Hvordan bli nærmere foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg er en jente tidlig i 20-årene. Jeg har et godt forhold til foreldrene mine, vi er veldig glade i hverandre. Jeg flyttet til statene for et par år siden, men de bor fortsatt på Vestlandet - vi ser hverandre derfor bare et par ganger i året. Vi snakker på skype og/eller melding 1-4 ganger i uken, da snakker jeg særlig med mamma da pappa ikke er så flink med meldinger. Vi har alltid gode, lange samtaler og har sjelden uenigheter.

Jeg er som sagt veldig glad i dem og synes de er de beste foreldrene jeg kunne hatt, men jeg vil gjerne være nærmere dem emosjonelt. Mange av vennene mine er veldig nærme foreldrene sine og snakker med dem hver gang, spør dem om råd ofte osv. Jeg trenger kanskje ikke så mye kontakt, men jeg vil de skal vite at jeg er veldig glad i dem og vil ha mer kommunikasjon.

Jeg tok endel avstand da jeg var i slutten av tenårene da jeg hadde noen personlige problemer i en periode. Dessverre lot jeg problemene mine gå ut over dem og gjorde et par år vanskelige både for dem og for meg selv. Jeg flyttet til USA ikke lenger etter at disse problemene tok slutt, og jeg føler at vi ikke har resolvert dette helt. Samtidig føles det ikke naturlig å ta det opp heller, det er liksom noe vi ikke snakker om.

Det jeg lurer på er: hvilke små steg kan jeg ta for å få mer (og bedre) kommunikasjon oss imellom? Er det noe jeg kan gjøre i hverdagen for å vise at jeg er glad i dem? Jeg mistenker at mange av dere vil si at jeg bare burde ta det opp med dem, men det synes jeg altså ville vært pinlig og det tror jeg foreldrene mine også vil synes. Jeg vil heller ha råd til hva jeg kan gjøre for å begynne en prosess med å få bedre kontakt med dem, et lite steg av gangen.

Det samme gjelder egentlig søsknene mine, vi har veldig lite kontakt men jeg vil gjerne forbedre dette.

Anonymous poster hash: 4d387...ea4

[AnonymBruker]

Jeg er en jente tidlig i 20-årene. Jeg har et godt forhold til foreldrene mine, vi er veldig glade i hverandre. Jeg flyttet til statene for et par år siden, men de bor fortsatt på Vestlandet - vi ser hverandre derfor bare et par ganger i året. Vi snakker på skype og/eller melding 1-4 ganger i uken, da snakker jeg særlig med mamma da pappa ikke er så flink med meldinger. Vi har alltid gode, lange samtaler og har sjelden uenigheter.

Jeg er som sagt veldig glad i dem og synes de er de beste foreldrene jeg kunne hatt, men jeg vil gjerne være nærmere dem emosjonelt. Mange av vennene mine er veldig nærme foreldrene sine og snakker med dem hver gang, spør dem om råd ofte osv. Jeg trenger kanskje ikke så mye kontakt, men jeg vil de skal vite at jeg er veldig glad i dem og vil ha mer kommunikasjon.

Jeg tok endel avstand da jeg var i slutten av tenårene da jeg hadde noen personlige problemer i en periode. Dessverre lot jeg problemene mine gå ut over dem og gjorde et par år vanskelige både for dem og for meg selv. Jeg flyttet til USA ikke lenger etter at disse problemene tok slutt, og jeg føler at vi ikke har resolvert dette helt. Samtidig føles det ikke naturlig å ta det opp heller, det er liksom noe vi ikke snakker om.

Det jeg lurer på er: hvilke små steg kan jeg ta for å få mer (og bedre) kommunikasjon oss imellom? Er det noe jeg kan gjøre i hverdagen for å vise at jeg er glad i dem? Jeg mistenker at mange av dere vil si at jeg bare burde ta det opp med dem, men det synes jeg altså ville vært pinlig og det tror jeg foreldrene mine også vil synes. Jeg vil heller ha råd til hva jeg kan gjøre for å begynne en prosess med å få bedre kontakt med dem, et lite steg av gangen.

Det samme gjelder egentlig søsknene mine, vi har veldig lite kontakt men jeg vil gjerne forbedre dette.

Anonymous poster hash: 4d387...ea4

Nå kommer du sikkert til å tenke at jeg er en av dem som "rakker" ned

Men jeg ser rett og slett ikke problemet. Du har kontakt med dem hver uke. Snakker eller sender mld med dem 1-4 ganger i uka. Så jeg ser egentlig ikke hvordan du kunnet kommet i mer kontakt med dem om du ikke bodde nærmere og kom på middag i tillegg en gang i uka om du skjønner.

Når unga flytter ut blir det automatisk mindre kontakt med foreldrene. Og føler ikke at du har "lite" kontakt etter hva du beskriver over.

Men kanskje du kunnet skrevet et brev. Lagt på bordet alle følelser i et brev?

Sendt hjem en gave som overraskelse? Ikke snakk om store tingen men noe du vet de hadde satt pris på.

Men igjen føler ikke at du kan gjøre noe mer for å vise at du er glad i dem. Er sikker på at foreldre som snakker med ungen sin ukentlig ikke tror at den ikke er glad i dem. Alle tennåringer har en periode dem ikke snakker med foreldrene sine. Det betyr ikke at dem er no mindre glade i foreldrene for det og det vet samtlige foreldre der ute også

Anonymous poster hash: bf612...6d6

[Blackbird]

Jeg vet ikke hva slags forhold dere har nå, men om du ønsker et nærmere bånd følelsesmessig, så kanskje du skal tørre å åpne deg litt og litt mer. Snakke om følelser om ting eller tørre å bli blank i øynene/gråte litt om du blir rørt/er lei deg når dere Skyper... så de ser/hører Hvordan du HAR det. Hjemme hos oss snakket vi aldri om følelser. Nå når vi er voksne gjør vi det hele tiden. For nå tør vi. Det var uvant for mamma og ikke minst pappa i begynnelsen men nå er iallfall hun litt mer vant til det og komfortabel med det..

[Gjest Ive Lina]

Jeg er en jente tidlig i 20-årene. Jeg har et godt forhold til foreldrene mine, vi er veldig glade i hverandre. Jeg flyttet til statene for et par år siden, men de bor fortsatt på Vestlandet - vi ser hverandre derfor bare et par ganger i året. Vi snakker på skype og/eller melding 1-4 ganger i uken, da snakker jeg særlig med mamma da pappa ikke er så flink med meldinger. Vi har alltid gode, lange samtaler og har sjelden uenigheter.

Jeg er som sagt veldig glad i dem og synes de er de beste foreldrene jeg kunne hatt, men jeg vil gjerne være nærmere dem emosjonelt. Mange av vennene mine er veldig nærme foreldrene sine og snakker med dem hver gang, spør dem om råd ofte osv. Jeg trenger kanskje ikke så mye kontakt, men jeg vil de skal vite at jeg er veldig glad i dem og vil ha mer kommunikasjon.

Jeg tok endel avstand da jeg var i slutten av tenårene da jeg hadde noen personlige problemer i en periode. Dessverre lot jeg problemene mine gå ut over dem og gjorde et par år vanskelige både for dem og for meg selv. Jeg flyttet til USA ikke lenger etter at disse problemene tok slutt, og jeg føler at vi ikke har resolvert dette helt. Samtidig føles det ikke naturlig å ta det opp heller, det er liksom noe vi ikke snakker om.

Det jeg lurer på er: hvilke små steg kan jeg ta for å få mer (og bedre) kommunikasjon oss imellom? Er det noe jeg kan gjøre i hverdagen for å vise at jeg er glad i dem? Jeg mistenker at mange av dere vil si at jeg bare burde ta det opp med dem, men det synes jeg altså ville vært pinlig og det tror jeg foreldrene mine også vil synes. Jeg vil heller ha råd til hva jeg kan gjøre for å begynne en prosess med å få bedre kontakt med dem, et lite steg av gangen.

Det samme gjelder egentlig søsknene mine, vi har veldig lite kontakt men jeg vil gjerne forbedre dette.

Anonymous poster hash: 4d387...ea4

Ta dette opp med moren din neste gang du snakker med henne på Skype. Si at du angrer at du var så vanskelig i den gitte perioden og at du håper at dere kan legge dette bak dere.

[AnonymBruker]

Nå kommer du sikkert til å tenke at jeg er en av dem som "rakker" ned

Men jeg ser rett og slett ikke problemet. Du har kontakt med dem hver uke. Snakker eller sender mld med dem 1-4 ganger i uka. Så jeg ser egentlig ikke hvordan du kunnet kommet i mer kontakt med dem om du ikke bodde nærmere og kom på middag i tillegg en gang i uka om du skjønner.

Når unga flytter ut blir det automatisk mindre kontakt med foreldrene. Og føler ikke at du har "lite" kontakt etter hva du beskriver over.

Men kanskje du kunnet skrevet et brev. Lagt på bordet alle følelser i et brev?

Sendt hjem en gave som overraskelse? Ikke snakk om store tingen men noe du vet de hadde satt pris på.

Men igjen føler ikke at du kan gjøre noe mer for å vise at du er glad i dem. Er sikker på at foreldre som snakker med ungen sin ukentlig ikke tror at den ikke er glad i dem. Alle tennåringer har en periode dem ikke snakker med foreldrene sine. Det betyr ikke at dem er no mindre glade i foreldrene for det og det vet samtlige foreldre der ute også

Anonymous poster hash: bf612...6d6

Takk for svar. Skjønner godt at du sier dette, jeg tror både foreldrene mine og jeg tenker at vi har et godt forhold. Men jeg vet at de begge to godt kunne tenke seg å ha mer kontakt og være nærmere, men det er liksom ikke noe man er åpen om i min familie. Helt ok å vise følelser, og vi sier ofte at vi er glad i hverandre, men det å skulle 'ta opp ting' på en mer seriøs måte blir vanskelig/pinlig/unaturlig. Jeg sender iblant postkort hjem som en liten overraskelse og det setter de pris på. Ellers synes jeg det er litt vanskelig å inkludere dem i mitt daglige liv.

Anonymous poster hash: 4d387...ea4

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva slags forhold dere har nå, men om du ønsker et nærmere bånd følelsesmessig, så kanskje du skal tørre å åpne deg litt og litt mer. Snakke om følelser om ting eller tørre å bli blank i øynene/gråte litt om du blir rørt/er lei deg når dere Skyper... så de ser/hører Hvordan du HAR det. Hjemme hos oss snakket vi aldri om følelser. Nå når vi er voksne gjør vi det hele tiden. For nå tør vi. Det var uvant for mamma og ikke minst pappa i begynnelsen men nå er iallfall hun litt mer vant til det og komfortabel med det..

Takk for svar. Jeg prøver å gjøre dette mer - før var jeg veldig slik at jeg sperret meg litt inne og holdt følelsene mine for meg selv og det sitter fortsatt i, men dette vil jeg bli flinkere på. Veldig sjelden at jeg gråter foran andre, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg iblant vil det når vi skyper. Ikke bare bare å bo så langt borte fra familien sin.

Anonymous poster hash: 4d387...ea4

[AnonymBruker]

Ta dette opp med moren din neste gang du snakker med henne på Skype. Si at du angrer at du var så vanskelig i den gitte perioden og at du håper at dere kan legge dette bak dere.

Takk for svar. Jeg har tenkt på dette, men i min familiekontekst passer det liksom ikke helt inn å ta opp ting på denne måten. Jeg tror det hadde gjort foreldrene mine litt ukomfortable og det ville vært pinlig. Vi er litt mer sånn at vi viser at vi bryr oss om hverandre i motsetning til å si det rett ut.

Anonymous poster hash: 4d387...ea4

[Gjest Ive Lina]

Takk for svar. Jeg har tenkt på dette, men i min familiekontekst passer det liksom ikke helt inn å ta opp ting på denne måten. Jeg tror det hadde gjort foreldrene mine litt ukomfortable og det ville vært pinlig. Vi er litt mer sånn at vi viser at vi bryr oss om hverandre i motsetning til å si det rett ut.

Anonymous poster hash: 4d387...ea4

Jeg forstår det - men jeg tenker bare at det ville brutt en barriere.

[Blackbird]

Takk for svar. Jeg prøver å gjøre dette mer - før var jeg veldig slik at jeg sperret meg litt inne og holdt følelsene mine for meg selv og det sitter fortsatt i, men dette vil jeg bli flinkere på. Veldig sjelden at jeg gråter foran andre, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg iblant vil det når vi skyper. Ikke bare bare å bo så langt borte fra familien sin.

Anonymous poster hash: 4d387...ea4

Jeg er som deg. Men begynn i det små! Nå kan jeg hulke på tlf til mamma - noe jeg kan forsikre deg om at jeg ALDRI har hatt som vane.. Så en må bare begynne et sted. Begynn med deg selv. Fortell hvordan du føler det når ting er veldig bra. Så forteller du litt etter litt hvordan du føler det når det er litt kjipt. Etter hvert vil det føles lettere å være åpen når det virkelig er ille også. Men å si at du savner dem og er glad i dem håper jeg du gjør allerede! ☺

[AnonymBruker]

Jeg er som deg. Men begynn i det små! Nå kan jeg hulke på tlf til mamma - noe jeg kan forsikre deg om at jeg ALDRI har hatt som vane.. Så en må bare begynne et sted. Begynn med deg selv. Fortell hvordan du føler det når ting er veldig bra. Så forteller du litt etter litt hvordan du føler det når det er litt kjipt. Etter hvert vil det føles lettere å være åpen når det virkelig er ille også. Men å si at du savner dem og er glad i dem håper jeg du gjør allerede! ☺

Takk for svar. Jeg skal bli flinkere på å sende en liten melding iblant for å si at jeg er glad i dem og generelt være mer åpen når vi snakker!

Anonymous poster hash: 4d387...ea4