Føler jeg blir uglesett

[AnonymBruker]

Jeg er fra en veldig sosial familie. Jeg er ikke så sosial selv. Jeg blir stadig spurt om å være med på ting, og noen ganger sier jeg ja, og andre ganger sier jeg nei.

Det som er med min familie er at de kan finne på å ta en hotellovernatting et sted som bare er 45 min fra her vi bor, eller dra på en forestilling 3 timer unna da vi kan se samme forestilling 45 min fra her vi bor. Jeg og min lille familie er ganske hjemmekjære, og vi har ikke det store behovet for overnatting i så kort avstand fra hjemme, eller se en forestilling 3 timer unna hjemme da vi kan se den samme med bare 45 min kjøretur. I de tilfellene vi blir spurt om slike ting så takker vi ofte nei, rett og slett fordi vi ikke har så lyst til slike ting.

Familien godtar dette på et vis, men jeg føler at når vi ikke er tilstede så blir vi snakket om. Hvor sære vi er som ikke blir med på sånne ting Det er en vond følelse å ha, og ikke egentlig føle seg helt godtatt av familien. Hvorfor kan de ikke bare godta at det er sånn vi er. Det er ikke akkurat som at vi dømmer dem for at de vil gjøre som de vil.

De har også barn som er eldre enn vårt barn. Vårt barn er snart tre år og er ganske forskjellig fra andre barn i min familie. De mener nok vi er alt for bekyttende mot henne, og tar for mye hensyn til henne. Hun er veldig forsiktig av seg, og vi jobber konstant med henne på det punktet. De mener nok vi burde kaste henne ut i ting, men vi jobber med ting og tar det gradvis. Vi mener det er viktig å ta ting i hennes tempo, og bearbeider ting samme med henne. De mener vi duller og bare burde kastet henne ut i ting hun er engstelig for. Det vil vi ikke. Deres barns er ikke forsiktige og redd for noe, så de har ingen aning på hvordan det er. De gjør ting i oppdragelsen med deres barn som vi kanskje ikke er enige i. men det er ikke vi som kjenner disse barna best, og derfor har vi heller ikke noe med hvordan de løser oppdragelsen heller. I tillegg har vårt barn vært utrolig mye syk, og noen ganger tar vi forhåndsregler for å unngå sykdom. Dersom hun har vært syk 3 av 4 uker så hender det vi velger å ikke dra ut på ting i håp om å unngå enda mer sykdom. Vi har begge to brukt opp sykt barn dager, og har tatt dager med ulønnet permisjon. Dersom vi vet om at noen er syke og vårt barn nyilg har vært mye/lenge syk så holder vi det unna for å redusere smittefaren. Vi får da høre fra de andre i min familie at det er jo vanlig at barn er syke. Og ja, det er det jo. Men vanligvis har de andre barna i min familie feber i 1-2 dager, for så å være i form igjen. Mens vårt barn har feber i 6-7 dager og ofte får infeksjonsutløsende astma så er ikke sykdom så veldig gøy.

Så alt i alt så føler jeg at de andre i min familie ikke godtar oss som vi er Og det er vondt. Jeg er jo så glad i dem, og det å vite at de syns vi er sære, det er ikke noe godt Jeg skulle ønske vi bare ble akseptert som dem vi er....

Anonymous poster hash: c849d...540

[AnonymBruker]

Noen andre som føler det samme?

Anonymous poster hash: c849d...540

[sweety pie]

Hvordan VET du at de ser på dere som sære? Er det noe de har sagt?

[AnonymBruker]

Hvordan VET du at de ser på dere som sære? Er det noe de har sagt?

Angående sykdommen og det at hun er forsiktig og måten vi takler det har de klart gitt uttrykk for at de mener er sært. De syns vi bør kaste henne ut i ting for å tøffe henne opp og syns vi er for veike. Og det med sykdom syns de hvertfall er teit av oss, for alle barn er syke. Ja,det er de, men barnet vårt har hatt mye mer enn vanlig. Det er vondt å vite hva de mener.

Det første jeg omtaler, med at vi ofte sier nei er noe jeg føler de syns er sært.

Anonymous poster hash: c849d...540

[Catlin]

Hva så om de synes dere er sære? Man må finne SIN måte å leve livet på. Det som er rett for den ene, er ikke rett for den andre. Sånn er det bare. Ikke la andres handlinger og holdninger ødelegge for DIN indre ro. Dere må finne ut hva som gjør DERE lykkelig

[AnonymBruker]

Hva så om de synes dere er sære? Man må finne SIN måte å leve livet på. Det som er rett for den ene, er ikke rett for den andre. Sånn er det bare. Ikke la andres handlinger og holdninger ødelegge for DIN indre ro. Dere må finne ut hva som gjør DERE lykkelig

Det er bare litt vondt at mine nærmeste ikke godtar meg som jeg er...

Anonymous poster hash: c849d...540