Noen andre som har blitt avvist hjemme?

[AnonymBruker]

Vet jeg burde sikkert funnet meg et annet forum, men det er noe med det å bli gjenkjent...

Jeg legger ut denne som AB pga at det er såpass sensitivt.

Noen andre som har opplevd at deres familie har kuttet all kontakt og begynt å behandle deg som død, av den enkle grunn at du foretar deg noe som de ikke kan godkjenne?

Hvordan taklet du det?

Jeg opplever det selv.

Familien min har kuttet all kontakt pga at jeg har funnet en kjæreste de ikke kunne godta.

NEI, jeg vil ikke ha en masse avsporinger om hvordan "den typen folk er" og annen skit. Takk.

Da jeg fant Kg for endel år siden, mens jeg bodde i kollektiv, og nettopp hadde truffet denne kjæresten, så var jeg voldsomt i tvil om hva jeg skulle gjøre, fordi jeg visste at forholdet var imot mine foreldres vilje.

Jeg visste hva konsekvensene var.

Så jeg åpnet en tråd for å lodde stemningen i forumet på sannsynligheten for at forholdet var noe jeg kunne satse på.

For hvis ikke, kunne jeg ganske enkelt ikke fortsette i den retningen jeg gikk.

Jeg fortsatte forholdet og vi er fortsatt sammen.

Men familien har kuttet meg ut.

Jeg er død for min far og min mor vil aldri se meg mere.

Jeg treffer ikke søsknene eller noen andre i familien.

Dette er ubeskrivelig vanskelig.

Kjæresten klarer ikke å forstå hva dette koster og forstår ganske enkelt ikke omfanget. Derfor holder jeg det for meg selv.

Men det er tungt. Jeg lever fra én dag til den neste.

Er det noen andre der ute som har gjennomgått det samme typen ensomhet?

Dvs at man blir sittende helt alene, med alt man er og all kulturell bagasje man har, mens resten av samfunnet er annerledes og ikke forstår hva det gjør med deg og være avsondret fra slekten og familien. Samt det faktum alt du aldri kan komme hjem, igjen. Eller bruke ditt eget språk i hverdagen og omgås med folk som har dine egne kulturelle referanser...

Alle høytider som foregår i ensomhet, uten at noen rundt deg forstår implikasjonene..

Alt jeg hadde og er vokst opp med er gått tapt.

Jeg er som en flyktning i mitt eget land, som har mistet alt.

Og alle rundt deg forteller deg at dette er en bra ting.

Jeg føler for å slå hodet i en vegg.

Jeg har snart ikke mere igjen å gå på.

Så alene har jeg aldri vært. Og ingen kan forstå det.

Kan noen her inne skjønne det?

Noen som opplever det samme selv?

Anonymous poster hash: 54c94...dfe

[masekopp]

Jeg har ikke opplevd det, men jeg skjønner at det er vanskelig. For meg hadde jeg nok ikke klart å være i et forhold som ikke familien min aksepterte i en eller annen grad, fordi for meg er spesielt min mor veldig viktig. Samtidig... Er det "love of your life", så er det jo like vanskelig den veien.

Kunne virkelig ønske for din skyld at ting var annerledes. Har ikke så mye annet å si egentlig.. Ønsker deg og kjæresten din alt det beste.

[AnonymBruker]

Hei

Hvor voldsom forskjellig er denne kulturen da?

Jeg er godt gift med en fra et annet land som mange har myyyyye meninger om, men jeg har heldigvis ikke blitt fryst ut av familien! Men nå skal jo det etter min mening bare mangle da alle mennesker er like gode uansett hvor de er fra!

Anonymous poster hash: f1182...990

[AnonymBruker]

Hei

Hvor voldsom forskjellig er denne kulturen da?

Jeg er godt gift med en fra et annet land som mange har myyyyye meninger om, men jeg har heldigvis ikke blitt fryst ut av familien! Men nå skal jo det etter min mening bare mangle da alle mennesker er like gode uansett hvor de er fra!

Anonymous poster hash: f1182...990

Mulig det, men nå er det faktisk ikke sånn at jeg "er godt gift med en fra et annet land"...

Det er sånn at min familie ikke vil se meg mer.

Uansett hvor gode du måtte mene at alle er.

Anonymous poster hash: 54c94...dfe

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd det, men jeg skjønner at det er vanskelig. For meg hadde jeg nok ikke klart å være i et forhold som ikke familien min aksepterte i en eller annen grad, fordi for meg er spesielt min mor veldig viktig. Samtidig... Er det "love of your life", så er det jo like vanskelig den veien.

Kunne virkelig ønske for din skyld at ting var annerledes. Har ikke så mye annet å si egentlig.. Ønsker deg og kjæresten din alt det beste.

Ja, det er det.

Dette er personen jeg ikke får puste uten.

Men det hjelper ikke når man er så alene og man aldri kan komme hjem, mer.

Anonymous poster hash: 54c94...dfe

[AnonymBruker]

Hei

Hvor voldsom forskjellig er denne kulturen da?

Jeg er godt gift med en fra et annet land som mange har myyyyye meninger om, men jeg har heldigvis ikke blitt fryst ut av familien! Men nå skal jo det etter min mening bare mangle da alle mennesker er like gode uansett hvor de er fra!

Anonymous poster hash: f1182...990

Min mening er vel heller at de fleste mennesker er like onde uansett hvor de kommer fra. Egoisme er grunnstenen i hvordan alle mennesker fungerer. Det finnes ikke en ondere art

Anonymous poster hash: 71891...770

[AnonymBruker]

Mulig det, men nå er det faktisk ikke sånn at jeg "er godt gift med en fra et annet land"...

Det er sånn at min familie ikke vil se meg mer.

Uansett hvor gode du måtte mene at alle er.

Anonymous poster hash: 54c94...dfe

Men jeg tror ikke jeg skjønte innlegget ditt helt jeg.

Vil du ikke høre at vi sier negative ting om familien din som avviser deg eller negative ting om partneren din som er fra en annen kultur?

Så familien din avviser deg fordi du har funnet en "annerledes" kjæreste som ikke de godkjenner! Da ville jeg funnet ut grunnen til hvorfor de er så voldsomt skepsiske og forsøkt å opplyse de og lære de om den nye kulturen slik at den ikke virker så fremmed!

Kan du si hvilken kultur det er snakk om hva som er grunnen til at familien din avviser deg?

Anonymous poster hash: f1182...990

[AnonymBruker]

Jeg bare gjetter på at ts er andregenerasjons innvandrer som har funnet seg en etnisk norsk mann. Ettersom hun sannsynligvis også er kvinne, så blir konsekvensene også mye større...

Ts, jeg kan ikke forstå hvordan det er, men har du prøvd å finne noe i samme situasjon som deg? Det kan jo være til hjelp å dele tanker med noen som forstår.

Anonymous poster hash: 91f9b...bbd

[Wurtzel]

Hei.

Det er faktisk flere som har det sånn som deg.

Jeg vil råde deg til å ta kontakt med krisesenter for kvinner som utsettes for tvangsgifting.

Der jobber det kjempe flinke mennesker som er vant til din type problemstilling. Der bor det også jenter som er lik situasjon som deg med tanke på familie.

Kanskje det hjelper å snakke med andre i samme situasjon? Hvertfall få noen tips til hvordan håndtere hverdagen.

Klem

[Cookiemonster]

Stakkars deg ts, dette er en grusom situasjon.....

Jeg har ei nær venninne som er i en nesten lik situasjon som deg. Det har vart i ca 10 år nå.

Det vil nok bli litt lettere med årene å akseptere, å kunne leve med det.

Uansett, så blir det jo feil at noen skal bestemme hvordan DU skal leve livet DITT.... Men jeg vet det står ufattelig mye mot og styrke bak din avgjørelse, og jeg syns du er tøff som har fulgt hjertet ditt.

Når det gjelder kjæresten din, så hva med å la han lese denne tråden? Se hva du har skrevet her?

-om du ønsker at jeg skal sette deg i kontakt med min venninne, så send meg en pm.

Stor klem til deg :-)

[AnonymBruker]

Hvis du er "avhopper" fra Jehovas vitner eller andre menigheter, mener jeg det finns en organisasjon som kan hjelpe (eller i det minste forstå).

Anonymous poster hash: 060a0...0e1