Første i vennegjengen med barn. Vanskelig...

[AnonymBruker]

Hei! Vi er et samboerpar i slutten av 20-årene med ei jente på 16 mnd. Vi er de første i vennegjengen med barn, og det virker ikke som de andre har umiddelbare planer om å bli prøvere. Vi blir ofte invitert med på ting, men ikke alltid like lett å få barnevakt, og om vi har besøk må vi ofte legge oss tidlig, da dattera vår står opp i 5 halv seks tiden hver morgen.

Ut fra kommentarene vi får forstår jeg at vennene våre ikke helt forstår hvor slitsomt det er å ha barn. Jeg er helt utmattet av å jobbe 100 prosent, følge opp barnet, og samtidig være sosial. Kjenner spesielt godt at jeg savner tiden før jeg fikk barn når vi er sammen i helgene, da kan de sove så lenge de vil og vi må opp i 5-tida. Har aldri blitt vant til å stå opp så tidlig..

Kjenner at jeg synes det er litt vanskelig. Merker at jeg er litt bitter for tiden, og finner unnskyldninger for hvorfor det er fordel å få barn før resten av gjengen. Som: "Barna våre flytter tidligere ut, vi har mer overskudd når vi er så unge", osv.

Er dette normale følelser? Noen som kjenner seg igjen.

Hilsen sliten mamma som savner litt mer ro i helgene;)

Anonymous poster hash: 08951...314

[Amarone]

Vennene dine er sikkert sjeleglade for at de ikke trenger å stå opp så tidlig i helga, men har antagelig vanskelig for å skjønne hvorfor dere ikke kan gjøre unntak fra å gå hjem/ legge dere tidlig "bare denne ene gangen når vi har det så hyggelig". Dette er basert på hvordan jeg selv tenkte om venner med barn da jeg var i tjueårene. Kanskje er man bare litt uerfaren, og skjønner ikke helt hvordan hverdagen er for dere. Det er neppe vondt ment, og når dere har gått hjem sier sikkert alle at "det må være slitsomt med barn, stakkars folk, jeg føler meg ikke klar for det".

[AnonymBruker]

Skjønte DU hvor slitsomt det var å ha barn før du fikk det? Jeg gjorde ikke det, så jeg forstår jo vennene dine. Tror du bare må innse at livet har forandret seg, du er kanskje ikke helt fri til å feste og være oppe lenge men du har forhåpentligvis fort noe mye mer verdifullt. Og etterhvert kommer antageligvis vennene deres etter og da vil de forstå

Anonymous poster hash: cc31c...94f

[AnonymBruker]

Det er faktisk også fryktelig vondt og en sorgprosess for resten av gjengen når første par får barn, så litt forståelse begge veier gjør seg nok.

Anonymous poster hash: c318e...044

[Gjest Gjest]

Man mister ikke venninnen sin når hun får seg kar, men når hun får barn. Da ser man henne hvertfall aldri etterpå.

[AnonymBruker]

Sorgprosess at venner får barn? Hehe, forstår at det er litt kjipt altså, men vennene er der jo fremdeles, bare ikke like ofte.

Anonymous poster hash: 08951...314

[Noldus]

Vi hadde en slik i gjengen vår også. Alltid mye drittslenging om noen måtte gå tidlig og slikt. Hun var sist av oss til å få barn, nå som hun har det slikt selv, så er det ikke noe problem lengre

[AnonymBruker]

Sorgprosess at venner får barn? Hehe, forstår at det er litt kjipt altså, men vennene er der jo fremdeles, bare ikke like ofte. Anonymous poster hash: 08951...314

Hvis du ikke har litt forståelse å gi kan du ikke forvente forståelse tilbake.

Anonymous poster hash: c318e...044