Sånn har jeg det!

[Gjest Anonymous]

vi har et barn på 2 år, som sover veldig lite fortiden. Jeg er i full jobb, mens min mann er arbeidsledig og går hjemme og kjeder seg hele dagen, surfer porno på internett, ser på filmer og hele den regla. Mens jeg er oppe halve natta med sønnen vår, lager middag når jeg kommer hjem, rydder, vasker og alt annet. Hjelp er det ikke å få i det hele tatt.

Når jeg spør om han kan hjelpe meg litt med ungen får jeg bare til svar om at hvis jeg ikke kan ta meg av et barn, burde jeg aldri ha fått barn...jeg sier jo at jeg har jo ikke laget ungen selv...men det var jo jeg som ville ha barn da...får jeg til svar.

Jeg begynner å bli lei hele typen, alt skjer på hans premisser, jeg bøyer meg for alt, jatter alltid med og blir sliten av hele greia.

Jeg merker at hvis jeg sier noe til han om at han ikke hjelper til eller ideet heletatt, snakker med han om disse tingene så blir han drit sur.

Jeg orker ikke å krangle, så jeg bare gjør alt uten å si så mye, men jeg eksploderer snart innvendig.

Er dette riktig å ha det sånn??

[Gjest Anonymous]

Heisann.

Dette var jo nesten som å høre meg klage dette

Jeg har vel ikke så gode råd, så lenge jeg fortsatt holder ut i mitt eget forholdet, men noe som jeg gjorde var å streike når det gjelder husvask og klesvask, han går jo tross alt hjemme og har hele dagen fri, det burde da ligge naturlig at at han kan hjelpe til hjemme. Etter min streik som varte ca 1.1/2 uke, tok han seg sammen og vi i felleskap ryddet huset til normalt nivå igjen, han var flink en mnd, og nå har det gått tilbake til det normale. Mine tanker går i de baner at jeg burde flytte ut en ukes tid, og la min type ta seg av ungen når det gjelder levering og henting av barn, og la han ta ansvar, tross alt, hvis det skal ende med brudd må jo han ta ansvar allikevel.

jeg tror ikke det skal være meningen at vi skal finne oss i alt.

Får stadig vekk tilbakemeldinger fra mine venninner at jeg finner meg i alt for mye, og jeg er helt enig, men en dag...... jeg er jo glad i samboer også, men har funnet i meg altfor mye dårlig humør og klaging at det går noe særlig lenger... er ikke glad i forandringer og vil ikke like å bli alenemor, men kan det være så mye værre enn hvordan vi har det nå da??? :-? Vel, jeg ønsker deg lykke til, og håper du finner ut av det.

klem fra meg

[Gjest Kinga]

Oi oi!

Hvem er tjent med situasjonen slik den er nå?

Barnet?

Han?

Du?

Jeg vil svare: Ingen av dere!

Her er det på tide at man tenker igjennom med om ikke alle parter hadde vært best tjent med et samlivskurs, familierådgivning und so weiter.

Dette er ikke holdbart for noen av dere i lengden.

[Gjest dElFi]

Hahahaha det er som å høre meg :D Bare at jeg er mann og hun kvinne som er arbeidsledig. Går bare rundt, shopper og er ute med venniner. Rengjøring, matlagning og innkjøp er tydlig hvis ikke på hennes "To do"-list noen dager :o

[Tusenfryd]

Jøss! Er det virkelig mulig :o Jeg er sjokkert - på ordentlig.

At mann (eller kvinner) oppfører seg sånn, javel, jeg vet også at de finnes. Og jeg vet det finnes de som tar i mot sånn dritt - men at du spør om det skal være sånn?

Selvsagt skal det ikke være sånn! Hvor har du det fra at dette skal på noe som helst nivå være normalt og greit?

Den som er hjemme hele dagen får gjøre det som skal gjøres hjemme.

Den som er på jobb og tjener penger gjør dette.

Når huset er shinet og barnet rent og mett når man kommer sliten hjem fra jobb, kan man være sammen og kose seg. Da er dagens plikter over og man kan finne fred og ro og hygge seg sammen.

Den som tror at arbeidsledighet er det samme som å være arbeidssky er mer enn på jordet, men på feil jorde også! Han burde skrevet søknader og vært på intervjuer - det burde han! Det er den eneste unnskyldingen som måtte være for ikke å gjøre det husarbeidet som skal gjøres.

Surfe porno på nettet og se på filmer :x Ubrukelig. Simpelthen ubrukelig.

Jeg hadde ikke holdt ut - og det burde ikke du heller. Forandring må det bli i hvert fall. Og han bør fatte det. Nå. Hvis ikke han tar skjeen i en annen hånd, bør du hive han på hue og r... ut. Husj! Bort med dødvekta!

Vil han endre sin stil - flott! Tross alt har dere og er sikkert - vært glad i hverandre og laget barn sammen. Men det krever respekt - gjensidig respekt i et forhold.

Alt annet enn gjensidig respekt - få det bort. "Du som ville ha barn..." enn i det hele tatt å begynne å diskutere hvem som ville ha barn i utgangspunktet? Hva slags trygghet er det for ungen da?

Lykke til, jenta - du trenger det

[Gjest ikke innlogget sissi]

Tusenfryd - jeg er helt enig i det du skriver, men: står du med begge beina oppi en situasjon som første innlegg beskriver er det ufattelig vanskelig å ta tak i det og gjøre noe med det! Dessuten er det MYE enklere å løse andres problemer enn sine egne....

I situasjonen som innelder beskrev: Du vet at du burde gjøre noe, at noe må gjøres, men du har evig nok med å komme gjennom hverdagen til å greie å gjøre det. Jeg syns det er flott at hun skriver inn her - det er et første skritt til endring.

Mitt viktigste spørsmål blir: vil du at dette forholdet skal fungere? Er det verdt å bruke tid og energi på å få til en endring? Tror du det vil bli endring? Ut fra det du skrev høres det ut som om det blir litt av en jobb å få til en endring, og da bør du vite at du er villig til den "kampen" for å komme ut sammen på andre siden.

Personlig mener jeg at man skal prøve alt før man går fra hverandre når det er barn med i bildet. Men - en forutsetning er jo at begge vil det.

Jeg har ikke flere råd enn det andre har skrevet her, men vit at du skal ikke ha det sånn!!!

[Kristian (71)]

Han skal ikke oppføre seg sånn, det er det ingen tvil om. Du og barnet har det ikke godt slik det er nå, og han må innse at slik kan det ikke fortsette og skjerpe seg.

Syns Tusenfryd og Sissi kommer med gode svar her, og du må enten få han til å forstå at han må ta ansvar og samarbeide dersom det i det hele tatt er mulig å endre han....... eller komme deg bort og ha det bra for deg og barnet alene, eller med en annen mann som hjelper til.

Lykke til.

[Gjest Annie]

Hva med å foreslå for han at om ikke han hjelper til/tar sin del av husarbeid/barnepass, at dere får noen til å komme hjem og ta husarbeidet for dere (les: for han) F.eks din eller hans mor... Ingen som har yst til å vise sine svigermødre eller mødre hvor dårlige man er som hjemmeværende..

Da kan du, etter å ha foreslått dette for han, forberede den som evt skal gjøre det for dere hvordan han er... At han ikke gidder, og at du trenger hjelp fordi du er på vei til å bli fullstendig utslitt. Ingen som tjener på at du blir det nemlig.

Om ikke det hjelper...ta deg en tur en uke eller 2. La han stå med alt ansvaret!

Lykke til, det er ingen som fortjener å ha det sånn!

[Gjest Anonymous]

Takk for mange fine svar. Det hjelper å lese andres meninger, selv om jeg egentlig vet hvaslags svar jeg kommer til å få. - Men det er ikke så veldig lett å bare gå fra hele greia, kan ikke helt tenke meg hvordan det ville vært å være alene heller, selv om jeg helt ærlig tror jeg ville fått et myye bedre liv, tid til å gjøre hva JEG vil...det hadde vært noe, det..

Egentlig, innerst inne, ville jeg ha gjort hva som helst for å fått en dag av mitt "gamle liv" tilbake, hvor jeg kun trengte å tenke på meg selv.

Han burde søkt jobber og vært på intervjuer...ja, men hvem er det som prøver å skaffe han jobb...gjett...selvfølgelig meg! Ikke en eneste gang har han tatt initiativet til å prøve å gjøre noe selv...Jeg kjenner nå at jeg blir bare mer og mer irritert, og begynner å få vondt i hue...nei, vi får se hvor dette ender...jeg bare HATER han noenganger!!

[-zloty]

I følge undersøkelser om langtids arbeidsledige, så er det en kjensgjerning at dette fører til det man kan kalle "apatiske" tilstander.

Man blir redd for å gå på "smeller" med avslag, fornedrende intervjuer søke på haugevis med jobber osv Noe som selvfølgelig forsterker spiralen nedover helt til man faktisk blir uføretrygdet av det !!

Man blir altså så kjørt av denne pasifseringen, mangel på sosialt nettverk, følelsen av samhold og nytteverdi som en jobb skal gi.

(jeg håper jobben gir dere alle det)

Tankekors for alle den artikkelen der..

Ha litt empati, kom med innspill på konstruktive planer, hva med å introdusere den ledige til et eget "prosjekt" som skal gjøres frem til en gitt dato? Vær kreativ, sett dere ned sammen og snakk om hverdagen deres, negative følelser, maktesløshet, intoleranse og passivitet må bekjempes!

Hva er aktuellt av jobber? Kan vedkommende gjøre noe annet enn utdanningen tilsier en periode? Det er enklere å få en jobb hvis man kommer fra en annen, husk det!

Lykke til!

K.

[Gjest Gudrun]

Skjønner veldig godt fortvilelsen din. Jeg har hatt det slik i 11år. Nå vurderer jeg seriøst å flytte. Jeg er kommet til et punkt hvor jeg bare føler meg totalt utslitt. Jeg tar meg av hus (både innvendig og utvendig vedlikehold), handler, henter og bringer barn. hage til og med bilen. Idag f.eks oljet jeg terassen mens han gikk og la seg. Enda skjønner han ikke problemet mitt og han mener jeg er syk. Og når han på toppen av det hele kritiserer meg for at huset ikke er bra nok da føler jeg meg som en tidsinnstilt bombe.Nå har jeg vel egentlig innsett at han aldri kommer til å forandre seg og at jeg må foreta et valg : Skal jeg leve resten av livet mitt slik?

[Kristian (71)]

Nei Gudrun, det skal du ikke.... kom deg bort fra han.

[Venus]

:-? Hei.

Selv har jeg aldri til dags dato opplevd slik oppførsel fra menn slik dere beskriver det !!! Men jeg forsår jo at de faktisk FINNES. :veldigsur:

Men markerer dere godt nok at dere ikke er interessert i denne behandlingen som dere faktisk er utsatt for her ??? Herregud, jeg måtte bare spørre jeg... :-? For ingen fortjener da dette. Og hjelper det ikke med kommunikasjon... Da ville jeg seriøst vurdert å droppe hele mannen !!! For følelsene dine kan da ikke være så "varme" i denne uholdbare situasjonen? - - - Ellers gjenstår det bare å "leve med det". Men det tror jeg ikke er noe alternativ for deg lenger !!!

Forstår han virkelig ikke at han "mister" deg mer og mer ved å "dyrke" denne tiltaksløsheten...!!! :evil:

OK, ønsker deg lykke til jeg vet du !!!

Oppmuntrende hilsen fra Venus. :blunke:

[Gjest mann 47]

Kan ikke la være å henvise til et innlegg jeg skrev under "samboere som ikke gjør noe"