ingen kjære svigermor

[Eidi_81]

Nå har du vært her i to dager, 26timer, og jeg er så lei og sliten. Du krever ikke så mye fysisk og du tilbød deg til og med å vaske klær om jeg trengte det. Å vaske klær er lett, å vaske klær krever 0 kalorier i forhold til maset ditt.

Det gikk ganske bra, vi kom helt til lillegutt skulle ha kveldsmat og han, pappa og farfar satt på kjøkkenet mens du og jeg var igjen i stua. Da begynte maset – om hvordan du håpet dere skulle få lov å passe han hjemme hos dere selv en dag. Vi har jo sagt ja til dette før, etterfulgt av at jeg føler han må kjenne dem bedre. Det føles helt feil å sende han bort til ett sted han ikke er kjent med to besteforeldre som han ikke har sett på halvannen mnd.

Hva er svaret ditt? Jo du ramser opp mange ting som dere har prioritert fremfor å komme hit, ting som er viktige, andre som har trengt hjelp. Jeg har ikke anklaget deg for å prioritere feil, jeg har bare sagt at da må gutten vår vente med å være med dere hjem. Han er ennå så liten, han er jo bare 1,5 år. Dette handler faktisk om han. Det handler ikke om deg og det handler ikke om meg. Det handler om at akkurat nå så er trygghet det viktigste vi kan gi han.

Du sier det også er vår skyld fordi vi ikke er så ofte hos dere. Du har rett. Vi var ikke ofte hos dere før han ble født og har ikke vært det siden. Vi har mange grunner og andre ting vi prioriterer, akkurat som dere. Så da har vi vel delt skyld da.

Det endrer ikke det faktum at det kjennes feil å la dere hente han og ta han med til ett fremmed sted i en hel helg.

Du ber alltid om litt mer enn det som kjennes rett. Og ender opp med ingenting.

Nå han bare var noen mnd så var han avhengig av meg for mat, men det gikk jo noen timer imellom måltidene midt på dagen. Dere kunne ha passet han da, men alt dere klaget på var det var så trist han ikke tok flaske og at dere ville ha han lengre. Så endte dere opp med å være litt sammen med han sammen med oss.

Dere maste om at det hadde vært så lett å passe han hvis han spiste grøt. Og vi prøvde å begynne med grøt alt for tidlig. Det kjentes feil for meg og babyen vår var ikke klar. 6mnd sier retningslinjene når man ammer, 4mnd dersom man gir mme. 3mnd gammel begynnte dere å mase om at han burde spise grøt. Og vi prøvde, vi holdt på lenge, det var ikke noe koselig, gutten ville ikke ha, faren ble frustrert og de få gangene dere var innom så var det ikke noe hjelp med historier om hvor glad faren var i grøt da han var liten. Jeg føler dere har ødelagt det som kunne vært veldig koselig – tiden å tilvenne til mat ble ett helvete.

Så prøvde jeg med brød og han elsket det.

Vi byttet ut ett av måltidene på dagen med brød. Dere ville gjerne passe han en hel dag, så det hjalp ikke.

Etter hvert spiste han nesten bare fast mat, og jeg ammet bare på kvelden og på morgenen. Da ville dere passe han om natta.

Jeg avvendte han vel med kveldsammingen også litt tidligere enn det jeg hadde tenkt, og det tok lang tid før vi fikk til ordentlige kveldsrutiner. Han sleit med å sovne i senga. (Den gamle senga til pappan sin. Vi skulle aldri tatt imot den, vi bruker den for å glede deg, men jeg tror ikke du setter så mye pris på det. Jeg ønsket med en moderne seng der ene siden kan heises ned. Det hadde spart rygg og gjort det letter å legge han over når jeg enda amma.)

Dere fortsatte å mase om å få ha han om natta. Mannen min prøvde å fortelle at vi sleit litt med å hjelpe han å sovne, at det var viktig for oss å få etablert rutiner rundt han først. At han gråt mye. Svaret ditt var alltid noe sånt: «Å, men han er jo så god gutt. Han er jo så god. Han er jo så glad i senga si…» .

Midt oppi alt maset så har dere vel sett han sånn ca 10ganger første leveår. Og jeg har ikke tall på hvor mange timer vi har brukt på å prøve å tilpasse han så dere kan passe han. Vi har kanskje ikke vært så mye på besøk hos dere, og dere har ikke vært så mye her. Men de gangene dere er her, og de gangene vi snakker sammen så er det mye snakk og lite handling. Dere vil ha han, men ha han alene. Da han var rundt 10mnd og jeg var innom ei venninne og jeg fortvilte fortalte at dere gjerne ville passe han alene hjemme hos dere selv, og jeg spurte hva i all verden vi skulle gjøre der imens da. Dere bor ikke på ett så stort sted, og det er ikke akkurat det stedet man drar for å gå en tur. Da tok hun tak i meg og rista litt og sa klart og tydelig at jeg måtte forstå at det ikke er vi som skal legge til rette for at besteforeldrene skal ha alenetid med barnebarnet, men evt besteforeldrene som skal hjelpe foreldrene med å ha alenetid uten barn. Først da gikk det opp for meg hvor mye energi jeg hadde brukt på å prøve å tilpasse gutten vår slik at dere kunne passe han.

Etter det har jeg ærlig talt slutta å bry meg. Jeg har sluttet å prøve å tilpasse. Dere vil alltid ha mer enn jeg psykisk er villig til å gi.

Når jeg er klar til at dere kan ha han en natt her hjemme, så vil dere ha han hos dere selv.

Når jeg er klar for at dere kan ha han hjemme hos dere selv, kanskje en dag. Så vil dere ha han en hel helg.

Når dere er her og passer på han, slik dere har vært de to siste dagene så er farfar kjempeflink. Mens du farmor, svigermor er mest dullete og skal bort og dikke. Så virker det ærlig talt som du blir litt lei. Og det er lov. Men det gjør jo at jeg lurer på om du bare vil ha han med hjem slik at du kan vise han frem, og fortelle det til venninner. Jeg håper det er feil, jeg håper du har gutten vår sitt beste i tankene, og at dette ikke bare dreier seg om deg.

Når han blir 3-4 år vil det være så mye lettere å forklare han hva som skjer. Nå skjønner han mye, men ikke konseptet med tid. For å være trygg trenger han noen faste rammer. Han trenger noe som er kjent.

Da dere tok han med til byen i går, og jeg skreiv en liten lapp med tre punkter på med spisetid, leggetid og noen små tips. Hvis du vil ha mors tillitt så ta i hvertfall med lappen, lat som dere bryr dere om rutinene, lat som om dere hører på hva jeg sier.

Jeg er ingen hønemor, jeg er en ulvemamma.

[Gjest chiki]

Jeg er helt enig!

Svigermor driver å maser om å få ta med jenta vår som nettopp ble 4 år. Men nei, du får ikke ta med jenta mi 3 timer unna, når du ikke har sett henne på over en måned, og ikke kjenner rutinene hennes:)

[AnonymBruker]

Hva er det med alle disse personlige brevene folk skriver her inne til svigermor?

Anonymous poster hash: ad22a...19c

[AnonymBruker]

Føler med deg, ts, har noen av de samme opplevelsene selv. Et mas om pass på sine premisser, altså på et for babyen fremmed sted med fremmede mennesker. Uaktuelt. Og sur svigermor som satte min samboer i kjip lojalitetskonflikt. Han var enig med meg innerst inne, men det kostet han og forholdet vårt mye å skulle skuffe sin mors høye krav. Nå er barnet vårt tre, og til tross for at det ikke ble sendt bort på overnatting fra det var bittelite er det nå veldig trygg på besteforeldrene, og overnatter gjerne. Hvem ville vel trodd det, med en så ekstremt overbeskyttende hønemor som ikke ville "gi slipp"

Det virker som om din mann og du er enige, og det er det viktigste. Fortsett å ta det i det tempoet dere mener er best. Og sånne samtaler med svigermor får heller bare avsluttes med et "vi får være enige om at vi er uenige" høflig avlevert med et smil.

Anonymous poster hash: 04fff...1ce

[sajk]

Å jeg kunne nesten skrevet dette selv, bare om oldemor! Oppförer seg helt likt. Og det er slitsomt! Og man blir bare matt og frustrert. Selv har jeg blitt vedlig irritert også.

Hvis henne brevet da vel? Hva sier mannen din?

[AnonymBruker]

Hvis hun kke setter pris på at dere tok imot senga, og verken du eller barnet liker senga, kan du ikke bare slenge den ut da, og kjøpe den du vil ha? Det er etter hva jeg kan se ingen fordeler med å ha den i hus?

Anonymous poster hash: eebe8...0b3

[AnonymBruker]

Stakars stakars barn. Det blir gøy å se disse barna når de begynner på skolen. Det blir vel omtrent traumatisk for de.

Anonymous poster hash: 06518...88c

[AnonymBruker]

Og noen av oss hadde bare vært overlykkelig for å ha svigerforeldre som faktisk vil passe barnebarna og ta dem med på tur! Og det som er så supert med besteforeldre er jo nettopp at de gjør ting annerledes enn foreldrene, uten at det nødvendigvis er galt. Ok, det kan selvfølgelig være utfordrende om man snakker om en baby, men unger på 2-3 år eller mer takler det helt fint.

Foreslår at du slapper av en del hakk, men samtidig gir beskjed om at du feks syns at en kveld, noen timer eller hva du du mener er riktig, holder i starten. La de få passe han hjemme hos dere, men kom dere for guds skyld ut av huset selv! Slapp av og nyt noen timer egentid. Tenk om hun gir opp og slutter å tilby å passe han, det er mye verre!

Anonymous poster hash: b9d53...64d