Psykiske problemer

[Kid-a]

Javel, kanskje du er skråsikker... men jeg forstår det ikke...

Er det ikke litt naivt å tro at man kjenner seg selv på alle områder? Vet du hvorfor du reagerer som du gjør i alle situasjoner? Vet du hvorfor du har de følelsene du har rundt alle ting? Vet du hva som gjør at du føler og handler som du gjør til enhver tid? Jeg tror ingen mennesker kjenner seg selv så godt. Men for all del, jeg vet ikke, jeg vet ingenting. Du lever et lett liv hvis du kjenner deg selv så godt! (jeg hadde kjeda meg)

Om samtaler med en psykolog har noen virkning eller ikke, er selvfølgelig avhengi av hvor store problemer man har OG innstillingen man har til det. Du ville garantert ikke hatt noen positiv erfaring med din instilling!

Har det aldri hendt, at du har overrasket deg selv med din reaksjon på noe, at du har lurt på hvor tankene dine rundt ting kommer fra? Hva har gitt deg dine holdninger? Vet du det?

Jeg har heller aldri sagt at sorgen eller problemene blir mindre av å snakke med en psykolog. Den du snakker med hjelper deg med å takle sorgen, psykologen kan hjelpe deg med å forstå hvorfor du reagerer som du gjør. Det er hele tiden du som må tenke, det er du som må arbeide med deg selv, psykologen stiller bare spørsmål som kan hjelpe deg frem mot svarene. Ingen andre enn du kan gjøre problemene dine mindre.

Jeg synes du høres ut som en som ikke har opplevd store problemer. Eller som har gjort det, og reagert med iskaldt hjerte.

Ensomhet er ikke å sitte mutters alene i 6 måneder. Ensomhet er å være alene i verden. Å føle at ingen andre i hele verden kjenner en eller forstår en. Å være blandt venner og familie, og føle at ikke en eneste en av dem ser deg. Man kan være alene, men vite at mange bryr seg om en, at mange forstår en. Å være alene er ikke nødvendigvis det samme som å være ensom.

[Thomas]

Sorry, er psykologistudent, det preger meg litt.

Å attribuere betyr å tillegg hendelser og fenomener årsaker. Menn vektlegger ytre årsaker, mens kvinner vektlegger indre.

Eksempel: ved en krangel vil kvinnen ofte lete i seg selv for å finne årsak til krangelen (det er meg det er noe galt med) mens manne vil lete i miljøet rundt seg etter en årsak (det er den jeg kranglet med der er noe galt med). Dette har både positive og negative sider: menn gjør seg fortere ferdig med negative opplevelser, mens kvinner har mer behov for å bearbeide problemene sine.

Forresten er det flest menn som begår selvmord, men der er flest kvinner som forsøker og misslykkes. For kvinner er ofte selvmordsforsøket et rop om hjelp. I tillegg har jo menn Heimeverns AG3en å hjelpe seg med.

[Gjest Anonymous]

"Er det ikke litt naivt å tro at man kjenner seg selv på alle områder?"

Nei

"Vet du hvorfor du reagerer som du gjør i alle situasjoner?"

Ble litt feil det jeg skrev isted. Jeg mener NESTEN alle.

"Vet du hvorfor du har de følelsene du har rundt alle ting?"

Ja, nesten alle

"Vet du hva som gjør at du føler og handler som du gjør til enhver tid?"

Ja.

"Jeg tror ingen mennesker kjenner seg selv så godt. Men for all del, jeg vet ikke, jeg vet ingenting. Du lever et lett liv hvis du kjenner deg selv så godt! (jeg hadde kjeda meg)"

Det finnes alltid nye ting å lære (jeg er ikke superintelligent)

"Om samtaler med en psykolog har noen virkning eller ikke, er selvfølgelig avhengi av hvor store problemer man har OG innstillingen man har til det. Du ville garantert ikke hatt noen positiv erfaring med din instilling!"

Nei

"Har det aldri hendt, at du har overrasket deg selv med din reaksjon på noe, at du har lurt på hvor tankene dine rundt ting kommer fra?"

Jo før, når jeg var guttunge.

" Hva har gitt deg dine holdninger? Vet du det?"

Ja

Jeg synes du høres ut som en som ikke har opplevd store problemer. Eller som har gjort det, og reagert med iskaldt hjerte.

A4 mennesket finnes egentlig ikke. Jeg er kanskje kald (var ikke det før), men jeg er ikke ondskapsfull for det

"Ensomhet er ikke å sitte mutters alene i 6 måneder. Ensomhet er å være alene i verden. Å føle at ingen andre i hele verden kjenner en eller forstår en. Å være blandt venner og familie, og føle at ikke en eneste en av dem ser deg. Man kan være alene, men vite at mange bryr seg om en, at mange forstår en. Å være alene er ikke nødvendigvis det samme som å være ensom."

Jeg satt ufrivillig alene i 6 måneder, på et fremmed sted uten jobb, venner og telefon.

Kvalifiserer jeg?

"Som man dømmer andre, så dømmer man seg selv"

Må ærlig inrømme at jeg glemmer den leveregelen selv iblandt

Nullet

[Gjest Anonymous]

Thomas skrev:

"Forresten er det flest menn som begår selvmord, men der er flest kvinner som forsøker og misslykkes. For kvinner er ofte selvmordsforsøket et rop om hjelp. I tillegg har jo menn Heimeverns AG3en å hjelpe seg med."

Dessuten er menn mer utspekulerte når det gjelde å finne måter og ta livet av seg selv på. Dette har jeg erfart med forhenværende kamerater

Nullet

[Mathias]

Som Nullet er jeg veldig klar over hva som gjør og har gjort meg til den jeg er i dag...

Jeg er også teoretisk flink... Dvs at jeg kan gi veldig gode råd til andre mht problemsløsning, konflikter, mellommenneskelige fohold generelt. MEN jeg er selv "fange av mine egne følelser" og derfor ikke så flink til å klare opp i ting selv....

Det jeg vil fram til er: En kan sitte inne med utrolig mye informasjon og innsikt, men det betyr ikke at en vi handle riktig i alle situasjoner for det: langt ifra!

Se på div terapauter, de klarer ofte ikke sitt eget liv og forhold til barn og partner halvparten så godt som en skulle tro...

[Gjest Vibeke ikke innlogget]

Lasse; tror ikke du det er noe i det at mange terapeuter velger sitt yrke fordi de leger seg selv ved å lege andre?

Vibeke (selv innenfor omsorgssektoren...)

[Mathias]

Tror iallefall mange av dem "tenner på" å redde verden....

De blir tiltrukket av fok med problemer... Kanskje for å slippe å se sin egen nese?

Og ikke misforstå tiltrukket...snakker om arbeid ok? :D

Det kan være god terapi i å gjemmes eg selv i andre... iallefall en måte å unngå å møte deg selv i døra på- å sørge for å alltid dytte noen foran deg..

[ElleVille]

Dette med at noen psykologer "leger seg selv ved å lege andre", tror jeg faktisk er ganske utbredt.

Og jeg synes ikke det er positivt.

Jeg vil påstå at enkelte (men ikke dermed sagt så få at det ikke er til å snakke om) psykologer har en ekstremt fastspikret holdning til blant annet psykiske problemers årsaker.

Kanskje fordi de har opplevd det slik selv, gått i terapi og funnet ut egen årsak, og overfører den så til pasientene?

Mye skummelt har kommet ut av det.

Kanskje liten avsporing, men jeg er skikkelig skeptisk til at pasienter skal behandle likesinnede.

Dette er en av årsakene til at jeg ikke ønsker å benytte meg av psykolog.

Jeg vet (!) at det finnes mange gode psykologer der ute, og vet også at enkelte personer har stort utbytte av dette.

Men man trenger ikke være følelsesløs selv om man ikke føler behov for det selv.

[Gjest ikke innlogget Kid-a]

Jeg er også av typen som er kjempeflink til å gi alle andre gode råd... men klarer ikke å følge dem selv. Jeg har mye innsikt når det gjelder andre, men meg selv... forblir en gåte. Jeg klarer ikke alltid å forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, eller hvorfor jeg føler som jeg gjør... og jeg synes faktisk det er spennende, det er en gave å lære noe nytt om seg selv.

Jeg klarer fortsatt ikke å tro at det er mulig å kjenne seg selv så godt som du påstår du gjør, nullet, men... okei?! Jeg får vel prøve å tro på deg, da. Siden du er så sikker...

Ja, det kvalifiserer hvis du FØLTE deg ensom. Alt kvalifiserer da. Jeg går på skole blant mine beste venner, hver eneste dag. Men folk jeg egentlig har et uvanlig godt forhold til. Jeg har en god familie, og folk som bryr seg om meg. Allikevel føler jeg meg ensom. Ingen forstår meg. Føler jeg.

Det var ikke på noen måte meningen å dømme deg, nullet. Jeg har vanskeligheter for å forstå deg, bare... håper du ikke tok det ille opp!

[Gjest ikke innlogget Kid-a]

Jeg er også av typen som er kjempeflink til å gi alle andre gode råd... men klarer ikke å følge dem selv. Jeg har mye innsikt når det gjelder andre, men meg selv... forblir en gåte. Jeg klarer ikke alltid å forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, eller hvorfor jeg føler som jeg gjør... og jeg synes faktisk det er spennende, det er en gave å lære noe nytt om seg selv.

Jeg klarer fortsatt ikke å tro at det er mulig å kjenne seg selv så godt som du påstår du gjør, nullet, men... okei?! Jeg får vel prøve å tro på deg, da. Siden du er så sikker...

Ja, det kvalifiserer hvis du FØLTE deg ensom. Alt kvalifiserer da. Jeg går på skole blant mine beste venner, hver eneste dag. Men folk jeg egentlig har et uvanlig godt forhold til. Jeg har en god familie, og folk som bryr seg om meg. Allikevel føler jeg meg ensom. Ingen forstår meg. Føler jeg.

Det var ikke på noen måte meningen å dømme deg, nullet. Jeg har vanskeligheter for å forstå deg, bare... håper du ikke tok det ille opp!

[Leni]

Folk får si akkurat hva det passer dem om psykologer, jeg for min del har utelukkende GOD personlig erfaring med dem.

Mange har motforestillinger mot psykologer, og det stemmer at mange psykologer nettopp utdanner seg til dette pga egne erfaringer.

Det kan være både positivt og negativt, det kommer an på i hvilken grad ens egne problemer har prega en.

Om en kan bruke sine egne erfaringer som en positiv vei til hjelp for andre ser jeg overhodet ingenting galt i det.

Om det er en måte å hjelpe seg selv på derimot...er det jo naturlig nok helt bak mål.

Det er mange som liker å skylde på psykologen sin fordi en ikke syns en får det utbytte en ønsker av behandlinga, folk er ofte utålmodige og vil bli bedre NUH. Det er ikke gjort i en håndvendig, slikt kan ta mange mange år. Det er mange stadier å gjennom på veien til å få en bedre psyke, selvbilde og alt som hører med.

Innstillingen har helt klart noe å si, om du på forhånd har bestemt deg for å legge psykologen for hat fordi du mener han er en stor tulling som bare har lest seg til kunnskapen sin og skal prøve å belære deg, hardu tapt i utgangspunktet.

Jeg tror faktisk at det funker for alle, om du har den rette instillingen og er inneforstått med at det tar litt lengre tid enn en måned å bli bra.

Hjernen er komplisert, den trenger tid.

Ja, det er til tider relativt kaotisk å være kvinne, og som waco nevnte, vi er eksperter på å krisemaksimere..

Tar gjerne "sorgene" på forskudd, så er vi forberedt på eventuelle "overasskelser".

Hadde vi tatt det som en mann, mer avslappa og avbalansert, mer "tatt det som det kommer", hadde vi sluppet å bekymre oss så mye over ting som egentlig ikke er noe å bekymre seg for.

Når man så har kommet ned i sin dype dal av depresjon og psykiske problemer, er man som kvinne ofte flinkere til å åpne seg og snakke om ting.

Som mann skal man være voksen traust kar, menn griner jo ikke, DET går jo ikke an...det er ikke mandig nok.

Man bærer det inne i seg selv, og innser ikke at man faktisk kunne hatt behov for en tur til en som har mer greie på dette her, for det ville jo vært et nederlag bare i seg selv.

JADA, DET ER ET NEDERLAG, MEN DU FÅR DET FAEN SÅ MYE BEDRE ETTERPÅ, SÅ TA DEN HELVETES STOLTHETEN DERES OG KOM DERE NED PÅ JORDA !

[ElleVille]

Det var et fint innlegg, Leni.

[Gjest ikke-innlogget Ice_White]

Takk for alle svarene, jeg kan ikke si at de har tilfredsstilt mine spørsmål - jeg har heller fått mye mer å gruble over! Men jeg har også fått svar på veldig mange spørsmål, og det setter jeg pris på, dette er nemlig noe jeg har fundert på leeeeenge.

Det med at psykologer leger seg selv hvis de leger andre, det blir jo helt feil. Da stenger de jo sine følelser ute, og bare behandler andres. Blir ikke det som å gå med en tikkende bombe innvendig? Jeg synes ikke psykologer har hjulpet meg noe særlig ang. selvmord og slikt. De sier at jeg vet hva jeg gjennomgår, at de forstår meg - men de forstår faen meg ikke en dritt! De kan jo ikke vite hva som foregår inne i meg (ikke det at jeg vil de skal det heller)..

Nei, for meg blir det med psykologer helt feil, men nå blir jeg jo altså tvunget til å gå (fortsatt ikke helt myndig enda )

Klem fra Ice_White

[Mathias]

Forstår at du sliter IW!!! Men mye har med innstilling her... (dett er ingen moralpreken, bare tanker om at kanskje ikke alt er som en tror, men det kan også være det...)

Hvordan vet du at psykologen ikke forstår/Vet?

Kan det være at du har så mye motstand i deg at du ikke lar noen hjelpe deg, ikke at de ikke kan...?

Lar du folk komme til, gir dem en sjanse - i utgangpunktet - kan du bli overrasket...

Dersom du stiller nøytral i utg punktet, uten å ha bestemt deg for hverken det ene eller det andre kan fok få bevise om de kan elle rikke kan.

Dersom du stiller opp med en mening, positiv eller negativ, får de ikke vist hva de EGENTLIG er gode for!...

Du kan ha rett som du sier, men er du sikker på at du har gitt dem en fair sjense til å prøve?

Vh Lasse

[ElleVille]

Sant som Lasse sier.

Ice_White, om du sliter med depresjoner, vil du sannsynligvis ha masse å hente fra en psykolog. Om ikke annet bare fordi det er en nøytral part du ikke trenger omgås ellers. Bruke ham som en slags psykisk boksepute.

Jeg angrer litt på det jeg skreiv nå, siden jeg ser det ikke passet helt under akkurat ditt innlegg.

Du vet, når ting er vanskelig å få til, er det ofte en grunn, og det kan være tøft å finne ut hvorfor. Da blir ofte personer rundt oss fine "syndere", og psykologen er jo ganske perfekt i så måte... Psykologer er jo faktisk til for å hjelpe, og jeg er veldig klar over at mange er blitt hjulpet, spesielt fra problemer som dine (uten at jeg egentlig vet noe om akkurat ditt tilfelle).

Dessuten er det nok mange kloke, helt friske mennesker som er psykologer også, selv om jeg ikke trekker påstanden min. Gi ham/henne uansett en sjanse, vær så snill?

Jeg vet det virker litt dumt at andre mennesker sier de forstår hva som foregår innvendig hos deg. Men det er jo slik at selv om ting oppfattes som om vi er helt alene i hele verden om det (det tror jeg ofte ihvertfall ), så er det ofte veldig like trekk hos flere av oss. Det er derfor det kan være greit å dra nytte av andres dårlige erfaringer, på den måten at vi faktisk vet litt om reaksjoner og følelser og sånne ekle greier, og dermed kan behandles.

Det jeg prøver å si: det finnes andre som har det (nesten) som deg, og de har gått til psykologen din, og vært din "prøvekanin". Kanskje psykologen likevel kan ha noe å tilføre deg, nettopp fordi han har snakket med andre mennesker med virkelige problemer? Tror du det, eller prater jeg bare skit igjen?

[Gjest Kinga]

Ice-White, hei på deg!

Har du tenkt på det at så lenge du ikke vil hjelpe deg selv, kan heller ingen andre hjelpe deg?

Det at du føler du ikke får hjelp eller utbytte av den behandlingen og terapien du går igjennom, har kanskje noe med at du selv synes du ikke har noe særlig problemer? Du slipper dermed heller ingen andre til da, jenta mi.

Klem fra

[Gjest ¤_Fairytale_¤]

Takk for svar!

Jeg er klar over at jeg allerede fra før av er veldig negativt innstilt på det med at noen skal fremmede skal snakke med meg, og at jeg liksom skal åpne meg for dem. Og det er vanskelig å fortelle noen hva jeg føler når jeg ikke vet det helt selv! Alt er liksom så kaotisk og rotete, har ingen livslyst i det hele tatt, og jeg vet at hvis jeg ikke får hjelp nå, så kommer jeg aldri til å bli kvitt dette problemet - og det vil jeg virkelig (selv om det kanskje ikke virker som det).

Kanskje jeg skal gi hun jeg skal til sommerferien en sjanse after all?

[Kid-a]

Jeg hadde det som deg, Ice White... det er nederlag å måtte innrømme ovenfor totalt fremmede mennesker at man sliter, og i tillegg måtte snakke om det, svare ærlig på spørsmålene deres... det er fryktelig vanskelig, og det vet dem!

Bare gi deg selv tid. Det tar nok en stund før man får et tillitsforhold til en man aldri har snakket med før. Men etterhvert hjelper det! Jeg lover deg, hvis du er riktig innstilt, er jeg sikker på at du får noe ut av det.

Det er bare du som vet hva du føler, og bare du som kan lete i deg selv etter svar på problemene dine. Men psykologen kan hjelpe deg på vei!!!

Prøv dette, ha litt tro på at de kan hjelpe deg, så er det ikke så ille allikevel. Dette er personer med taushetsplikt, si akkurat det du føler for. Du behøver ikke på noen måte å "sensurere" det du sier, sånn som du kanskje må med andre. Bruk psykologen din!!!! '

Lykke til!!!

[Mathias]

Se der IW , der er du inne på det jo!! Supert! Gi fok en sjanse, og se hvordan det går ! :D

Glimrende, er det ikke litt ok å tenke litt positivt også?

Klem fra Lasse :D

[Rita]

Hei IW

Det er vanskelig å si helt bestemt om det er sånn at kvinner er lettere disponert for angst og depresjoner enn menn. Jeg tror ikke noen har funnet ut av hvorfor noen er disponert for disse tilstandene i det hele tatt. Det finnes flere teorier, men ingen konkrete svar.

At det er sånn at kvinner er mer disponert enn menn er kanskje ikke helt korrekt. Kanskje er det riktig at kvinner lettere søker hjelp og er mer åpen om psykiske lidelser. Altså at mørketallene er store blant menn. Hvem vet!

Det er også store diskusjoner på gang hvorvidt psykiske lidelser er et resultat av negative erfaringer, eller om det rett og slett er biokjemiske årsaker. Flere kjente psykiatere heller nå mer til at mye av de psykiske lidelsene skyldes en kjemisk ubalanse i signalstoffer i hjernen. Signalstoffer som påvirker stemningsleie. Psykologer er ofte ikke helt enig i denne teorien. Kanskje fordi de er utdannet til å forholde seg til sjelslivets irrganger. De er kanskje redd for at dersom det er så enkelt som biokjemi, så er deres levebrød og profesjon i faresonen!

Det som i alle tilfelle er rart, er at depresjoner kan leges ved medisiner. Tvangslidelser kan behandles med medisiner. Angst kan behandles med medisiner. Mennesker som har hatt disse lidelsene i en årrekke og blitt satt ut av spill på grunn av det, har fått hjelp og et godt fungerende liv via medisiner. Kanskje de på forhånd også har gått i en årrekke i terapi. Dette gjelder ikke alle med disse lidelsene, men det gjelder svært mange. Det som er vanskelig med dette, er at flere av medisinene som brukes pr i dag er relativt nye og man er litt usikker langtidsvirkningen/e.

Jeg kjenner til et tilfelle hvor en kvinne fullstendig var satt ut av spill på grunn av en svært tung og farlig depresjon. Ingenting hjalp. Ikke samtaleterapi, ikke medikamenter, ingenting. Til slutt forsøkte hun elektrosjokkbehandling. Etter få behandlinger var hun velfungerende, begynte i jobben igjen og all energi kom tilbake. Merkelig egentlig!

En terapeutisk behandling har sikkert noe for seg for mange. Dessverre tror jeg ikke det hjelper for alle. Langt i fra alle. Jeg kan forstå dine tanker i forhold til at en psykolog faktisk ikke kan vite hvordan du har det, selv om de gir uttrykk for det. Antakelig kan de ikke helt forstå det fordi de ofte mangler personlig erfaring. Det er som kvinner som har født barn. De forstår hvordan det er, men kvinner som ikke har født, ikke har muligheten til virkelig å forstå.

Det er jo forsåvidt greit at psykologer tilkjennegir empati. Men for de som er litt skeptisk til konstruert empati, vil nok en sånn forståelse falle gjennom. Det føles kanskje som en løgn og det er det jo også. Forhåpentligvis finner du en ærlig psykolog som ikke rent empatisk forstår deg, men som tilkjennegir at vedkommende forsøker.