkket på, at jeg skulle bli lei meg eller at oppførselen deres er av en sånn type at vi ikke ville akseptert det i vår egen familie så er jeg rask til å si fra.