morsinstinkt - for alle?

[AnonymBruker]

Jeg er en ung kvinne som har hatt mildt sagt lite med babyer og barn å gjøre. Frem til jeg var 19 år hadde jeg aldri holdt en baby eller hatt med barn å gjøre. Da fikk min bror en unge, og jeg ble tante.

Da barnet var kanskje 2-3 år skulle jeg passe på det i en time på senteret. Var så stresset og redd for å miste barnet eller at det skulle løpe fra meg. Hadde en trillevogn jeg måtte ha med meg, og når barnet gikk innimellom hyller i leketøybutikken så ble jeg helt svett bare jeg ikke kunne se han mer (overbeskyttende)....

Turte ikke passe han når han var liten for jeg var redd for å gjøre noe feil, bære han feil eller ikke klare å passe på han. Eller at noe skal skje på "min vakt"... jeg gikk inn flere ganger bare for å se at han pustet godt mens han sov.

Blir helt stiv og ubekvem når jeg holder dem fordi de er så små og skjøre.

Bekymrer meg litt for at det ikke skal endre seg når jeg får barn. kommer morsinstinkt når jeg får egne barn?

Anonymous poster hash: 6a80e...977

[AnonymBruker]

Kanskje, kanskje ikke. Det er veldig frustrerende for de som mangler det, ettersom de får ekstremt lite forståelse for de som har det. Som frivillig barnløs er jeg ganske drittlei "bare vent til du runder 30".

Anonymous poster hash: 9c45c...003

[AnonymBruker]

Kanskje, kanskje ikke. Det er veldig frustrerende for de som mangler det, ettersom de får ekstremt lite forståelse for de som har det. Som frivillig barnløs er jeg ganske drittlei "bare vent til du runder 30".

Anonymous poster hash: 9c45c...003

Frivillig barnløs? Hva er grunnen til at du har valgt det ?

Anonymous poster hash: 6a80e...977

[AnonymBruker]

Vanligvis blir det helt annerledes når man får egne barn. Ikke at man ikke kan være småengstelig og overbeskyttende da også, men det blir annerledes uansett. Det har med at man blir kjent med barnet på en helt annen måte, knytter bånd og vokser med ansvaret. Så ikke vær bekymret.

Anonymous poster hash: ad4af...30d

[umwar]

For min del håper jeg det Jeg har aldri vært noe barne/baby menneske, men nå skal jeg få min egen om to måneder. For meg er det mest fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med andres barn, og føler meg dømt av foreldre (uten grunn såklart).

[Teriyaki]

Jeg hadde lite erfaring med babyer og barn, annet enn litt lek og tulling, men å bli mor falt seg helt naturlig for meg. Visste stort sett hva jeg skulle gjøre og var veldig avslappet.

Morsinstinktet kommer nok hos de aller, aller fleste. Ikke alle opplever morskjærlighet med en gang, men den kommer med tiden, for de aller fleste.

[AnonymBruker]

Kanskje, kanskje ikke. Det er veldig frustrerende for de som mangler det, ettersom de får ekstremt lite forståelse for de som har det. Som frivillig barnløs er jeg ganske drittlei "bare vent til du runder 30".

Anonymous poster hash: 9c45c...003

Hvis du ikke har barn, hvordan kan du uttale deg om morsinstinkt da?

Det er ikke for å være ufin, jeg sier det fordi jeg ikke hadde noe morsinstinkt selv - før jeg fikk barn. Da slo det inn et ganske kraftig beskytterinstinkt.

men TS, du får jo normalt sett ikke en treåring. Du begynner med baby og går gradvis opp i level. Innen ungen er tre er du blitt temmelig herdet.

Anonymous poster hash: 0e93c...4e7

[Mayami]

Å passe en vilter 2-åring på et kjøpesenter er vel forsåvidt den verste starten man kan få! Jeg syntes også at små babyer var for skjøre til å holdes, og synes fortsatt det er litt "skummelt" å holde/passe andres barn. Da jeg fikk mitt eget barn falt ting seg mer naturlig, og vi ble godt kjent sakte og pent. Bekymringene er der fortsatt selvsagt, det er vel en del av å være mor, men når man kjenner noen så godt som man kjenner sitt eget barn går det overraskende greit for de aller, aller fleste!

[AnonymBruker]

Hører jo masse morsinstinkt i hvordan du tok deg av og passa på toåringen jeg da...

Anonymous poster hash: b47f2...c30

[AnonymBruker]

Jeg kan telle på en finger antall barn/babyer jeg har hatt ansvar for eller holdt etter fylte 16 år.

Fikk mitt første barn da jeg var 29 år.

Det gikk så godt atte, skulle ikke tro at det skulle gå så godt. Det er virkelig noe anna når det er dine egne, i hvertfall for min del

Anonymous poster hash: 9a162...a3d

[Solbærpiken]

Morsinstinktet kommer nok. Men det kan hende det arter seg litt anderledes enn man tror. Det var ikke sånn at med en gang jeg fikk babyen min i armene så viste jeg hva jeg skulle gjøre. Noe av det første jeg tenkte var faktisk: hvem er du? Jeg hadde ett helt ukjent lite menneske i armene, og jeg husker jeg tenkte at det er jo mitt barn, jeg burde føler at han ser kjent ut.

Men man blir jo fort kjent, mye mating og sving og sutring og orøve hele tiden å forstå hva han gråter for. Det var tøffere enn min mann hadde trodd - å bli far. Det var anderledes enn jeg hadde trodd også, selv om jeg ikke vet helt hva jeg trodde. Jeg hadde vel et åpent sinn, og det har hjulpet mye.

i begynnelsen gikk bare hver dag og man telte seg gjennom hver lur og hvert måltidet. Så blir man ettervern kjent og får litt rutiner, rett før de forandrer seg igjen.

Ønsket om å beskytte og gjøre det beste man kan for denne lille kom fra dag en, men følelsen av å være mamma tok lenger tid. Man blir litt overveldet og havner inni en boble hvor man ikke lenger husker livet før fødselen. Men så går det seg til og barnet vokser og man blir en familie. Ganske mange velger jo å få noen søsken også, og da har man nok litt mer kontroll fordi man må.

[Gjest Badebuksa]

Hver gang noen nevner "alle", blir jeg skeptisk; få ting gjelder alle! Nei, ikke alle får det beryktede morsinstinktet, men frykt ikke, det betyr absolutt ikke at man er en dårlig mor. Morsinstinktet er sterkt, men fornuften og kjærligheten er minst like sterk. Mangler man morsinstinkt, kan man likevel være like glad i ungen og like beskyttende som mange andre.