flere som er totalt alene-mamma?

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn som 23 åring og er nå alene med barnet mitt som snart blir ett år. Overalt så ser jeg folk gi råd som "dette kan du klare, men du klarer det ikke alene" til unge jenter eller jenter i en vanskelig situasjon som er gravide.

Men jeg er mutters alene faktisk. Betyr det at jeg ikke vil klare dette? Får litt hjelp av barnevernet til arrangerte treff med andre foreldre etterhvert men har ikke begynt enda. Mamma og søsken bor 3 timer unna. Jeg har to nære venninner her jeg bor, men ingen av de har barn og planlegger å forbli barnløse. Har ellers ikke særlig nettverk her jeg bor men noen få bekjente er det jo.

Er det fler som er helt alene, men som har klart seg for det? Føler jo at jeg takler det meste og er selvstendig og tar tak, men skulle ønske mamma hjalp meg mer med for eksempel kjøring (har ikke lappen) og at søskene mine kunne komme oftere på besøk.

Pappa er veldig psykisk syk og har sin familie i utlandet mens mamma er enebarn så har ikke annen familie der og bf er absolutt ikke interessert i å nærme seg bildet og hans familie avventer til han evt. skulle bli interessert.

Mamma sier ofte at hun alltid vil hjelpe meg osv osv, men hun reiser bare på ferier med sin nye mann og har truffet (sitt eneste) barnebarnet sitt 5 ganger på snart 1 år... Søsknene mine litt mindre. Vi har egentlig et godt forhold hvor vi snakker mye på fb og de ringer meg om de har problemer/trenger hjelp også hjelper jeg dem såklart. Men virker som om nå som de har litt reisevei for å besøke meg og barnet har de ikke tid/ork lenger.. Jeg betaler gjerne reisen for søsken så langt jeg har mulighet for å gjøre det enklere for dem. De maser på at jeg skal komme dit, men det er jo lettere for dem å komme til meg da jeg må sitte på et stappet tog+2 busser i flere timer med baby og flaske og amming.. Det har alltid vært sånn, men tenkte jo at etter jeg fikk barn ville de kanskje ønske å være en del av livet h*ns da..

Er jo trist om NN ikke kjenner igjen bestemor og tante onkel. Selv om når de først er her faktisk forventer at baby skal huske dem!

Anonymous poster hash: a9efe...47a

[Nordvesta]

Jeg er helt-alene-alenemamma og det går helt fint. Familie bor langt unna (ca.100 mil) og barnefar har valgt bort barnet.

I hverdagen går det bra. Det jeg savner og som jeg kjenner på som mest sårt er at jeg savner noen som er like interessert i barnet som jeg er. Noen å dele ting med og noen som kan bidra når det er tøffe tak, og så kan flire og le når det skjer morsomme ting.

Barnet er 4 år.

Mitt beste råd er: Belag deg på at du er alene og at du må gjøre alt. Ikke synk inn i en slags bitterhet over at du ikke har avlastning og hjelp. Ting blir ikke bedre av det, tvert imot. Du har kun deg selv å stole på og barnet er totalt avhengig av at du klarer det. Og det vil du.

Lag deg gode rutiner, ikke får dårlig samvittighet om du må ty til nødløsninger, vær kreativ og ha det gøy. Barn er gøy!

[AnonymBruker]

Var trebarnsmamma og alenemor som 23 åring jeg da Uten fri og pappahelger. Gikk bare bra det. man klarer det man må. Selvsagt klarer du dette?

Hvorfor i alle dager skulle du ikke det? Jeg hadde heller ikke lappen og måtte ta offentlig transport

Anonymous poster hash: d5789...361

[AnonymBruker]

Jeg var/er også totalt alenemamma, hadde aldri avlasting etc. Vi, min sønn og jeg hadde det fint, jeg var/er positiv og lager det beste utav situasjonen. Han er nå 8, og vi har et kjempefint forhold, og har mye moro sammen

Anonymous poster hash: f81f4...d0f

[sweety pie]

Flytt nærmere familien.

[AnonymBruker]

ts her. "godt" å høre det er flere i samme situasjon og hvordan dere ser på det. Har følt meg litt unormal pga dette. Får ofte høre hvor uheldig jeg er fordi familien ikke stiller opp som de "burde". Jeg tror jeg rent praktisk vil klare det og mer enn bare å klare det også som å ha det fint imens jeg klarer det Men er en slags sorg rundt det også.. Ting kan jo også forandre seg så klart ved at jeg møter en mann, men er ikke åpen for det på dette tidspunkt. Sånn er det visst ofte, ting føles unormalt men så er det alltids flere i samme situasjon.

Flytt nærmere familien.

Dette er ikke noe alternativ pdd og slik jeg ser det (iallefall nå) heller ikke et godt et i fremtiden.

Anonymous poster hash: a9efe...47a

[AnonymBruker]

Jeg er helt alene med 3 barn og synes det er kjempetøft. Tungt å være alene om både bekymringer og gleder. Og slitsomt å "aldri få sove".

Anonymous poster hash: d0d80...a7e

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt hvordan du sammenligner deg med unge jenter? Du er en voksen dame som fikk barn. Man forventer vel ikke hjelp selv om man får barn?

Anonymous poster hash: 921cc...27d

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt hvordan du sammenligner deg med unge jenter? Du er en voksen dame som fikk barn. Man forventer vel ikke hjelp selv om man får barn?

Anonymous poster hash: 921cc...27d

Jeg skrev det fordi jeg stadig ser at det rådet "du klarer det, men ikke alene" blir gitt i veldig mange sammenhenger, men spesielt til unge jenter som blir gravide OG jenter som blir gravide i en vanskelig situasjon som jeg jo skrev. Jeg forventer absolutt ikke hjelp nei, men jeg ser jo på andre at det er veldig vanlig at moren kommer på besøk og de spiser middag sammen, snakker ut og mor passer barnebarnet sitt mens jenta får vasket huset/ barnet er hos gode venner eller familie mens mamma tar seg noen 'fri timer' Eller hjelp til en Ikea tur/flytting. Hjelp i form av penger. Jeg vet at dette ikke er uvanlig for andre på min alder. Når man er alene i hvert fall, men kanskje også om man har samboer/mann det aner jeg egentlig ikke.. Men om man har det hjelper man jo hverandre da.

Det er jo helt normalt å hjelpe hverandre? Men så er det jo de som bor langt unna/ikke har noen til å hjelpe som blir stående med alt alene og selv om jeg er en voksen dame med barn og er alene med barnet pga valg av bf så blir jeg jo sliten og ville syntes det var godt om jeg hadde f.eks familie som kunne hjulpet meg og støttet meg

Anonymous poster hash: a9efe...47a

[AnonymBruker]

Jeg skrev det fordi jeg stadig ser at det rådet "du klarer det, men ikke alene" blir gitt i veldig mange sammenhenger, men spesielt til unge jenter som blir gravide OG jenter som blir gravide i en vanskelig situasjon som jeg jo skrev. Jeg forventer absolutt ikke hjelp nei, men jeg ser jo på andre at det er veldig vanlig at moren kommer på besøk og de spiser middag sammen, snakker ut og mor passer barnebarnet sitt mens jenta får vasket huset/ barnet er hos gode venner eller familie mens mamma tar seg noen 'fri timer' Eller hjelp til en Ikea tur/flytting. Hjelp i form av penger. Jeg vet at dette ikke er uvanlig for andre på min alder. Når man er alene i hvert fall, men kanskje også om man har samboer/mann det aner jeg egentlig ikke.. Men om man har det hjelper man jo hverandre da.

Det er jo helt normalt å hjelpe hverandre? Men så er det jo de som bor langt unna/ikke har noen til å hjelpe som blir stående med alt alene og selv om jeg er en voksen dame med barn og er alene med barnet pga valg av bf så blir jeg jo sliten og ville syntes det var godt om jeg hadde f.eks familie som kunne hjulpet meg og støttet meg

Anonymous poster hash: a9efe...47a

Men du er jo hverken spesielt ung eller i en vanskelig situasjon? Eller har du slitt med rus, funksjonshemning eller lignende?

Det er ikke til personer i din situasjon at man sier "du vil klare det med støtte og hjelp". Det er til andre som sliter før de får barn. En 23åring med frisk kropp og normalt liv trenger ingen støtte for å "klare det". Klart det er tungt, men det er det da for alle.

Anonymous poster hash: 921cc...27d

[AnonymBruker]

Altså, bare for å presisere. Jeg skjønner hvor du vil og hva du mener. Men ser ikke at spørsmålet du har i startinnlegget har noe med dette å gjøre. At alle vil ha litt hjelp og at det er bedre er en selvfølge. Men hvorfor ta med rådene man gir til veldig unge jenter og vanskligstilte? Det er det jeg ikke skjønner, hvorfor du sammenligner det med det rådet de får om at de vil klare det med støtte.

Anonymous poster hash: 921cc...27d

[AnonymBruker]

Det heter ikke "helt alene mamma" men , Enestående mamma.. høres og føles myye bedre.

En Enestående mamma er bare fantastisk og klarer alt.

Lykke til.. ( pst jeg var enestående mamma til 3 i 20 år og barna er vel utdannet med gode jobber)

Anonymous poster hash: 2b468...d03

[AnonymBruker]

Det er enorm forskjell på å ha fraværende besteforeldre når man er to om omsorgen og når man må stå for alt helt alene.

Når pappaen kan ta barna halve eller deler av tiden er det en totalt annen situasjon.

Anonymous poster hash: d0d80...a7e