Når slutter man å være mamma og pappa? (oppdragelse/veiledning)

[AnonymBruker]

Hos oss er det tydeligvis slik at så snart vi blir 18 år så skal de ikke oppdra mer på oss.

Det er vel det som er barns drøm tenker jeg?

Jeg selv sitter med den følelsen av at mine foreldre ikke ønsker å "ha noe med oss å gjøre". - derav den rare overskriften.

De har ingen meninger om hva vi barn gjør, ikke ris eller ros. I utgangspunktet kunne jeg ligget i grøfta med en nål i armen, eller levd på Nav på lik måte som jeg kunne vært lærer eller advokat.

I tillegg tar de så og si aldri kontakt med noen av oss, jeg har mer kontakt med min bestefar enn mine foreldre.

Jeg har i noen diskusjoner sagt at det IKKE er ok at min yngste bror overtar hele huset deres for å feste og spy ned stua uten å få kjeft.

Jeg kjeftet opp og ned på dem når min søster skulle ta opp et usikkert lån for en gutt hun møtte for 3 uker siden. De sa at hun fikk finne ut av det selv.

Kjempesmart å ikke snakke med min søster om at det å ta opp et lån på 500.000 kr til en hun ikke kjenner. (alt ordnet seg når jeg kom på banen og snakket henne fra å gjøre seg til gjeldsslave før hun har flyttet hjemmefra)

Når mener du at du er ferdig med dine oppgaver som foreldre?

Min oppfattning sier at du først er ferdig når du er død og begravet (innen rimelighetens grenser selvsagt!).

Anonymous poster hash: 9d868...820

[Frk. Lolly]

Hos oss er det tydeligvis slik at så snart vi blir 18 år så skal de ikke oppdra mer på oss.

Det er vel det som er barns drøm tenker jeg?

Jeg selv sitter med den følelsen av at mine foreldre ikke ønsker å "ha noe med oss å gjøre". - derav den rare overskriften.

De har ingen meninger om hva vi barn gjør, ikke ris eller ros. I utgangspunktet kunne jeg ligget i grøfta med en nål i armen, eller levd på Nav på lik måte som jeg kunne vært lærer eller advokat.

I tillegg tar de så og si aldri kontakt med noen av oss, jeg har mer kontakt med min bestefar enn mine foreldre.

Jeg har i noen diskusjoner sagt at det IKKE er ok at min yngste bror overtar hele huset deres for å feste og spy ned stua uten å få kjeft.

Jeg kjeftet opp og ned på dem når min søster skulle ta opp et usikkert lån for en gutt hun møtte for 3 uker siden. De sa at hun fikk finne ut av det selv.

Kjempesmart å ikke snakke med min søster om at det å ta opp et lån på 500.000 kr til en hun ikke kjenner. (alt ordnet seg når jeg kom på banen og snakket henne fra å gjøre seg til gjeldsslave før hun har flyttet hjemmefra)

Når mener du at du er ferdig med dine oppgaver som foreldre?

Min oppfattning sier at du først er ferdig når du er død og begravet (innen rimelighetens grenser selvsagt!).

Anonymous poster hash: 9d868...820

Selve oppdragelsen er man vel ferdig med når barna evner å flytte hjemmefra og klarer seg greit.

Råd og veiledning vil man aldri bli ferdig med. Mine foreldre er like mye foreldre nå som da jeg var liten, men selvfølgelig på en annen måte. Man velger å bli foreldre og må da vite at det er en jobb for livet.

[AnonymBruker]

En gang mamma, alltid mamma?

Mamma er der for meg som alltid. Om jeg har det jævlig er det hun jeg ringer med og hun som stiller opp. Det er jeg uendelig (!) takknemlig for!!

Samboeren min sine foreldre ringer han kanskje 1 gang i mnd og de sier ikke ifra om store nyheter, spør han hvordan han har det eller noe... For meg er det brutalt.

(Jeg er ikke sååå kjempeselvstendig av meg, men det kommer av mange ting, så det har sine grunner. Om de grunnene hadde vært borte hadde jeg nok fortsatt foretrukket å ha mer kontakt enn han har med sine)

Anonymous poster hash: 3ed3c...485

[Ulla Ullsokk]

Høres helt rart ut!

Jeg er førti og ringer fortsatt til foreldrene mine for råd, men de påprakker meg ingen løsninger. Å ikke si noe til en datter som vil ta opp en halv mill for en annen er helt ufattelig!

Jeg håper virkelig at jeg kan ha fine samtaler med min sønn for alltid. Unge voksne har jo lite livserfaring og det er ikke særlig raust å ikke dele av sin egen til sine barn!

[AnonymBruker]

min venninnes foreldre praktiserer denne formen for oppdragelse, om enn ikke like ekstremt som det du beskriver. Jeg tror det er veldig forskjellig hvordan folk takler det. Min venninne kom ut " godt ut av det" da hun er den mest ansvarsfulle og selvstendige personen jeg kjenner, selv om forholdet hennes til foreldrene ikke er bra. hennes søster derimot gikk det ikke så bra med da hun tydeligvis trengte mye strammere rammer.

Jeg syntes ikke noe om denne formen for oppdragelse, men folk er forskjellig.

Anonymous poster hash: 69ccf...c0b

[Gjest Ive Lina]

Mine barn er voksne, men de ringer meg omtrent hver dag for å be om råd eller bare for å fortelle hverdagslige ting.

Jeg har grepet når jeg mente en av dem stod i ferd med å foreta dumme handlinger og det har han takket meg for i ettertid.

[Gjest Elseby13]

Til du dør, faktisk.

[GammelKaktus]

Jeg kommer alltid til å være mamma

[Engel]

Man slutter aldri å være foreldre. Men et sted må man jo la barna begynne å ta sine egne avgjørelser og leve sitt eget liv. Og det vil vel være naturlig i forbindelse med at de flytter ut hjemmefra. Men jeg håper jo inderlig at de vil spørre oss til råds også etter dette hvis de er i tvil om valgene. Og jeg vil nok "bry meg" hvis jeg føler de er i ferd med å ta valg som kan være veldig dårlige for dem. Jeg håper dog at vi klarer å lære dem såpass mye fram til de blir voksne at de er rustet til å ta fornuftige valg på egen hånd, slik jeg var.

[SmallTalk]

Man slutter vel aldri å være mamma/pappa, men man slutter med oppdragelsen den dagen barna flytter ut. Og fra den dag av, bør man også være ganske forsiktig med hva man blander seg opp i, med mindre man blir spurt om råd.

Som mor så hadde jeg derimot ikke klart å se på at datteren min hadde sagt seg villig til å ta opp et usikret lån på 500 000 kr, for noen andre, uten å si min mening om saken og forsikre meg om at hun faktisk var klar over hva dette egentlig ville innebære. Og jeg hadde så absolutt ikke syntes det var greit om guttungen ville låne huset mitt for å ha fest, og ihvertfall ikke dersom han egentlig hadde flyttet hjemmefra.

Jeg har en mamma som har en tendens til å bry seg med litt for mye i forhold til hva jeg mener er greit og som er ekspert i å henge seg opp i det man kan kalle for bagateller, og jeg skal ærlig innrømme at det er mildt sagt irriterende. Jeg håper jeg klarer å la være å bli slik, selv...:sjenert.

Endret 3. november 2014 av SmallTalk

[umwar]

Jeg vil si at de var ferdige med å oppdra meg da jeg nærmet meg 17-årsalderen. Da hadde de gitt meg de verktøyene jeg behøvde for å klare meg selv, samt bli et godt menneske med moral og verdier jeg selv kunne stå for i fremtiden.

Veiledning får jeg den dag i dag, og sannsynligvis resten av mine foreldres liv. Det er en jobb foreldre aldri blir kvitt. Den får en annerledes karakter jo eldre jeg blir, men "mamma vet best" og slik har det alltid vært

[Ciara]

Dette er veldig langt fra min filosofi, i hvert fall.

Man slutter aldri å være mamma og pappa. Når barna blir voksne må man selvfølgelig kjenne sin besøkelsestid og vurdere hva man skal gi råd om, men man skal alltid engasjere seg. Det er ikke alle feil man skal la folk lære av selv.