Veldig sosial ukomfortabel 3 åring og bristende mammahjerte.

[AnonymBruker]

Jeg burde vel strengt tatt sovet min søteste søvn så sliten som jeg er etter dagen, men akkurat i kveld vil hverken tanker eller tårer roe seg helt. Jeg har en 3,5 år gammel sønn som personlighetsmessig er av den veldig forsiktige typen. Han er ikke typen barn som klatrer opp i et tre forså og bli sittende i toppen uten å vite hvordan han skal komme seg ned igjen. Om han i det hele tatt klatrer i treet så er det etter at han nøysomt har funnet ut hvor han skal sette neste fot og plassere neste hånd både opp i treet og ned igjen og slik er han i grunnen når det gjelder det sosiale også. Han foretrekker steder, mennesker og situasjoner som han kjenner godt. I ukjente situasjoner så foretrekker han å forholde seg til voksne mennesker, kanskje fordi han har skjønt at vi voksne gjerne er litt mer stødige og forutsigbare enn det barn gjerne er?

Problemet mitt er at jeg sliter veldig med hvordan jeg skal forholde meg til dette. I dag har vi vært i nok en setting der mammas hånd og tilstedeværelse er fryktelig viktig for han og jeg kjenner at disse opplevelsene bare gjør vondere og vondere. En del av meg vil så gjerne være den stødige klippen som står bunnsolid ved han og som hele tiden holder en varm hånd om hans, mens fornuften min sier at jeg må utfordre denne siden ved han også slik at han finner en større trygghet i seg selv. Det gjør så fysisk vondt å se den kampen han kjemper med seg selv når det farligste i verden tilsynelatende er å hente det lille lekeflyet han har så lyst til å leke med men som desverre ligger ved siden av et barn som leker med noe annet. Og skuffelsen i øynene hans når han bruker for langt tid til å kjempe med seg selv, et annet barn går bort og plukker opp flyet som det begynner å leke med og den forferdelige følelsen jeg sitter med selv. Følelsen av å ha sviktet som mamma fullstendig ved å ikke bare leie gutten bort til flyet slik at han fikk plukke det opp eller bli med han opp i 2. etasje der leken foregikk fordi han syntes det var skummelt å være der oppe med bare barna. Kanskje jeg pushet han for mye eller kanskje det ikke er riktig av meg å utfordre dette i det hele tatt? Kanskje jeg bare burde være den tryggheten han trenger og håpe på at han finner både den og større selvstendighet etter hvert som han blir større?

Hvis noen vet hvor man kan laste ned en brukermanual når det gjelder oppdragelse så pek gjerne på veien. Gudene vet at mammahjerte mitt trenger en slik akkurat nå

Anonymous poster hash: 7d688...13b

[AnonymBruker]

Slik var min jente også på den alderen, men nå ett år senere går det mye bedre. Hun er fortsatt ikke den som klatrer høyest eller hopper fra de høyeste stedene, men hun elsker å leke med andre barn nå og tør også litt mer på lekeplasser osv. Har ikke gjort noe spesielt, tror det har vært en slags modningsprosess, så forhåpentligvis kommer sønnen din også ut av skallet sitt når han føler seg klar.

Anonymous poster hash: 4c8b5...a7a

[Mohair]

Jeg ville forsøkt å utfordre han i trygge omgivelser først og så gitt han all tryggheten han trengte i situasjoner hvor han føler seg utrygg eller synes er skumle.

[AnonymBruker]

Da legger du tilrette med et og et barn invitert hjem til dere. Så er du med han og hjelper han på vei, så lenge det trengs.

Anonymous poster hash: 79896...40a

[ViljaH]

Min sønn har vært tilbakeholden slik, om enn ikke like mye. Det vi gjorde var å ikke presse ham for da blir det verre, men å øve. Over tid gi ham masse trygghet, men stadig 5mm vanskeligere oppgaver. Først så trengte han et kvarter for å bli husvarm.

Vi ga veldig konkrete tips til hva man kan gjøre, og så ble med litt av veien, kortere for hver gang. Slik at han opplevde glede og mestring hver gang, uten at det ble en enorm stor uoverkommelig oppgave.

Jeg ville ha vært med og holdt hånden en stund. Latt ham få litt tid. Så sluppet hånden men vært der på huk med ham. Så reist meg opp. Så to skritt bakover. Sakte men sikkert flyr han solo. Litt mindre støtte hver gang. Har han lyst på flyet, så be ham gå og hente det i positiv tone. Vegrer han seg, bli med halvveis bort. Ikke gjør hele jobben hver gang, da trenger han ikke prøve. Vi øvde også mye på å komme igang i lek med unger han ikke kjente, i parken og på stranda osv. Sa bare lett "gå bort og spør hva han heter". Skal jo ikke mer til for barn. Han gjør det nå når han er 5, og kaster seg lettere ut i lek.

Mine tips iallefall

[Cassida]

Gi ham tid, kjenner igjen mitt eget barn og det eneste som har hjulpet er tid. Over tid vil han lære at ok, dette virker skummelt først men det gikk bra sist så da går det nok bra denne gang. Press vil gjøre at han trekker seg enda mer unna. Små, små skritt. Samtidig gjør du rett i å utfordre det, ellers vil de alltid velge det trygge. Men utfordre det på en fornuftig måte slik at han får følelsen at han bestemmer litt.