Vondt å være betatt

[AnonymBruker]

Hei

Det virker som om alle rundt meg og overalt hvor man leser, oppfatter det å være betatt og forelsket som en god følelse.

For meg er det grusomt.

Når jeg treffer nye folk så klarer jeg å være meg selv i starten: Morsom, useriøs og har en del selvtillit, men med en gang det går opp for meg at denne personen kan være en potensiell kjæreste. Bilr jeg helt annerledes. Jeg klarer ikke å være meg selv lenger. jeg blir avvisende og nesten litt frekk og seriøs i tillegg til å miste all form for selvtillit.

Jeg prøver hele tiden å komme personen i forkjøpet. Altså hvis jeg tror personen kommer til å avvise et forslag jeg har, så dropper jeg å foreslå det. Er livredd for å ikke være den som har kontroll.Selv om personen har vist interesse for meg. (Jeg kan også finne på å avlyse en avtale hvis jeg har på følelsen at personen kommer til å avlyse.) Jeg vil på en måte ikke være den svake. Og er redd for å bli latterliggjort.

Det er som om jeg ikke tør å vise interesse i fare for at den ikke skal være gjensidig. (selv om alle tegn tyder på at denne personen også er interessert i å bli kjent med meg) Jeg føler kanskje at de på et tidspunkt kommer til å gjennomskue meg og finne ut at jeg ikke er noe særlig.

Deretter tenker jeg på personen ofte (som alle andre som er betatt/forelsket), men jeg tenker på det som om H*n er noe jeg savner, og allerede har mistet. Før jeg i det hele tatt har tatt sjansen på å prøve å få det til å bli noe mer. Det er nesten som en sorg. Og jeg blir nesten litt sur på denne personen. (selv om jeg absolutt ikke har grunn til å være sur.)

Deretter føler jeg at jeg prøver å ødelegge for meg selv hver eneste gang jeg finner en person jeg virkelig liker og som ofte viser at h*n liker meg tilbake.
Som om jeg allerede har bestemt meg at det kommer til å gå galt. Før jeg i det hele tatt har prøvd å få det til å fungere. At jeg har bestemt meg for at h*n ikke kommer til å være interessert i noe mer med meg på et tidspunkt, og at jeg derfor blir en drittsekk som spiller totalt uinteressert. Og tar alt h*n sier og vrir det til noe negativt.

Er det noen som kan hjelpe meg med tanker rundt dette? Kanskje noen har det på samme måten? Og kan gi meg noen tips?

Anonymous poster hash: 3c2e0...bdc

[AnonymBruker]

❤️

Anonymous poster hash: 42de5...30c

[AnonymBruker]

Hei

Det virker som om alle rundt meg og overalt hvor man leser, oppfatter det å være betatt og forelsket som en god følelse.

For meg er det grusomt.

Når jeg treffer nye folk så klarer jeg å være meg selv i starten: Morsom, useriøs og har en del selvtillit, men med en gang det går opp for meg at denne personen kan være en potensiell kjæreste. Bilr jeg helt annerledes. Jeg klarer ikke å være meg selv lenger. jeg blir avvisende og nesten litt frekk og seriøs i tillegg til å miste all form for selvtillit.

Jeg prøver hele tiden å komme personen i forkjøpet. Altså hvis jeg tror personen kommer til å avvise et forslag jeg har, så dropper jeg å foreslå det. Er livredd for å ikke være den som har kontroll.Selv om personen har vist interesse for meg. (Jeg kan også finne på å avlyse en avtale hvis jeg har på følelsen at personen kommer til å avlyse.) Jeg vil på en måte ikke være den svake. Og er redd for å bli latterliggjort.

Det er som om jeg ikke tør å vise interesse i fare for at den ikke skal være gjensidig. (selv om alle tegn tyder på at denne personen også er interessert i å bli kjent med meg) Jeg føler kanskje at de på et tidspunkt kommer til å gjennomskue meg og finne ut at jeg ikke er noe særlig.

Deretter tenker jeg på personen ofte (som alle andre som er betatt/forelsket), men jeg tenker på det som om H*n er noe jeg savner, og allerede har mistet. Før jeg i det hele tatt har tatt sjansen på å prøve å få det til å bli noe mer. Det er nesten som en sorg. Og jeg blir nesten litt sur på denne personen. (selv om jeg absolutt ikke har grunn til å være sur.)

Deretter føler jeg at jeg prøver å ødelegge for meg selv hver eneste gang jeg finner en person jeg virkelig liker og som ofte viser at h*n liker meg tilbake.

Som om jeg allerede har bestemt meg at det kommer til å gå galt. Før jeg i det hele tatt har prøvd å få det til å fungere. At jeg har bestemt meg for at h*n ikke kommer til å være interessert i noe mer med meg på et tidspunkt, og at jeg derfor blir en drittsekk som spiller totalt uinteressert. Og tar alt h*n sier og vrir det til noe negativt.

Er det noen som kan hjelpe meg med tanker rundt dette? Kanskje noen har det på samme måten? Og kan gi meg noen tips?

Anonymous poster hash: 3c2e0...bdc

Har du snakket med legen din eller med en psykolog om dette?

Anonymous poster hash: e8c5d...b41

[AnonymBruker]

Har du snakket med legen din eller med en psykolog om dette?

Anonymous poster hash: e8c5d...b41

Hei

Nei, det har jeg ikke, men jeg har nok en veldig god innsikt i hvorfor ting er som de er. Jeg klarer bare ikke å forandre det helt. Så hadde satt pris på folk som opplever dette på samme måte eventuelt andre tips : )

Anonymous poster hash: 3c2e0...bdc

[Meline37]

Hei

Det virker som om alle rundt meg og overalt hvor man leser, oppfatter det å være betatt og forelsket som en god følelse.

For meg er det grusomt.

Når jeg treffer nye folk så klarer jeg å være meg selv i starten: Morsom, useriøs og har en del selvtillit, men med en gang det går opp for meg at denne personen kan være en potensiell kjæreste. Bilr jeg helt annerledes. Jeg klarer ikke å være meg selv lenger. jeg blir avvisende og nesten litt frekk og seriøs i tillegg til å miste all form for selvtillit.

Jeg prøver hele tiden å komme personen i forkjøpet. Altså hvis jeg tror personen kommer til å avvise et forslag jeg har, så dropper jeg å foreslå det. Er livredd for å ikke være den som har kontroll.Selv om personen har vist interesse for meg. (Jeg kan også finne på å avlyse en avtale hvis jeg har på følelsen at personen kommer til å avlyse.) Jeg vil på en måte ikke være den svake. Og er redd for å bli latterliggjort.

Det er som om jeg ikke tør å vise interesse i fare for at den ikke skal være gjensidig. (selv om alle tegn tyder på at denne personen også er interessert i å bli kjent med meg) Jeg føler kanskje at de på et tidspunkt kommer til å gjennomskue meg og finne ut at jeg ikke er noe særlig.

Deretter tenker jeg på personen ofte (som alle andre som er betatt/forelsket), men jeg tenker på det som om H*n er noe jeg savner, og allerede har mistet. Før jeg i det hele tatt har tatt sjansen på å prøve å få det til å bli noe mer. Det er nesten som en sorg. Og jeg blir nesten litt sur på denne personen. (selv om jeg absolutt ikke har grunn til å være sur.)

Deretter føler jeg at jeg prøver å ødelegge for meg selv hver eneste gang jeg finner en person jeg virkelig liker og som ofte viser at h*n liker meg tilbake.

Som om jeg allerede har bestemt meg at det kommer til å gå galt. Før jeg i det hele tatt har prøvd å få det til å fungere. At jeg har bestemt meg for at h*n ikke kommer til å være interessert i noe mer med meg på et tidspunkt, og at jeg derfor blir en drittsekk som spiller totalt uinteressert. Og tar alt h*n sier og vrir det til noe negativt.

Er det noen som kan hjelpe meg med tanker rundt dette? Kanskje noen har det på samme måten? Og kan gi meg noen tips?

Anonymous poster hash: 3c2e0...bdc

Jeg har det på samme måten Så der er du ikke alene. Tankene mine er ganske negative. Tror det værste hele tiden, pga tidligere erfaringer. Ikke bra, men jeg prøver å jobbe med det

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måten Så der er du ikke alene. Tankene mine er ganske negative. Tror det værste hele tiden, pga tidligere erfaringer. Ikke bra, men jeg prøver å jobbe med det

"Godt" å høre at det ikke bare er meg. Selv om det er kjipt at du også har det sånn. Er du negativ generelt? Eller bare angående slike ting?

Anonymous poster hash: 3c2e0...bdc

[Teethgrinding]

Uff, stakkars!

Iogmed at du er istand til å reflektere over problemet vil du jo også kunne komme mef motvirkende tiltak. Lys i tunellen!

[AnonymBruker]

Uff, stakkars!

Iogmed at du er istand til å reflektere over problemet vil du jo også kunne komme mef motvirkende tiltak. Lys i tunellen!

Takk for at du svarer: )

Jeg har reflektert mye, men eneste "løsningen" jeg kommer fram til er å "ta meg sammen" og bare satse neste gang jeg treffer noen jeg virkelig liker, men denne løsningen er ikke like enkel i praksis.

TS

Anonymous poster hash: 3c2e0...bdc

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også på mange negative følelser når jeg er betatt av noen. Det skyldes nok at jeg har veldig lett for å bli betatt når jeg først møter noen jeg liker. Isteden for å være laid back og se hva som skjer, så overanalyserer jeg alt og tenker ofte det verste.

Har en jeg møter nå, og torsdag, fredag og lørdag hadde han andre planer enn å være med meg. Da kommer alle mulige negative tanker om at han ikke liker meg og at han sikkert er med en annen dame, osv. Jeg vet selv at jeg ikke har noen grunn til å tro det, han har ikke gitt meg noen grunn til å tro det og jeg vet også at han var med kompiser fredag og på et arrangement lørdag. Han sendte meg til og med melding natt til lørdag, og vi var jo sammen søndag. Likevel.. I dag har han ikke gitt lyd fra seg og jeg tar meg selv i å bli negativ igjen.. Jeeses.. Er glad han ikke kan se alt rotet i hodet mitt, blir jo helt skrullete av å like noen..

Anonymous poster hash: c9ffe...ca9

[Meline37]

"Godt" å høre at det ikke bare er meg. Selv om det er kjipt at du også har det sånn. Er du negativ generelt? Eller bare angående slike ting?

Anonymous poster hash: 3c2e0...bdc

Jeg er ikke negativ generellt. Men blir negativ der jeg har opplevd veldig skuffelser foreks i kjærligheten. Jeg drømte om akkurat dette en natt. Jeg drømte om at jeg åpnet meg for en mann som jeg likte, og sa at jeg var forelsket i han, og spurte om han ville være kjæresten min? Da fikk jeg en hard beskjed tilbake: NEI OVERHODET IKKE. DA STIKKER JEG!. Det var en drøm, men jeg har opplevd dette før. Jeg opplever at menn lett prøver seg på meg i starten, og virker veldig interesserte, for så å såre meg dypt med å fortelle at de egentlig ikke føler noe som helst av forelskelse for meg. Da tenker jo jeg? Hva har andre damer som ikke jeg har? Jeg blir negativ, og har liten tro på at en mann som jeg liker vil være kjæresten min. Og derfor har jeg holdt meg til en mann nå som jeg tror er kun ute etter sex. Men jeg er forelsket i han, og tenker at hvis jeg sier at jeg har følelser for han så vil han bare stikke. Men hvorfor ikke la han stikke? Nei , fordi jeg har lyst å ha han som en "liksom-situasjon in my head"

[Meline37]

Jeg kjenner også på mange negative følelser når jeg er betatt av noen. Det skyldes nok at jeg har veldig lett for å bli betatt når jeg først møter noen jeg liker. Isteden for å være laid back og se hva som skjer, så overanalyserer jeg alt og tenker ofte det verste.

Har en jeg møter nå, og torsdag, fredag og lørdag hadde han andre planer enn å være med meg. Da kommer alle mulige negative tanker om at han ikke liker meg og at han sikkert er med en annen dame, osv. Jeg vet selv at jeg ikke har noen grunn til å tro det, han har ikke gitt meg noen grunn til å tro det og jeg vet også at han var med kompiser fredag og på et arrangement lørdag. Han sendte meg til og med melding natt til lørdag, og vi var jo sammen søndag. Likevel.. I dag har han ikke gitt lyd fra seg og jeg tar meg selv i å bli negativ igjen.. Jeeses.. Er glad han ikke kan se alt rotet i hodet mitt, blir jo helt skrullete av å like noen..

Anonymous poster hash: c9ffe...ca9

Akkurat sånn har jeg det også.