Flere med ønske om barn nr 3, hvor det gikk over? :)

[AnonymBruker]

Ser at mange her inne sliter med at de har intenst ønske om nr 3 men har en mann som ikke vil. Kanskje våre historier kan hjelpe?

Jeg hadde intenst ønske om nr 3, ville bare ha det. Følte familien var inkomplett, ville ha et lite menneske til og all den kjærligheten som hørte med til det.

Men fornuften seiret til slutt, jeg ser nå at vi faktisk har nok med logistikk og oppfølging til de to vi har. Av de på jobb/naboer som har tre så har alle fortalt at de kan føle de har et barn for mye eller en voksen for lite. At 100 % stilling er rett og slett en umulighet dersom de skal følge opp tre barn på en skikkelig måte, og at med deltid reduseres også inntekten dertil, noe som sjelden er positivt når enda et barn kommer til. Yngstemann på 18 mnd her har stadig noen skrikeraptuser på kveld og natt, og da føles det ganske så belastende at en av oss foreldre må oppgi de 2 timene vi har til fritid i døgnet (eldste sovner kl 20 og vi legger oss kl 22-23). Plutselig fikk vi kjemperegning på bilen også, halvannen månedslønn, og optikerbesøket kostet plutselig 3000 kr med sjekk og nye brilleglass.. Pengene hadde IKKE strukket til til enda et barn, og hva det medfører av to nye, større biler og faktisk større hus.

Dere med intenst ønske om nr 3, har dere virkelig tid, økonomi og energi til det? Og hva om det blir tvillinger eller et barn med spesielle behov? Hadde det veltet det fine familielivet dere har nå?

Anonymous poster hash: 75f2b...14f

[AnonymBruker]

Jeg har alltid ønsket meg en stor familie. Vi har nå to barn, men inntekt er liten mens jeg er i permisjon. Han tjener godt med 500tusen minimum i året, kommer ann på antall reisejobber og overtid. Jeg vil tjene rundt 350-400tusen når jeg får begynt å jobbe ordentlig. Vil ha et eller to barn til. Og kommer til å prøve i slutten av 2015 på nr 3. Det handler om prioritering :-)

Anonymous poster hash: b20a2...e5d

[AnonymBruker]

Jeg har alltid ønsket meg en stor familie. Vi har nå to barn, men inntekt er liten mens jeg er i permisjon. Han tjener godt med 500tusen minimum i året, kommer ann på antall reisejobber og overtid. Jeg vil tjene rundt 350-400tusen når jeg får begynt å jobbe ordentlig. Vil ha et eller to barn til. Og kommer til å prøve i slutten av 2015 på nr 3. Det handler om prioritering :-)

Anonymous poster hash: b20a2...e5d

Ja her har vi inntekt på litt over en million, men har samlet gjelder på 3.5 mill inkl bolig, biler og studielån. Så vi føler at vi ikke har råd til mer enn to barn. Får spart opp ca 100 000 kr i året slik ting er nå, men de ryker jo rett ut igjen på oppgraderinger av hus/hage/ferier/bilregninger.

Anonymous poster hash: 75f2b...14f

[AnonymBruker]

Ja her har vi inntekt på litt over en million, men har samlet gjelder på 3.5 mill inkl bolig, biler og studielån. Så vi føler at vi ikke har råd til mer enn to barn. Får spart opp ca 100 000 kr i året slik ting er nå, men de ryker jo rett ut igjen på oppgraderinger av hus/hage/ferier/bilregninger.

Anonymous poster hash: 75f2b...14f

Og nå er barna våre små, 1 og 3 år, så dse koster ikke så mye. Blir verre jo eldre de blir. Kollegaer med større barn bruker mye tid og penger på håndball/fotballskoler, klær og telefoner, lommepenger osv. Og bare SFO for to barn er jo 6000 kr i måneden.

Anonymous poster hash: 75f2b...14f

[Mohair]

Det handler vel om prioriteringer. Man må ikke på dyre ferier, man må ikke ha to store fine biler, man må ikke sende ungene på absolutt alle fritidsaktiviteter, man må ikke jobbe fullt. Kjøp brukt, flytt på landet, flytt evt i gåavstand til barnehage og jobb, jobb redusert, bruk mindre penger på deg selv, lag billigere middager.

Hvis man venner seg til et høyt forbruk så skjønner jeg at det er vanskelig å plutselig redusere det.

Edit: i den andre tråden sier du jo at du har begynt å trene masse og leser bøker. Da har du jo nok fritid å ta av om du skulle få et barn til.

Endret 3. november 2014 av Mohair

[AnonymBruker]

Det handler vel om prioriteringer. Man må ikke på dyre ferier, man må ikke ha to store fine biler, man må ikke sende ungene på absolutt alle fritidsaktiviteter, man må ikke jobbe fullt. Kjøp brukt, flytt på landet, flytt evt i gåavstand til barnehage og jobb, jobb redusert, bruk mindre penger på deg selv, lag billigere middager.

Hvis man venner seg til et høyt forbruk så skjønner jeg at det er vanskelig å plutselig redusere det.

Edit: i den andre tråden sier du jo at du har begynt å trene masse og leser bøker. Da har du jo nok fritid å ta av om du skulle få et barn til.

Vi flyttet på landet. Billig hus, men fins ikke jobber her så jeg må pendle til byen. Kollektivtilbudet er ikke-eksisterende, så da må jeg kjøre bil. Vinninga går opp i spinninga

Anonymous poster hash: 7ac90...8ca

[AnonymBruker]

Det handler vel om prioriteringer. Man må ikke på dyre ferier, man må ikke ha to store fine biler, man må ikke sende ungene på absolutt alle fritidsaktiviteter, man må ikke jobbe fullt. Kjøp brukt, flytt på landet, flytt evt i gåavstand til barnehage og jobb, jobb redusert, bruk mindre penger på deg selv, lag billigere middager.

Hvis man venner seg til et høyt forbruk så skjønner jeg at det er vanskelig å plutselig redusere det.

Edit: i den andre tråden sier du jo at du har begynt å trene masse og leser bøker. Da har du jo nok fritid å ta av om du skulle få et barn til.

Har 8 år gammel stasjonsvogn og elbil så dyre og flotte er de ikke, hehe! Ja nå bruker jeg fritida mi mellom kl 20-22 til trening og lesing, med et barn til så hadde fritida forsvunnet helt. Bor allerede 30 min utenfor Oslo men i relativt nytt hus på relativt nytt boligfelt så ja det kostet mye, hadde vi kjøpt gammelt hus utenfor ei lita bygd hadde vi garantert fått dobbelt så stort hus til halve prisen.

Anonymous poster hash: 75f2b...14f

[AnonymBruker]

Det handler vel om prioriteringer. Man må ikke på dyre ferier, man må ikke ha to store fine biler, man må ikke sende ungene på absolutt alle fritidsaktiviteter, man må ikke jobbe fullt. Kjøp brukt, flytt på landet, flytt evt i gåavstand til barnehage og jobb, jobb redusert, bruk mindre penger på deg selv, lag billigere middager.

Hvis man venner seg til et høyt forbruk så skjønner jeg at det er vanskelig å plutselig redusere det.

Edit: i den andre tråden sier du jo at du har begynt å trene masse og leser bøker. Da har du jo nok fritid å ta av om du skulle få et barn til.

Og jeg jobber allerede deltid (80%), er så koselig å ha barna hjemme fra bhg en fast dag hver uke :-) Så ja hadde jeg jobbet 100 % så hadde vi sikkert hatt økonomi til nr 3 men da hadde vi, i MINE øyne, ikke hatt nok tid til dem.

Anonymous poster hash: 75f2b...14f

[Mafalda]

Jeg tror det koker ned til tre faktorer: økonomi, tid og lyst.

Det økonomiske kan sette veldig reelle begrensninger. Hvis økonomien så vidt går opp med to barn, og man har bil/bolig som må byttes ut ved en familieforøkelse, så er jo det en faktor man må ta med i betraktning.

Tid er også en veldig reell faktor, men her finnes det mange meninger. Jeg blir forbauset når det nevnes i HI at det er en "umulighet" å jobbe 100% med tre barn, det har jeg aldri tenkt at skulle være noe problem. At det blir mindre fritid og egentid, derimot, står ikke til å nekte for. Ønsker man tre barn kan det være greit at begge er inneforstått med at det blir mye kjøring og henting, og at barnas gjøren og laden kan komme til å legge beslag på både kvelder og helger i mange år framover.

Men lyst er en undervurdert faktor, tror jeg. Den er kanskje ikke alltid logisk eller mulig å argumentere for, men både å ha lyst på et barn til, og det å ikke ha lyst på et barn til, er noe som påvirker hvordan man ser for seg livet med tre. Har man ikke lyst, så har man ikke lyst, og man ser for seg stress, tidsklemme, dårlig råd, dritten i midten (?! Hos oss har vi ingen dritter i familien, hverken i midten eller andre steder), lite egentid og kjærestetid. Har man lyst, fokuserer man på hvor hyggelig det er med stor familie, de lærer så mye av søsken, det er bare kos med en til å være glad i, man føler kanskje ikke behov for masse egentid osv. Antagelig har ingen rett eller galt her, det er ingen fasit, og noen momenter kan veie svært tungt for en person/familie, men ikke så mye for en annen. Vanskelighetene kommer vel først når et par har veldig ulike og sterke preferanser. Men da blir det til gjengjeld veldig vanskelig, for begge har like stort krav til å bli respektert for sine følelser.

"Svaret" for hver enkelt familie må vel ligge i skjæringspunktet mellom de faktiske forutsetningene de har (altså, grei nok økonomi og nok tid, overskudd og ressurser til å ta seg av barna- "harde" faktorer), og begge foreldrenes personlige ønsker. Selv da kan det være vanskelig å ta riktig beslutning, i forhold til at det kan være konflikter mellom den som har lyst og den som ikke har lyst, og uansett velger man en framtid som man tror man vet noe om, men som kan bli helt annerledes. Jeg synes mange er vel glade i å male fanden på veggen når man snakker om tre barn, det høres ut som de ser for seg en fremtid med en hel barnehageavdeling på slep. Men det er mitt syn, og andre kan oppleve det helt annerledes.

Jeg ville aldri råde noen til å få tre barn, eller stoppe på to. Hvordan et barn til vil virke inn på en familie er noe man nesten ikke kan se for seg selv en gang, og en utenforstående kan i alle fall ikke forutse hvordan denne spesifikke familien vil takle en eventuell overgang fra to til tre.

Men det jeg kan si- og det er skummelt, altså- er at man har ingen garanti for at lysten går over i det hele tatt. Plutselig sitter man der og ønsker seg nummer fire!

[AnonymBruker]

Jeg tror det koker ned til tre faktorer: økonomi, tid og lyst.

Det økonomiske kan sette veldig reelle begrensninger. Hvis økonomien så vidt går opp med to barn, og man har bil/bolig som må byttes ut ved en familieforøkelse, så er jo det en faktor man må ta med i betraktning.

Tid er også en veldig reell faktor, men her finnes det mange meninger. Jeg blir forbauset når det nevnes i HI at det er en "umulighet" å jobbe 100% med tre barn, det har jeg aldri tenkt at skulle være noe problem. At det blir mindre fritid og egentid, derimot, står ikke til å nekte for. Ønsker man tre barn kan det være greit at begge er inneforstått med at det blir mye kjøring og henting, og at barnas gjøren og laden kan komme til å legge beslag på både kvelder og helger i mange år framover.

Men lyst er en undervurdert faktor, tror jeg. Den er kanskje ikke alltid logisk eller mulig å argumentere for, men både å ha lyst på et barn til, og det å ikke ha lyst på et barn til, er noe som påvirker hvordan man ser for seg livet med tre. Har man ikke lyst, så har man ikke lyst, og man ser for seg stress, tidsklemme, dårlig råd, dritten i midten (?! Hos oss har vi ingen dritter i familien, hverken i midten eller andre steder), lite egentid og kjærestetid. Har man lyst, fokuserer man på hvor hyggelig det er med stor familie, de lærer så mye av søsken, det er bare kos med en til å være glad i, man føler kanskje ikke behov for masse egentid osv. Antagelig har ingen rett eller galt her, det er ingen fasit, og noen momenter kan veie svært tungt for en person/familie, men ikke så mye for en annen. Vanskelighetene kommer vel først når et par har veldig ulike og sterke preferanser. Men da blir det til gjengjeld veldig vanskelig, for begge har like stort krav til å bli respektert for sine følelser.

"Svaret" for hver enkelt familie må vel ligge i skjæringspunktet mellom de faktiske forutsetningene de har (altså, grei nok økonomi og nok tid, overskudd og ressurser til å ta seg av barna- "harde" faktorer), og begge foreldrenes personlige ønsker. Selv da kan det være vanskelig å ta riktig beslutning, i forhold til at det kan være konflikter mellom den som har lyst og den som ikke har lyst, og uansett velger man en framtid som man tror man vet noe om, men som kan bli helt annerledes. Jeg synes mange er vel glade i å male fanden på veggen når man snakker om tre barn, det høres ut som de ser for seg en fremtid med en hel barnehageavdeling på slep. Men det er mitt syn, og andre kan oppleve det helt annerledes.

Jeg ville aldri råde noen til å få tre barn, eller stoppe på to. Hvordan et barn til vil virke inn på en familie er noe man nesten ikke kan se for seg selv en gang, og en utenforstående kan i alle fall ikke forutse hvordan denne spesifikke familien vil takle en eventuell overgang fra to til tre.

Men det jeg kan si- og det er skummelt, altså- er at man har ingen garanti for at lysten går over i det hele tatt. Plutselig sitter man der og ønsker seg nummer fire!

Ja folk er jo utrolig forskjellige. Noen jobber 120 %, trener masse og er alltid høyt og lavt med sine 4 barn mens andre har mer enn nok med deltidsjobb, sudoku og ett barn. Det er godt vi er forskjellige Men de aller fleste gir seg med barneproduksjonen etter at de har fått et par stykker, så akkurat på barn er nok mange litt like likevel tror jeg Det "skumle" i fht overgangen fra to til tre kan jo også være at man føler i hjertet at man MÅ ha to, og at nr 3 blir en bonus. Og hva skjer da om nr 3 plutselig blir både nr 3+4 (tvillinger), eller et barn med spesielle behov som opptar foreldrene så mye at det blir veldig liten tid og oppmerksomhet igjen til nr 1 og 2? Vanskelig å ta valg man ikke aner om hvordan blir i fremtiden.

Anonymous poster hash: 75f2b...14f

[kiki1980]

Vi har to tette,med 14måneder mellom. Det var veldig hektisk og nå er de 3og 4 år. Både mannen og jeg er totalt involvert i barna fra morgen til kvelden,vi får veldig sjeldent avlastning siden begge foreldrene sliter med forskjellige sykdommer. I tillegg er jeg under spesialisering. Nå tenker vi på nr 3. De barna begynner å være ator og selvhjulpen,mye går lettere nå,båda fordi de er større og de har hverandre,samme interesser osv. Hvor vanskeligere kan det bli enn å ha to tette?

[AnonymBruker]

Vi har to tette,med 14måneder mellom. Det var veldig hektisk og nå er de 3og 4 år. Både mannen og jeg er totalt involvert i barna fra morgen til kvelden,vi får veldig sjeldent avlastning siden begge foreldrene sliter med forskjellige sykdommer. I tillegg er jeg under spesialisering. Nå tenker vi på nr 3. De barna begynner å være ator og selvhjulpen,mye går lettere nå,båda fordi de er større og de har hverandre,samme interesser osv. Hvor vanskeligere kan det bli enn å ha to tette?

Vi er i akkurat samme situasjon! Eldste vår er 2år, og det er og har vært veldig hektisk, likevel har jeg lyst på nr.3 om ikke altfor lenge. Ønsker ikke for lang tid mellom de to tette og den siste, siden jeg ser veldig mange fordeler med å ha dem tett. Idèelt sett ønsker jeg nr.3 om halvannet år, da er minsten 2,5år og eldstemann 3,5.

Mannen sier at nr.3 kan være mulig etterhvert, men akkurat nå vil han bare sove, hehe...

Godt å høre at du sier det blir lettere, er det vi har trøsta oss med.

Anonymous poster hash: 47d38...1c4

[kiki1980]

Vi er i akkurat samme situasjon! Eldste vår er 2år, og det er og har vært veldig hektisk, likevel har jeg lyst på nr.3 om ikke altfor lenge. Ønsker ikke for lang tid mellom de to tette og den siste, siden jeg ser veldig mange fordeler med å ha dem tett. Idèelt sett ønsker jeg nr.3 om halvannet år, da er minsten 2,5år og eldstemann 3,5.

Mannen sier at nr.3 kan være mulig etterhvert, men akkurat nå vil han bare sove, hehe...

Godt å høre at du sier det blir lettere, er det vi har trøsta oss med.

Anonymous poster hash: 47d38...1c4

Gode tider kommer!

[Ciara]

Vi er i den situasjonen at jeg gjerne kunne fått en tredjemann, mens mannen min ikke vil. Det varierer litt hvordan det føles. I blant synes jeg det er en vond følelse å ikke skulle få et barn til, i blant er jeg glad vi ikke skal det. Minstemann er fylt to år og ingen baby lenger, og hverdagen er lett å organisere nå.

Jeg vet også at mannen min virkelig mener dette. Det respekterer jeg, og pusher derfor ikke. I stedet fokuserer jeg på det jeg har - herregud, jeg har en helt nydelig familie! To flotte friske gutter, en flott og tilfreds mann, huset og bilen er akkurat passe stort.

[AnonymBruker]

Vi såg for oss tre barn på et tidspunkt. Men nå er de 3,5 og 5,5 år, og vi liker livet vårt slik det er. Vi blir bare mer og mer sikre på at vi ikke vil begynne på nytt med baby nå. Dessuten har mannen passet 40 og passert 35, så vi kjenner at det må bli snart om det skal bli. Hadde vi gått de eldste midt i 20 årene, kan det hende vi hadde "rukket" å bli klar for en til.

Nå jobber jeg 80% og skulle likevel gjerne hatt mer tid med barna. Økonomien går fint, men vi vi følger ikke den er superromslig, og huset er passe stort uten å offer stue nr to (som jeg er tror blir god å ha når barna blir eldre).

Så nå lurer jeg nesten på hvorfor vi noen gang såg for oss tre

Anonymous poster hash: 02ab7...213

[kiki1980]

Er det noen som hadde to tette og så tredjemann. Hvor hektisk kan det være?

[Mafalda]

Er det noen som hadde to tette og så tredjemann. Hvor hektisk kan det være?

Mine eldste var 4,5 og 3 år da nummer tre ble født. Veldig greit med tanke på at de hadde hverandre å leke med, samtidig som de var gode hjelpere i forhold til lillebror. Lite sjalusiproblematikk også, de var jo allerede vant til å dele.

[kiki1980]

Mine eldste var 4,5 og 3 år da nummer tre ble født. Veldig greit med tanke på at de hadde hverandre å leke med, samtidig som de var gode hjelpere i forhold til lillebror. Lite sjalusiproblematikk også, de var jo allerede vant til å dele.

Hvor mer hektisk var det når du sammenligner to tette babyer og tre barn?

[Engel]

Vi valgte å få 3 barn, og har aldri følt at vi er en voksen for lite. Selv om vi har jobbet 100%+ og 90%+ (ok, måtte ha litt reduksjon da mannen reiser en del i perioder, men det hadde vært det samme med 2 barn)

Man har tid og råd til det man vil ha tid og råd til. Selvfølgelig er det hektisk i perioder, men det hadde det vært med 2 barn også. Man tilpasser det jo. Kanskje må ungene redusere antall aktiviteter for at vi skal rekke alt, men er det noe problem? Vi har i tillegg bare ett sett besteforeldre, som fortsatt er i nesten full jobb, så det er ikke sånn at vi har mye avlastning heller. Vi har mindre hjelp enn de fleste vi kjenner med 2 barn... Men grei økonomi har vi, som følge at vi tok utdannelse og fikk oss faste jobber før vi fikk barn, og har valgt å ikke kjøpe det dyreste huset og de dyreste bilene. Alt handler om valg og prioriteringer.

Vi valgte å få ungene ganske tett, de er 3 gutter på 4, 7 og 9 år, og de har utrolig glede av hverandre. Er veldig glad for at vi har fått de såpass tett. Lettere å finne aktiviteter å gjøre sammen når de er jevne i alder. Og ja jeg skal glatt innrømme at å være alene med 3 gutter i alderen 1, 4 og 6 år over flere dager når mannen reiste var slitsomt. Men det var absolutt verdt det! Og så satser vi på at når yngstemann begynner på fritidsaktiviteter så er eldstemann stor nok til å komme seg til og fra sine alene, for jeg må innrømme at uka er ganske full med en svømmetrening, 2 fotballtreninger og 2 karatetreninger... Men med samarbeid med andre foreldre og naboer så får man til alt. Ok, så er det kanskje en og annen fotballkamp eller noe vi ikke får vært med på, men ungene takler det fint. Og vi har tid til å trene vi voksne også, og vi koser oss sammen bare vi to voksne når ungene er i seng. Elsker livet vårt, for oss er 3 barn helt perfekt. Men det er absolutt verdt å tenke gjennom hva du ønsker deg her i livet. Ønsker man å ha stort, fint hus, dyre biler og reise på eksotiske ferier hvert år så anbefaler jeg ikke å få 3 barn (med mindre man har veldig god økonomi. Sydenferie for 5 er dyrt! Mange rom/leiligheter er tilpasset kjernefamilier på 4 pers).

[Mafalda]

Hvor mer hektisk var det når du sammenligner to tette babyer og tre barn?

Hmm, litt usikker. Jeg synes jo ikke noen av delene var så veldig hektisk, egentlig. For all del, det var ikke noe hvilehjem, men så fryktelig ille var det heller ikke- ikke før nummer tre begynte i barnehage nummer tre, så vi hadde ett barn i hver sin barnehage Det fikk vi heldigvis fikset på etter hvert!

Men det blir litt forskjellige situasjoner. Med to tette blir det veldig småbarnsfokusert, med mye nattevåk, to bleiebarn, grytidlige morgener, og to stykker som overhodet ikke kan overlates til seg selv i det hele tatt. Med to tette + nummer tre er de eldste mer selvgående og kan til og med hjelpe litt til. Og babyen blir mye mer "med på lasset", så det går som regel også greiere. Men da har man jo også mer planlagte dager, og kanskje barna har begynt å bli mer aktive utenfor husets fire vegger og må følges hit og dit.

Så for meg opplevdes det ganske forskjellig å ha to små, og å ha to større og få en til. Men ingen av delene var uoverkommelige, og nå som vi har fått nummer seks er det fremdeles ikke uoverkommelig.

Ordentlig hektisk synes jeg ikke det ble før de eldste tok av med skole, venner og aktiviteter. Med barnehagebarn har man som regel ettermiddager, kvelder og helger fri, det har man ikke med større barn hvis de er av den aktive sorten. Men det vil jo skje om de bare er to barn også, så så lenge man har litt grep om logistikk og er flink til å planlegge går det aller meste fint. Jeg var i utgangspunktet ikke så organisert og glad i å ta ting på sparket, men selv jeg har lært etter hvert Tror det går av seg selv når den tiden kommer.