har du et råd/tips til oss?

[Gjest Kajsa-krabat]

Vet ikke helt hvordan jeg skal gripe dette an... vesla på to og et halvt år har i de siste to-tre månedene sutret for ALT!!! Feil farge på melkekoppen, feil sko, feil å få hjelp med jakka, feil å handle på rema når hun har forestilt seg en annen butikk, feil å lufte sengetøyet, feil truse...Ja ALT!!! Vi holder aldeles på å gi opp, både jeg og pappan. Og jammen ta så lar jeg henne ikke få viljen sin i slike situasjoner, hun er trossalt bare to og et halvt år. Vi prøver jo i det lengste å unngå hyling om ting hun faktisk kan bestemme, farge på sokkene feks. men nå er all tolmodighet slutt. Og ja, besteforeldrene ler og sier "trassalder"...men er det virkelig slik at denne trassalderen nesten skal ta livet av foreldrene?? Hver dag har vi i allefall tre fire slike utbrudd hvor hun kan skrike og hyle alt fra 15 minutter og opp til i allefall en hel time. Her om dagen måtte jeg bare lukke døra til rommet hennes og gå ned i stuen bare for å få klarnet hodet... Jeg føler meg virkelig sliten, og jeg syntes synd på vesla som også blir sliten av å holde på slik. Vi er totalt tomme for ideer til hvordan vi skal gripe dette an... noen som har vært borti det samme? Og denne atferden har hun ikke i barnehagen....

Jeg er totalt rådløs....hjelp....

[Gjest 2ne]

Overse henne. Unger på 2,5 år forstår veldig mye, de forstår veldig mye mer enn vi tror! Hvis du sier rolig hver gang hun setter i gang et spetakkel at "dette lager vi ikke så mye bråk om, sånn er det bare akkurat nå", og gjennomfører det dere har bestemt dere for (konsekvens) så vil det gi seg. Og hvis ikke får hun jo bare skrike seg sliten. Det er du som setter betingelsene faktisk!

De sier gutter er lettere enn jenter. Vet ikke jeg, jeg har bare en gutt, og han har ikke vist tegn til trassalder enda han er 4, men jeg har alltid vært nøye på å ha klare linjer og ikke minst ALDRI endre betingelser underveis. Å begynne og gi etter gir signaler om at hvis de bare kjører løpet langt nok - så lykkes de.

[Gjest Madam Felle]

Hva med å gi henne alternativ? La henne få bestemme mellom to ting, for da får hun sikkert en følelse av at hun bestemmer litt også.

Barn i den alderen tester ut grensene, og hun prøver nå å bli mer selvstendig. Det er veldig slitsomt, men jeg lot barna mine velge mellom to ting (der det lot seg gjøre), og da slapp jeg unna de fleste sånne utbrudd.

[Elbereth]

Kjenner meg veldig godt igjen, og mine gutter var atskillig enklere enn lillesøstra. Hun hadde bestemte meninger om klær osv fra hun var bitteliten. Til hverdags fikk hun stort sett kle på det hun ville så lenge det var helt og rent, og hun var veldig glad i kjoler og pynte seg. Men med andre saker, hva vi hadde til middag, hvor vi handlet osv, der bestemte vi. Det enkleste er, som 2ne sier å fortelle dem rolig hva som gjelder og så overse hylingen. Den går fortere over når publikum er borte.

Men at det er en slitsom tid, det skal jeg være enig i. Men for deres egen skyld og ikke minst for veslas skyld; sett grenser og vær konsekvent. Det dere sier må gjelde uansett hyling og spetakkel.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Det høres ut som niesen vår på 3 år. Her på søndag hadde de brukt en time på å velge ut klær - fikk til slutt velge selv bare for så å springe ut og vrenge alt av og hylskrek hele bilturen og var så sinna. Vet at det ikke er det du vil høre,men det er trassalder - de vet hva de vil og de vet akkurat hvordan de skal få viljen sin.

Gruer meg til det skjer hos oss

[Dina]

Tror det er viktig å prioritere hvilke "kamper" man skal ta i situasjoner som dette! La f.eks jenta få bestemme selv hva hun vil ha på seg, så lenge det er helt, rent og i tråd med årstid og temperatur ute!

I andre mer prinsipielt viktige ting må man som voksen ta avgjørelsene, og da må det heller føre til litt skriking og en liten "kamp" med barnet. Det viktigste er ikke å vinne hvert enkelt slag, men å vinne "krigen"....!

Trøst deg med at dette er en periode, og det GÅR OVER!

Lykke til!

[Gjest Kajsa-krabat]

Det høres ut som niesen vår på 3 år. Her på søndag hadde de brukt en time på å velge ut klær - fikk til slutt velge selv bare for så å springe ut og vrenge alt av og hylskrek hele bilturen og var så sinna. V

Akkurat!! Det er slike situasjoner jeg ikke aksepterer. Greit at hun skal få "vinne" ved å få velge bukse og genser selv...men da får hun ta et valg, ikke dikedere en time kun for en bukse og genser! Vi bruker prinsippet vil du ha denne eller denne, da har hun to valg og "vinner" kampen.

Akk ja...det går vel over...hun er jo et hærligt barn, flink er hun også...sluttet med bleier bare to år gammel, prater som en foss, hjelper til hjemme noen ganger...men du og du for et godt prevansjonsmiddel!!!!

Takk for svar forresten...det er så fint å få litt sympati og innspill!!!

[Gjest kao]

Når det blir så mange raserianfall og så ofte tyder det på at det er noe helt annet hun sliter med. Det er veldig vanlig at foreldrene i en slik situasjon ikke forstår hennes oppførsel, fordi de knytter oppførselen hennes opp mot det tilsynelatende. Den egentlige årsaken er antageligvis noe helt annet enn å teste grenser eller å ville få viljen sin. Typisk for disse barna er at de har en innestengt frustrasjon inni seg, som ikke får slippe ut på annet vis. Det lille barnet har ikke sjangs til å forstå eller å styre de voldsomme følelsene hun hanskes med. Hun er helt fersk i livet og har ingen erfaring. Hva frustrasjonen bunner i trenger ikke være så veldig vanskelig å finne ut. Fra barnet er rundt ett til rundt tre år er hun i seperasjonsangst- fasen, og i den narsisistiske perioden. Barnet har en stadig indre kamp mellom det å være selvstendig og fri fra foreldrenes almektighet, og det å være totalt avhengig og bekymringsløs baby. Alle barn i denne perioden har volsomme følelser og frustrasjon inni seg. Det foreldrene må gjøre er å sørge for at ingen følelser blir hindret utløp, slik at det ikke får bygget seg opp et trykk. Jeg syns det virker som datteren din har et trykk inni seg, som hun ikke forstår og ikke vet hvordan hun skal bli kvitt. Det kan jo være flere årsaker til hennes frustrasjon, men det er en ganske stor sannsynlighet for at hun føler det blir forventet for mye av henne, at det går for fort for henne, at hun vil være baby igjen. Og da må hun få være det. Eller det kan være hun føler hun blir holdt igjen i utviklingen, og ønsker å løsrive seg mer, men det er sjeldnere. Hadde jeg vært deg hadde jeg forsøkt å se på henne , og behandle henne som om hun var baby (på en positiv måte, men masse nærhet, kos og trøst) en stund (hvis du i det hele tatt føler dette kan passe på din datter), og se hvordan hun responderer på det. Hvis du ser henne som hun var et år eller to yngre enn det hun er når hun får raseriutbrudd eller oppfører seg vanskelig, så klarer du kanskje å forstå henne lettere. På mange måter er hun jo fortsatt bare en baby. Håper dette kan komme til hjelp!