Dumpet etter mange år i forhold+barn. Hvordan få opp selvtilliten?

[AnonymBruker]

Mannen min fant seg en anne og flyttet ut. Masse kaos og vonde følelser. Hat mellom meg og barnefaren, noe jeg synes er fryktelig synd siden vi jo elsker våre barn.

Problemet er at jeg har mistet all selvtillit. Tror ingen kommer til å ønske å være sammen med meg noen gang. Og trekker meg fra all kontakt med menn.

Helt håpløst, og antagelig kommer det til å fortsette sånn hvis jeg ikke gjør noe med det. Men hva kan man gjøre?

Anonymous poster hash: edeb1...a9a

[AnonymBruker]

Du kan jo prøve å tenke at dette med brudd faktisk skjer med de aller, aller fleste, barn eller ikke barn. Det er normalt å føle på sorg, håpløshet og sinne etter en stor omveltning i livet som er negativ. Og man må ofte gjennom en sorgreaksjon før man stabler seg på beina igjen.

Tenk på alt det du gjør bra i stedet for det som er dårlig. Hvilken god mor, søster, datter, venn, kollega osv. du er. Kanskje det hjelper å holde på meg noe du er god til? Bør jo gi mestringsfølelse og selvtillitt, så kan man bygge videre på det:)

Anonymous poster hash: e1ead...ed4

[AnonymBruker]

Hva ga deg selvtilliten din da du var singel - dvs. da du enda ikke hadde truffet ham? Du er jo samme personen du var da - evt. litt eldre og mer erfaren.

Anonymous poster hash: 9341a...f3d

[AnonymBruker]

Du kan jo prøve å tenke at dette med brudd faktisk skjer med de aller, aller fleste, barn eller ikke barn. Det er normalt å føle på sorg, håpløshet og sinne etter en stor omveltning i livet som er negativ. Og man må ofte gjennom en sorgreaksjon før man stabler seg på beina igjen.

Tenk på alt det du gjør bra i stedet for det som er dårlig. Hvilken god mor, søster, datter, venn, kollega osv. du er. Kanskje det hjelper å holde på meg noe du er god til? Bør jo gi mestringsfølelse og selvtillitt, så kan man bygge videre på det:)

Anonymous poster hash: e1ead...ed4

Takk for svar!

Ja, han nok tenkt at det er lurt å ikke fokusere på det å finne en ny mann nå. Det å være en god mor er viktig for meg og det jeg fokuserer på. Men alle rundt meg er så opptatt av om jeg møter noen, om jeg liker han og han osv. Og så har jeg så dårlig selvtillit at det virker temmelig usannsynlig at jeg skulle treffe noen..

ts

Anonymous poster hash: 202b5...8a8

[AnonymBruker]

Hva ga deg selvtilliten din da du var singel - dvs. da du enda ikke hadde truffet ham? Du er jo samme personen du var da - evt. litt eldre og mer erfaren.

Anonymous poster hash: 9341a...f3d

Den gang opplevde jeg at jeg var ganske populær, og jeg var en del yngre.

Når jeg ser meg i speilet nå tenker jeg "Nei, du kan bare glemme det, ingen kommer til å ønske et forhold med deg lenger".. Det er det som er synd, liker ikke meg selv så godt lenger. Den gang følte jeg meg pen og morsom. Pga at mannen min fant seg en annen og brøt ut av familien, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken at det var pga jeg ikke var pen og interessant lenger.

ts

Anonymous poster hash: 202b5...8a8

[AnonymBruker]

Hva med å i stedet for å bruke hatet og ødelegge for barna, så bruker du det til å stille deg opp og gjøre det du ønsker å gjøre?

Det er ikke du som er stygg eller mindre interessant, det var sikkert noe annet som bare ikke fungerte og du vil nok se at ting blir lysere etterhvert... HVIS du selv vil at alt skal bli lysere.

Spør deg selv: HVA får du ut av å være sint? Hva får du ut av å bryte deg selv ned?

Får du noe positivt ut av dette kan du fortsette, men hvis du ikke får noe ut av det bør du skifte synspunkter.

Anonymous poster hash: 15b14...a7c

[AnonymBruker]

Hva med å i stedet for å bruke hatet og ødelegge for barna, så bruker du det til å stille deg opp og gjøre det du ønsker å gjøre?

Det er ikke du som er stygg eller mindre interessant, det var sikkert noe annet som bare ikke fungerte og du vil nok se at ting blir lysere etterhvert... HVIS du selv vil at alt skal bli lysere.

Spør deg selv: HVA får du ut av å være sint? Hva får du ut av å bryte deg selv ned?

Får du noe positivt ut av dette kan du fortsette, men hvis du ikke får noe ut av det bør du skifte synspunkter.

Anonymous poster hash: 15b14...a7c

For det første: Jeg er ikke sint. Jeg har blitt følelsesmessig skadet av det som har skjedd. Men sinne og bitterhet ligger bak meg. Er over den første aller vondeste fasen. Det er et par år siden faktisk.

Skifte synspunkter? Altså ikke ha dårlig selvtillit men ha bedre? Så lett er det vel ikke? mener selv jeg har gjort alt jeg klarer, men et eller annet har satt seg fast i forhold til at han "så lett" brøt opp familien og forholdet vårt.

ts

Anonymous poster hash: 202b5...8a8

[AnnetteF]

Been there dessverre. Jeg hadde også veldig lav selvtillit etter bruddet.

Jeg begynte å gjør ting som fikk meg til å føle meg bra. Gikk til frisøren, fikset neglene, tok sol og kjøpte meg nye klær. Var sammen med venner og hadde det gøy når jeg hadde mulighet. Dra på byen, snakk med/bli kjent nye mennesker. Begynne å trene f.eks.

[AnonymBruker]

DRIT I DET! få vekk de tankene om at du ikke er bra nok- FOR DET ER DU!!!

IKKE LA ANDRE MENNESKER ØDELEGGE FOR DEG UANSETT HVEM DET ER!

Komanigjen, kjøp nye klær, reis bort- LEV!

Anonymous poster hash: 79345...b1a

[AnonymBruker]

Den gang opplevde jeg at jeg var ganske populær, og jeg var en del yngre.

Når jeg ser meg i speilet nå tenker jeg "Nei, du kan bare glemme det, ingen kommer til å ønske et forhold med deg lenger".. Det er det som er synd, liker ikke meg selv så godt lenger. Den gang følte jeg meg pen og morsom. Pga at mannen min fant seg en annen og brøt ut av familien, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken at det var pga jeg ikke var pen og interessant lenger.

ts

Anonymous poster hash: 202b5...8a8

Hvor gammel er du?

Forlot han deg for en yngre kvinne (siden du nevner dette med alder)?

Alle blir eldre, men var du pen som ung er du nok over snittet i dag om du tar vare på deg selv. Og det er jo ikke slik at du skal konkurrere om menn som er langt yngre enn deg.

Morsom er du sikkert fortsatt, alt det gledelige er bare borte akkurat i denne fasen. De fleste trenger tid på å komme seg etter et brudd, det er helt naturlig.

Mye av det som er tiltrekkende når man er ung handler ikke bare om utseende - men åpenhetenn, optimismen, livsgleden. Denne kan man finne igjen, men gi det litt tid.

Anonymous poster hash: 9341a...f3d

[Meline37]

Mannen min fant seg en anne og flyttet ut. Masse kaos og vonde følelser. Hat mellom meg og barnefaren, noe jeg synes er fryktelig synd siden vi jo elsker våre barn.

Problemet er at jeg har mistet all selvtillit. Tror ingen kommer til å ønske å være sammen med meg noen gang. Og trekker meg fra all kontakt med menn.

Helt håpløst, og antagelig kommer det til å fortsette sånn hvis jeg ikke gjør noe med det. Men hva kan man gjøre?

Anonymous poster hash: edeb1...a9a

Jeg har hatt det på samme måte. Men trøst deg med at med tiden så finner du ut at du skal være glad du slapp å leve med en som ikke ville være med deg. Men viktig å ikke hate faren. Samarbeid er viktig. Men jeg var sint på far til barna mine selv og forstår han ikke ennå men hat hjelper ingenting. Viktig å tenke på deg selv. Ta deg tid til deg selv. Kose deg. Og en dag så kommer det mulig en mann som fortjener deg inn i ditt liv

[Meline37]

For det første: Jeg er ikke sint. Jeg har blitt følelsesmessig skadet av det som har skjedd. Men sinne og bitterhet ligger bak meg. Er over den første aller vondeste fasen. Det er et par år siden faktisk.

Skifte synspunkter? Altså ikke ha dårlig selvtillit men ha bedre? Så lett er det vel ikke? mener selv jeg har gjort alt jeg klarer, men et eller annet har satt seg fast i forhold til at han "så lett" brøt opp familien og forholdet vårt.

ts

Anonymous poster hash: 202b5...8a8

Kjenner tankene dine. Hadde det helt likt selv.

[AnonymBruker]

Takk for mange gode svar.

Hjelpen er kanskje å se at flere opplever det på samme måte, og ting blir vel bedre etterhvert.

Det er mange ting som kan være vanskelig. F.eks. forstår jeg ikke helt hvorfor barnefaren skal være så synlig irritert på meg og bry seg så lite om meg (som tross alt er moren til barna hans..)

Han behandler meg ikke som mer enn en fjern bekjent, og det vanskeliggjør jo samarbeidet. Det er det jeg mener med hat. Jeg er greiere med han enn han er med meg, og det er jo rart siden han er den som gikk og som nå lever slik han selv ønsket.

Jaja, man får gjøre så godt man kan, livet har jo en del bra og dårlig å by på.

ts

Anonymous poster hash: 202b5...8a8

[Zienna]

Du synes det er rart at din x synes å bry seg lite om deg..

Når oppgjøret er tatt og man er flyttet fra hverandre, er begge begynt nye liv. Hans ansvar begrenser seg nå til barna. Kommunikasjonen mellom dere dreier seg naturlig nok kun om dem.

Når du innser dette er du på vei videre. Løsrivelsesprosessen er nødvendig, også for din selvtillits skyld.

[AnonymBruker]

Du synes det er rart at din x synes å bry seg lite om deg..

Når oppgjøret er tatt og man er flyttet fra hverandre, er begge begynt nye liv. Hans ansvar begrenser seg nå til barna. Kommunikasjonen mellom dere dreier seg naturlig nok kun om dem.

Når du innser dette er du på vei videre. Løsrivelsesprosessen er nødvendig, også for din selvtillits skyld.

Det skjønner jeg. Men samtidig er det rart at vi to som er barnas nærmeste familie nesten er som fjerne bekjente. Det er jo ingen andre av MIN nærmeste familie som er såpass ukjente for hverandre.

Det synes jeg er rart.

Men jeg aksepterer det, selv om jeg synes det er synd for barna at foreldrene ikke kan være mer "venner" når de treffes.

ts

Anonymous poster hash: 202b5...8a8

[AnonymBruker]

Det skjønner jeg. Men samtidig er det rart at vi to som er barnas nærmeste familie nesten er som fjerne bekjente. Det er jo ingen andre av MIN nærmeste familie som er såpass ukjente for hverandre.

Det synes jeg er rart.

Men jeg aksepterer det, selv om jeg synes det er synd for barna at foreldrene ikke kan være mer "venner" når de treffes.

ts

Anonymous poster hash: 202b5...8a8

Men dere er ikke familie lenger og har ikke vært det på flere år.

Som skilsmissebarn så syntes jeg det egentlig bare var forvirrende når mamma og pappa prøvde å være venner. Var så falskt når de plutselig begynte å "like" hverandre. Foretrakk faktisk at de oppførte seg som fjerne beskjente.

Anonymous poster hash: 01fd0...ef2

[Meline37]

Du synes det er rart at din x synes å bry seg lite om deg..

Når oppgjøret er tatt og man er flyttet fra hverandre, er begge begynt nye liv. Hans ansvar begrenser seg nå til barna. Kommunikasjonen mellom dere dreier seg naturlig nok kun om dem.

Når du innser dette er du på vei videre. Løsrivelsesprosessen er nødvendig, også for din selvtillits skyld.

Det er en kjempetøff prosess. Jeg husker hvor vondt jeg hadde det da eksen min bestemte seg for dette. Men jeg er samtidig glad for at han gjorde det, for da kan jeg finne en mann som er mer riktig for meg. Tenk sånn!. Du har nå muligheten til å finne den rette