Følelsesmessig forpliktelse..?

[Gjest Anonym i dag.]

Jeg er sammen med en flott fyr som jeg er veldig glad i og som jeg vet med sikkerhet er veldig glad i meg.

Hva er da problemet?

Vel, jeg sliter litt med å binde meg helt følelsesmessig. Av og til kan jeg se for meg en framtid med han, men veldig ofte tar jeg meg selv i å tenke på hvilke andre muligheter som finnes der ute et sted.

Dette henger mest sansynlig sammen med at vi henger på "stedet hvil". Dvs. det er ikke mye progresjon i forhold til et felles liv. Vi bor ikke sammen til tross for at vi snart har vært sammen i 3 år. Nå har vi riktrig nok ikke hatt det beste utganspunktet for å finne en felles plattform. Jeg har vært i utlandet i forbindelse med studier i ett av disse tre årene. Kom hjem juni i fjor. Han har nå flyttet til en annen by i forbinnelse med jobb. Planen er at vi skal leve sammen for alvor om to år, da ligger sannynligvis alt mye mer til rette.

Jeg vet ikke hva jeg vil...

Føler at jeg er midt i min beste alder, i min blomstringstid... Jeg er thirty something , trygg på meg selv på de fleste områder , har fått drømmejobben, har to velskapte og flotte barn og økonomien begynner endelig å bli behagelig. Jeg klarer meg fint alene.

Men...

Jeg føler også at jeg ikke har all verden av tid forann meg som jeg gjorde da jeg var i begynnelsen av 20 årene. Jeg vet rett og slett ikke om jeg tar sjangsen på å sette livet mitt "på vent" i to år.

Jeg har jo ingen garantier for at ting blir som vi snakker om da. Mye kan jo skje på to år?

Huff, jeg er rett og slett veldig usikker, og det påvirker naturligvis tankene (og også kanskje handlingene) mine.

Noen som har vært i samme situvasjon?

Trenger noen synspunkter her...

[Gjest Anonymous]

Har ikke vært i tilsvarende situasjon, men kjenner meg selv godt etter å ha blitt 38 år, og jeg hadde nok ikke taklet det. Men jeg er ingen god "venter"...

Skjønner godt hva du mener med alder..og tid. Og siden dere ikke har prøvd å bo sammen med barn og alt hva det innebærer vet du jo ikke om det vil fungere.

Hvis forholdet er noe å satse på ville jeg tatt noen sjangser nå og sørget for at dere kan etablere dere uten å vente i to år til.

Hvis det ikke går..vel da må du prøve å finne ut om det er verdt å vente på...

Lykke til.. :-)

[Gjest Anonym i dag.]

Akkurat! Det er jo det store spørsmålet...

Er det verdt å vente på?

Nå skal det sies at forholdet til nå ikke akkurat har vært rensket for problemer.

Føler at jeg har få garantier. Jeg har hans ord. Og vi er jo veldig glade i hverandre, pluss et fantastisk sexliv.

Det er ikke mulig for meg å flytte etter han pga. barna.

Jeg har ymtet frampå med dette, da blir han fryktelig lei seg og sier at det ikke er verdt det hvis han mister meg. Men jeg vil jo ikke være den som setter en stopper for at han får realisert seg selv. Den muligheten han har nå kommer mest sansynlig bare denne ene gangen. Derfor føler jeg at jeg bare må prøve å støtte opp. Men jeg tviler jo veldig... Prøver bare ikke vise det...

Ikke lett dette, vil jo spille med åpne kort, men vet at det vil ødelegge mye for han.

[Gjest Anonymous]

hei

selv om jeg kun er 24 og ikke har barn, så er jeg i samme situasjon som deg.... jeg kjenner meg igjen i følelsene- usikkerheten...

"Vel, jeg sliter litt med å binde meg helt følelsesmessig. Av og til kan jeg se for meg en framtid med han, men veldig ofte tar jeg meg selv i å tenke på hvilke andre muligheter som finnes der ute et sted."

... som jeg skulle sagt det selv...

"Planen er at vi skal leve sammen for alvor om to år, da ligger sannynligvis alt mye mer til rette."

... planen vår er at jeg skal flytte til han om ett år, da ligger sannsynligvis alt mye mer til rette...

men er det noe å vente på...

ja, det er flere som er i nesten samme situasjon- selv om jeg er 24 og fri som fuglen så lurer jeg...

lykke til!

PS: jeg kommer til å følge med og lese på hva som blir sagt under dette innlegget ;-)

[Gjest Anonym i dag.]

ja, det er flere som er i nesten samme situasjon- selv om jeg er 24 og fri som fuglen så lurer jeg...

Ja, det hele blir så usikkert og man går bare å venter på en form for avgjørelse, eller en forandring.

Hva er det som skal til tror du?

Jeg tror at det kanskje må skje noe med min mentale innstilling til det hele, eller at jeg rett og slett treffer en annen...

Jeg ER ikke klar for å sette livet mitt "på vent" i to år.

Jeg vil leve NÅ!

Jeg føler jeg er i en slags vakumtilstand, eller i et ingenmannsland. Jeg mener, så lenge jeg er sammen med han, gjør jeg jo ingenting for å treffe noen andre. Det er jo ikke riktig heller. Men jeg føler ikke at jeg kommer noen vei i dette forholdet heller.

Åh... *sukk*

[Gjest Anonymous]

Man har aldri noen garantier uansett. Det viktigste må være at begge ønsker å satse 100%. At begge har de samme ønskene om en felles fremtid, å bli gamle sammen, forutsigbarhet, trygghet, forpliktelse...

Hvis alt dette ligger til grunn og dere elsker hverandre og føler at dere ikke kan leve uten hverandre bør ikke geografisk avstand og 2 år med "venting" ødelegge forholdet.

Det virker som du ikke helt stoler på hans følelser eller dine egne følelser. Du er usikker på om dere en gang vil få en fremtid sammen. Du er redd for å bli dumpet eller å trekke deg selv etter disse 2 årene. Stemmer det? Hvis du hadde stolt på at dere ville fått 40 år med mye kjærlighet og at dere ville elsket hverandre i gode og onde dager tror jeg du mer enn gjerne ville ventet i 2 år.

Lykke til med din beslutning!

[Gjest Hvorfor det?]

Jeg kan ikke la vær å komme med en betraktning her.

Synes det er rart at folk på død og liv må være PAR hele tiden.

Hvorfor kan dere ikke bare klare dere alene?

[Gjest Anonymous]

jeg som er 24 likte dette innlegget:

"Man har aldri noen garantier uansett. Det viktigste må være at begge ønsker å satse 100%. At begge har de samme ønskene om en felles fremtid, å bli gamle sammen, forutsigbarhet, trygghet, forpliktelse...

Hvis alt dette ligger til grunn og dere elsker hverandre og føler at dere ikke kan leve uten hverandre bør ikke geografisk avstand og 2 år med "venting" ødelegge forholdet.

Det virker som du ikke helt stoler på hans følelser eller dine egne følelser. Du er usikker på om dere en gang vil få en fremtid sammen. Du er redd for å bli dumpet eller å trekke deg selv etter disse 2 årene. Stemmer det? Hvis du hadde stolt på at dere ville fått 40 år med mye kjærlighet og at dere ville elsket hverandre i gode og onde dager tror jeg du mer enn gjerne ville ventet i 2 år. "

særlig denne siste kolonnen er aktuell!! i vårt tilfelle synes jeg han kommer med lite funderinger og tanker ang fremtiden- dette har jeg sagt til han og jeg merker han jobber med seg selv- det er en bra egenskap! men hva skal jeg gjøre!? jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva forventer han av meg? jeg føler meg rådvill- på gyngende grunn- han gir meg full frihet, men vi har ikke noen mål sammen, vi har bestemt oss for å være sammen, satse- noe annet er feigt-for som han sier: "vi passer så godt sammen, at det er dumt å kaste det vekk selv om vi ikke bor i samme by" ja, så er vi sammen, da...og ferdig med det!... javel, liksom!? men hva skjer så! et "mål" for meg er å planlegge hverdagen sammen, leve sammen, få barn sammen, økonomi, hus, bil etc og osv...

nei, muligens jeg er litt for kontrollfrik, litt vel opptatt av planlegging- filofax, huskelapper, avtaler og slikt...

*puster oppgitt*

varm klem