Hva i pokker gjør jeg??

[Gjest fortvilet]

Jeg skrev tidligere om at en bekjent/venn ga meg så mange komplimenter en kveld jeg var ute. Jeg har en samboer og et barn med han, har ALDRI tenkt på å være i nærheten av å være utro, vært sammen i 11 år, ble sammen da jeg var 17 år..så man kan si jeg har aldri "prøvd ut" noen andre gutter enn samboeren min. Tingen er den: nå er det 3 uker siden jeg var ute og jeg klarer ikke å slutte å tenke på han!!dette er helt forferdelig!kan til og me drømme om han og natten..det var en helt spesiell kontakt vi fikk den kvelden, rørte hverandre ikke, men pratet hele kvelden og de blikkene vi hadde til hverandre..Hva i pokker skal jeg gjøre?? jeg tror jeg blir gal, tror kanskje jeg kan se han om noen uker men skjønner ikke hva jeg skal gjøre i mellomtiden. Og i tillegg kjempe dårlig samvittighet for at jeg tenker dette, jeg som aldri har gjort noe i nærheten av noe "galt"noen gang.

[Gjest ¤Humlen¤]

Det er lett å bli småforelsket i noen som gir deg komplimenter og er god. Det er jo ikke "lov", og det øker spenningen masse. Spenning trenger man jo innimellom.

Det finns hundre tråder om akkurat dette temaet, og jeg føler ikke akkurat at jeg har så mye nytt å komme med til deg. Du må selvfølgelig ikke ta dettte så alvorlig og ikke sulle deg inn i mange unødvendige drømmer.., hvis du vil fortsette med familien din. Du må bare ta ett valg, og ikke tenke på hvordan ting kunne vært, bare hvordan de er.

Se på det for hva det er... Du har antagligvis mye mer med mannen din enn hva denne vennen klarte å tilby på en kveld eller to. MEN- så spørs det jo hvordan forhold du har til mannen din. Om det er godt nok til å være i uansett denne spennende vennen eller ikke. Jeg vet ikke hvordan resten av historienn er derfor er det vanskelig å råde deg til noe som helst. Egentlig.. :-?

[Gjest Hillary..]

Jeg hadde i utgangspunktet holdt meg unna.

Hvorfor "prøve" noe annet? Gresset er neppe grønnere på andre siden, men det er mulig du må vanne der du er....

[Gjest fortvilet]

gode svar fra dere..det som er noe av problemet tror jeg selv, er at jeg og samboeren min er godt over til å være gode venner/familie mer enn kjærester..og det hjelper ikke på situasjonen. Jeg sier til meg selv at det å gå fra han er det siste eg ville ønsket,pga tryggheten, familie, barnet vårt etc. MEN det er som jeg lengter etter han andre..tror jeg er litt forelsket :-( tenker skumle tanker som "tenk bare å fått opplevd det en gang.."Det verste er at jeg har ingen å snakke med dette om, vil ikke si det til veninnene mine. Blir ikke lettere av å gå å tenke på det hele tiden alene.

[Gjest ¤Humlen¤]

Var du skikkelig forelsket i mannen din da dere ble sammen? Itilfellet kan du minnes de tider og se på hva dere engang hadde.., kanskje samholdet og familien blir styrket av det.

Ofte vet man ikke hva man har før man mister det og ser det utenfra...

[Gjest Anonymous]

Har vært i din situasjon. Møtte kjæresten min når jeg var på din alder. Vi flyttet sammen, fikk barn, hus, osv. Når vi hadde vært sammen i nesten 10 år, trodde jeg at gresset var grønnere på den andre siden.

Jeg fikk han til å flytte ut. Jeg endte opp med å være alene i nesten 10 år..

Har aldri vært så ensom i mitt liv. Fant aldri noen som jeg ville satse på. De som jeg falt for, ville ikke ha meg og de som ville ha meg, ville ikke jeg ha, osv.

Tenk på dette før du bestemmer deg. Du må ikke avslutte det du har for å leve med en annen. Dersom du vil ut av forholdet, så gjør det med den innstillingen at du blir alene, for det er ofte det som skjer.

[Gjest fortvilet]

skikkelig, skikkelig forelsket var jeg nok ikke..men vi ble så fort glad i hverandre og kjempe gode venner som sagt..selvfølgelig var jeg forelsket, men ikke helt på styr liksom. Og en annen ting..jeg har kun hatt sex med samboeren min..huff, tror ikke alltid det er så smart å bli sammen når man er så ung.

[Gjest Han må stå på mer]

Han so mdu faktisk er sammen med må stå på mye mer dersom han vil beholde deg.

Han bør vite at han nå har konkurranse fra en annen.

Kanskje din mann burde legge seg i selen for å gi mer oppmerksomhet og gi komplimenter hver dag? Han burde gi deg mer blomster og invitere deg med ut og på reiser. Hvis han ikke eier romantisk sans, ser det tynt ut for ham.

[Gjest fortvilet]

problemet mitt er:

jeg får meg ikke til å fortelle til mannen min at følelsene er noe labre når det gjelder sex etc. Tror heller ikke at jeg noen gang kunne følgt mine lyster og gått fra han. Alt for mye problemer og negative ting knyttet til det tenker jeg..det er vel det jeg har gjort de siste årene, bare puffet bort mine ønsker. Er redd jeg kan falle for fristelsen viss jeg for muligheten med han andre, men tenker og på at det ville være å bryte alle regler jeg setter høyt, og hvordan skulle jeg leve med den dårlige samvittigheten min, den kommer nemlig veeldig fort. takk for at jeg kan få høre litt respons fra dere :blomst_opp: !

[Gjest ¤Humlen¤]

For å få noe du vil ha, må du be om det! Ha en åpen dialog og legg frem problemet! Bare gjør det!

Du har det jo ikke bra, og det burde han som er mannen din vite. Så kanskje han kan prøve å gjøre noe annerledes. Sex er jo ikke noe som bare er en like sterk lyst etter 10 år. Noe må skje. Han må kjenne til problemem deres før ting kan forandre seg.

Hele samlivet deres ligger jo ikke bre på dine skuldre.

Drit i om du aldri har snakket med han om disse problemene før, du å jo gjøre det for å få det bedre enn du har det nå...

[Gjest fortvilet]

tusen takk for alle svar.Men viss den store tenningen ikke har vært der fra begynnelsen av, kan man skape den så så lenge etter? jeg har gått de siste årene og vært så "flink jente", tenkte liksom så lenge man er snill så skjer bra ting.Men nå føler jeg meg litt snytt. Jeg lengter etter å føle meg helt beruset av forelskelse, og jeg tenker som sagt på han andre såpass mye om dagen at det hindrer meg fra å gjøre andre ting :o er rett og slett ulykkelig jeg nå :cry:

[Gjest Skjerpings!]

Hvis din mann aldri har vært det helt store for deg, selv ikke i begynnelsen (!), har du et aldri så lite problem her.

Dersom du er redd for personlige konflikter, angrep, diskusjoner og presonlig kritikk: så har du et ennå større problem.

Ta deg sammen. legg det frem for mannen din, tål angrep og negativitet- og sist men ikke minst: du skylder ham å gå fra ham! Han fortjener en kvinne som elsker ham MER enn det du gjør.

Hva er poenget med lunkne ekteskap?? Skjerp deg.

Hilsen jente, 29

[dreamy]

Jeg kan bare snakke for meg selv . Jeg var gift og hadde det greit. Hver gang jeg var ute med venninner etc. ble jeg forelsket i en eller annen. Den minste oppmerksomhet og jeg ble forelsket :oops:

Nå er det en god del år siden jeg skilte meg og jeg har ny samboer. Jeg er på byen nå også, men blir ikke forelsket og det tror jeg er fordi jeg har funnet mannen i mitt liv. Jeg er svak for oppmerksomhet, jeg trenger det..

Kanskje det er ett tegn på at noe er galt i ditt forhold også??

[Gjest fortvilet]

Hvis din mann aldri har vært det helt store for deg, selv ikke i begynnelsen (!), har du et aldri så lite problem her.

Han har vært det store for meg,på mange måter mitt livs kjærlighet! men det finnes flere måter å "connecte" på, vi kanskje mer på et dypere, mer vennskapelig måte.

Dersom du er redd for personlige konflikter, angrep, diskusjoner og presonlig kritikk: så har du et ennå større problem.

Nei, er ikke redd for personlig angrep, personlig kritikk, skulle jeg noen gang ta opp dette med mannen min er det han jeg ville vært lei meg for, i tillegg alle tankene om barnet vårt.

Ta deg sammen. legg det frem for mannen din, tål angrep og negativitet

Hva er poenget med lunkne ekteskap?? Skjerp deg.

"skjerp deg" er noe av det dummeste man kan si til mennesker som sliter, sier i grunn noe om hvor mye tøffe tak du har opplevd, fordi hadde du slitt ordentlig en gang, ville du visst at menneskets psyke ikke fungerer slik! tro meg, viss jeg kunne bestemt meg for å ikke tenke noe av dette, ville jeg gjort det med en gang! vil jo ikke ha det slik.

Hilsen jente, 29

[Gjest Anonymous]

til snill jente...

går du rundt og lever etter andres forventninger om hva som er akseptabelt og lov?

om han er den eneste du har hatt sex med og sexlivet med han startet da du var 17, kan det være SEXLIVET det er problemer med, ikke forholdet. en 17 år gammel jente er kanskje litt sjenert og tør ikke helt si hva hun fantaserer og liker...jeg vet ikke. det tar tid å bli kjent med seg selv... det har hvertfall oppstått en konflikt i deg- en drøm, en lengsel- er dette noe mannen din kan forstå, eller må du ut av ekteskapet for å få det bra tror du?...

VARME klemmer

[Gjest fortvilet]

til snill jente...

går du rundt og lever etter andres forventninger om hva som er akseptabelt og lov?

om han er den eneste du har hatt sex med og sexlivet med han startet da du var 17, kan det være SEXLIVET det er problemer med, ikke forholdet. en 17 år gammel jente er kanskje litt sjenert og tør ikke helt si hva hun fantaserer og liker...jeg vet ikke. det tar tid å bli kjent med seg selv... det har hvertfall oppstått en konflikt i deg- en drøm, en lengsel- er dette noe mannen din kan forstå, eller må du ut av ekteskapet for å få det bra tror du?...

VARME klemmer

Tuusen takk for de varme klemmene:) dere er så snille:) jo, kan hende det, at viss vi fikk litt orden på sex livet så ville ting bedret seg..men hvordan klarer man det? desto mer jeg tenker på det, desto mer syns jeg at han er mer vennen min enn noe annet.Da er det heller ikke slik at jeg tenner på han :-( og om 3 uker er det mulig jeg ser han andre igjen, og alt jeg tenker på er det! Så j%vlig det er å tenke på dette hele tiden. Skal fortelle dere hvordan det går etterhvert..

[Fakse]

Kom til å tenke på denne artikkelen, tror den er noe for deg. Kort oppsummert, den beste måten å redde forholde på er å få i gang sexlivet. Den beste måten å få i gang sexlivet er å begynne å ha sex selv om man ikke alltid har så lysst.

Du må finne ut hva du vil satse på. Jeg tror du kan få det fint enten du blir hos mannen din og jobber med forholdet, eller du går fra han og finner en annen. Men siden dere har et barn er det første totalt sett det beste alternativet. Å ha et godt vennskap som basis i et forhold er unikt, men det krever like vel jobbing. Kanskje har dere hatt nok med andre ting de siste årene og ikke prioritert nok tid på hverandre? Det betyr ikke at det ikke kan bli bedre igjen. Mine foreldre er godt voksne mennesker, de har hatt et langt liv sammen, og i perioder var de vel ikke engang venner. I dag har de det så bra som de aldri før har hatt det, de har funnet hverandre igjen. Man KAN finne hverandre igjen selv om gnisten er helt borte fra forholdet en periode, og selv om det kanskje ikke var så rosenrødt i starten. Men du klarer ikke dette alene, du MÅ snakke med din mann.

[Gjest fortvilet]

Fakse:

[Fakse]

[Gjest same boat]

Takk for linken du la inn Fakse. Den var interessan! Jeg er i nesten samme situasjon som fortvilet. Betatt av en annen mann, er gift og har barn. Dette har holdt på i over 1 år nå, og jeg holder på å bli gal!!!!!!!!