Har du noen gang vært "akkurat passe" - forelsket?

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Jeg har holdt med på en fyr i omlag fire måneder. Jeg trives veldig godt med ham. Han er kjekk, han får meg til å le, han får meg til å føle meg vel, han er snil og god, og har alltid noe interessant å si. Ja, som du hører, han høres jo nesten perfekt ut, men på samme tid som alt dette gleder meg, så merker jeg at jeg ikke nødvendigvis savner ham når vi ikke er sammen (på la oss si 7 dager), og jeg kjenner ikke den kriblingen når jeg får meldinger eller er i ferd med å sende selv. Jeg føler meg akkurat passe forelsket... Når jeg skriver det her, så føler jeg at det høres ut som jeg ikke er forelsket overhodet, men det er jeg jo, men ikke sånn skikkelig skikkelig. Og så er spørsmålet, kan den hodestups forelskelsen komme etter hvert? Er denne fyren som en god venn som jeg liker å være med, som ikke nødvendigvis vil etablere meg med? Noen som kjenner seg igjen, eller har innspill?

Anonymous poster hash: 8025a...6b3

[AnonymBruker]

Du prøver å få svar på noe som ikke kan besvares av andre enn deg selv. At du er litt usikker på det du føler nå er klart, men vi kan ikke velge hva du skal føle. Du må ta egne valg.

Anonymous poster hash: 13f56...dd9

[Gjest Gjest]

Niks, enten er jeg dødsforelsket eller jeg er ikke forelsket i hele tatt.

[AnonymBruker]

Jeg har det slik, og tenker at siden jeg ikke føler sterkere for ham nå så kommer jeg nok ikke til å gjøre det senere. Nå har jeg bare truffet ham i en måned, men vet med meg selv at hvis jeg er forelsket i noen så kommer det ganske raskt fram. Litt synd, for han har både utseende og personlighet, men jeg kan ikke tvinge fram en forelskelse heller Skal dog ikke gi opp enda, men kommer ikke til å prøve så hardt.

Anonymous poster hash: 6752a...6ff

[AnonymBruker]

Ja, vi var egentlig venner, men over lang tid og mye tid sammen utviklet jeg følelser. Ville være med henne hver dag, savnet hun, var tiltrukket osv. Men jeg var ikke skikkelig forelsket, var usikker på om følelsene var sterke nok til at det var noe som kunne vare over tid.

Forelskelse går stort sett over uansett, man må ikke være i en rosa sky for å innlede et forhold. Men man må jo tenke gjennom hva man faktisk vil da, er ikke noe vits å forplikte seg til noen hvis følelsene er såppas svake at man ikke engang vil være i forhold.

Anonymous poster hash: 97ea1...866

[AnonymBruker]

Ja jeg har hatt det slik. Men da har det vært med gutter hvor jeg har hatt lyst til å bli forelsket, altså dyrket det frem selv.

Min samboer var/er jeg dypt forelsket i, og det kom som lyn fra klar himmel, noe helt annet!

Anonymous poster hash: af444...e6a

[twang]

Det er fordi han ikke gir deg en utfordring, han er kanskje for snill og gir deg den oppmerksomheten du trenger, noe som gjør at du er på utkikk etter noe som du vil jobbe for

[Linnea27]

Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Jeg har holdt med på en fyr i omlag fire måneder. Jeg trives veldig godt med ham. Han er kjekk, han får meg til å le, han får meg til å føle meg vel, han er snil og god, og har alltid noe interessant å si. Ja, som du hører, han høres jo nesten perfekt ut, men på samme tid som alt dette gleder meg, så merker jeg at jeg ikke nødvendigvis savner ham når vi ikke er sammen (på la oss si 7 dager), og jeg kjenner ikke den kriblingen når jeg får meldinger eller er i ferd med å sende selv. Jeg føler meg akkurat passe forelsket... Når jeg skriver det her, så føler jeg at det høres ut som jeg ikke er forelsket overhodet, men det er jeg jo, men ikke sånn skikkelig skikkelig. Og så er spørsmålet, kan den hodestups forelskelsen komme etter hvert? Er denne fyren som en god venn som jeg liker å være med, som ikke nødvendigvis vil etablere meg med? Noen som kjenner seg igjen, eller har innspill?

Anonymous poster hash: 8025a...6b3

Jeg har opplevd det. Men jeg tror ikke nødvendigvis det er sånn at man er mindre forelsket, kanskje man bare føler seg trygge, får den oppmerksomheten man trenger og vet hvor man har personen? Kanskje det er dette som er sunn forelskelse? For meg har de forholdene som begynte på denne måten vært de som har vart lengst. Når man slipper denne forferdelige uvissheten hvor man går rundt og lurer på hva vedkommende føler......

[AnonymBruker]

Jepp, endte opp med å gifte meg og få to nydelige barn med ham Snill og fin fyr som ikke fikk sommerfugler til å flakse i magen, men en kjekk kar som jeg skjønte var bra for meg. Etter et års tid sammen hadde den "helt greie forelskelsen" gått over til kjærlighet, og et liv uten ham virker både skremmende og fjernt! Jeg hadde sommerfugler i magen og dramatiske forelskelser med flere andre før jeg møtte mannen min, men da ble jeg alltid såret og behandlet som søppel.

Anonymous poster hash: dfbb3...fa8

[AnonymBruker]

Tja, jeg har det vel litt slik kanskje. Litt pussig, men følte plutselig at du satte ord på det jeg faktisk går og kjenner på. Er nesten slik at det er godt når telefonen er stille, men samtidig så savner jeg å kysse ham og sitte i armkroken hans. Jeg er jo forelsket, men ikke slik at blodet bruser heller.

Anonymous poster hash: 21fa1...de9

[AnonymBruker]

Har hatt et forhold der jeg var sånn passe forelsket og ikke helt på knærne. Det er det beste forholdet jeg har hatt fordi jeg greidde å beholde gangsynet og ikke ta av. I de tilfellene jeg har vært oppi skyene og mistet bakkekontakten så har det gått skeis, men det er nå i mitt tilfelle. Kan jo være annerledes for andre.

Anonymous poster hash: 6ef2e...804

[AnonymBruker]

Jeg er også litt sånn, og jeg aner ikke helt om det er fordi jeg på en måte har "vokst fra" det å ha stormende følelser, eller om jeg bare ikke har møtt den rette til å ta meg med storm.

Det er litt kjipt, for en del av meg tror at jeg etter å ha gjort meg en del erfaringer, og også egentlig alltid vært mer rasjonell enn emosjonell, bare har blitt den typen som ikke helt har evnen til å falle helt pladask og hodestups lengre. Samtidig så venter jeg på og lengter etter han jeg skal bli helt på trynet gal etter..!

Jeg vet ikke helt hva som stemmer, men jeg husker jeg leste en artikkel en gang hvor noen psykologer hevdet at ingen kunne slå den første forelskelsen. Poenget her var ikke at den første fyren eller første forholdet er så spesielt bra, men at den første gangen man kjenner på forelskelse/romantisk kjærlighet og det er nytt og ukjent så kjennes det så sinnsykt intenst.

Jeg tenker at når man har opplevd forelskelse/kjærlighet en del ganger så forelsker man seg for det første ikke så lett lengre, og når man først forelsker seg så er det ikke hele livet og hele din verden lengre. Tiden med å sitte og skrible navnet hans i alle notatbøker, tenke på han døgnet rundt eller sove med mobiltelefonen omtrent teipet til panna sånn at man ikke går glipp av en SMS fra han er liksom over, det er ikke det samme å være forelsket når man er voksen og har vært ute en vinternatt før.

Jeg har ikke mistet helt troen på romantikken altså, men jeg tror bare at jeg kanskje må innse at kjærligheten kan komme litt mer gradvis, rolig og avslappet snikende inn på meg i stedet for å feie meg opp som en virvelvind.

Anonymous poster hash: 20bb0...0e0

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd at de største forelskelsene har vært noe destruktiv. Man mister fotfeste samt glemmer å se faresignal. Jeg har de siste årene møtt på mange menn som overhode ikke har vært bra for meg, men dessverre så jeg ikke dette før ettertid. Nå har jeg nylig møtt en jeg kan være meg selv med 100%, og vi kommuniserer bra samt har helt lik humor. Ja, jeg er forelsket men ikke like forelsket som jeg var når jeg var 14 år.

Med andre ord tror jeg at den "sterke" forelskelsen gir seg jo eldre man blir.

Anonymous poster hash: 6cd13...fba

[AnonymBruker]

Jeg er også litt sånn, og jeg aner ikke helt om det er fordi jeg på en måte har "vokst fra" det å ha stormende følelser, eller om jeg bare ikke har møtt den rette til å ta meg med storm.

Det er litt kjipt, for en del av meg tror at jeg etter å ha gjort meg en del erfaringer, og også egentlig alltid vært mer rasjonell enn emosjonell, bare har blitt den typen som ikke helt har evnen til å falle helt pladask og hodestups lengre. Samtidig så venter jeg på og lengter etter han jeg skal bli helt på trynet gal etter..!

Jeg vet ikke helt hva som stemmer, men jeg husker jeg leste en artikkel en gang hvor noen psykologer hevdet at ingen kunne slå den første forelskelsen. Poenget her var ikke at den første fyren eller første forholdet er så spesielt bra, men at den første gangen man kjenner på forelskelse/romantisk kjærlighet og det er nytt og ukjent så kjennes det så sinnsykt intenst.

Jeg tenker at når man har opplevd forelskelse/kjærlighet en del ganger så forelsker man seg for det første ikke så lett lengre, og når man først forelsker seg så er det ikke hele livet og hele din verden lengre. Tiden med å sitte og skrible navnet hans i alle notatbøker, tenke på han døgnet rundt eller sove med mobiltelefonen omtrent teipet til panna sånn at man ikke går glipp av en SMS fra han er liksom over, det er ikke det samme å være forelsket når man er voksen og har vært ute en vinternatt før.

Jeg har ikke mistet helt troen på romantikken altså, men jeg tror bare at jeg kanskje må innse at kjærligheten kan komme litt mer gradvis, rolig og avslappet snikende inn på meg i stedet for å feie meg opp som en virvelvind.

Anonymous poster hash: 20bb0...0e0

TS her. Takk for flott innspill til deg (og dere andre og, forsåvidt!). Det du skriver, høres veldig fornuftig ut. I mitt tilfelle har jeg få ganger virkelig forelsket meg, kanskje en gang, og han var på ingen måter riktig for meg. Jeg tror jeg sammenligner de følelsene jeg har nå, opp mot ham, og sånn sett holder følelsene ikke mål, fordi de ikke er like sterke som det var med ham, men de er definitivt til stede, og jeg håper jo at de bare utvikler seg og blir "dypere", om man kan si det.

Og jeg tror jeg også må innfinne meg med det siste, at kjærligheten kan komme gradvis, og ikke nødvendigvis som på film, "vips", så er man forelsket liksom. Da har man jo neppe hatt tid til å se alle de gode kvalitetene som den andre kan ha. Det opplever jeg nå, at jeg plutselig blir gledelig overrasket over noe ved typen, ting jeg tidligere ikke har lagt merke til. Veien går til mens man går, er det ikke det man sier? Tror kanskje det gjelder for meg og min

Anonymous poster hash: 61b92...52f

[Obiola]

Det er jo bare slitsomt å være hodestups forelska, som dere andre skriver her og så mister man jo fullstendig kontakten med seg selv! Så deilig med en litt mer avslappa forelskelse, hvor man kan leve normalt. Jeg har vært så forelska at jeg ikke har klart å fokusere på annet enn når jeg ville få se vedkommende igjen, noe som har vært ødeleggende for andre ting i livet. Ikke har noen av de forholdene vært spesielt vellykka heller. Nå vil jeg ha en forelskelse som TS beskriver her, en person jeg er tiltrukket av og trives sammen med, men som ikke får meg totalt oppslukt. Jeg har troen på at man kan hoppe over den verste forelskelsen og at det likevel kan utvikle seg til kjærelighet Man tror bare det er noe galt og begynner å etterlyse den stormende forelskelsen, så er det egentlig ikke et problem!