Fikk du ris som barn?

[Gjest Anonymous]

Har lagt inn denne på NybaktMamma også, men det er kanskje en litt annen "crowd" her?

På DinBaby har det gått hissige diskusjoner om dasking/knipsing. Noen nevner at de fikk ris som barn, og enten mener de at det var helt greit, eller så er de HELT bestemt på at det skal de ALDRI gjøre med sine barn. Dette er jo litt av et tabutema, så jeg legger det her, men mange av oss vokste vel opp på 60- og 70-tallet, da det tross alt ikke var SÅ uvanlig at man fikk ris.

Så, fikk dere ris, og hvordan har det påvirket deres syn på barneoppdragelse/dasking/ris/knipsing?

[Gjest Anonymous]

Jeg får ikke til å stemme når jeg ikke er innlogget (syns dette er litt pinlig.. :oops: ), men her er min erfaring:

Selv er jeg veldig tvilende angående dette her. Intellektuelt sett så tror jeg det er galt å slå barn. Det lærer vold, osvosv. Men det er bare det at det funket veldig bra på et barn som meg....

Jeg fikk ris som barn, og kan med hånden på hjertet si at det var bra for meg. Jeg var en av disse tomboy-ungene som IKKE HØRTE ETTER. Jeg MÅTTE lære "the hard way". Først prøve å hoppe det største hoppet i skibakken, SÅ forstå at det ikke var noe lurt med mine skiferdigheter, og prøve det mindre hoppet i stedet .... Ofte er jo det vel og bra, men noen lærdommer kan det være greit å IKKE få ved utprøvingsmetoden.

Foreldrene mine forklarte og formante, men når jeg med vitende og vilje gjorde noe jeg VISSTE jeg ikke hadde lov til, og dette kunne medføre at jeg skadet meg selv, eller det gikk ut over stakkars storesøster, da fikk jeg ris. Og det funket som bare det. Det var som om jeg hadde store øreklokker på hele tiden, og noen ganger var en omgang over mammas eller pappas kne det som skulle til for at jeg hørte. Jeg gjentok ALDRI en "forbrytelse" jeg hadde fått ris for. Formaninger og husarrest derimot? Som vann på gåsa.... De slo ALDRI i sinne, med formante først alvorlig, fikk meg til å forklare SELV hva jeg hadde gjort galt, og slo meg så på rumpa med et skikkelig gammeldags bjørkeris. Aldri sånn kjempehardt, heller, det tok ikke lange tiden før det gikk inn. Det var ømt en liten stund, men ikke vondt å sitte neste dag, og sånn.

MEN unger er utrolig forskjellige! Storesøster var (og er) av den lyttende, ansvarlige typen, og veeeldig følsom. EN gang prøvde mamma og pappa å gi henne ris, men det gikk sånn inn på henne at de aldri gjorde det igjen. Der i gården holdt det lenge med et strengt blikk og skikkelige forklaringer.

Selv håper jeg at jeg får barn som storesøster (foreløbig er hun en liten engel, så....) Men skulle jeg få en sånn rakker som meg selv, så tror jeg likevel ikke jeg vil rise eller daske. Men jeg kommer til å spekulere meg grønn på hva jeg skal finne på i stedet, for jeg vet sant å si ikke hva foreldrene mine heller skulle gjort med meg.

Det er derfor jeg er spent på hva dere mener!

[Gjest Anonymous]

Er helt enig med den første gjesten. Er i mot å slå barn, men jeg fikk selv ris som barn. Det dreide seg om et enkelt lett dask på rumpa. Men det ble kun gjort når alt annet var prøvd. Jeg var nærmest immun mot formaninger og kjeft. Men jeg har alltid hatt en skrekkelig lav smerteterskel, så det holdt som regel med det ene dasket.

Selv har jeg aldri gitt barna mine ris. Den eldste er akkurat lik meg, ikke alt går like lett inn og formaninger gjentas om og om igjen. Og med tiden blir det jo resultat av det også.....

[Gjest Anonymous]

Barn er så ufattelig forsjellige at jeg for min del vil påsta at det ikke finnes èn oppskrift som er den rette her. Noen barn lærer kun ved "the hard way", en klaps eller to. MEens andre kun trenger et litt strengt blikk før smvittigheten knuger sinnet så ille at depresjonen og sorgen er der...

[aline]

som de andre her har sagt, vi er forskjellige invivider, og må alle behandles etter det. Situasjonene er også forskjellige, og man må handle etter det.

Jeg selv fikk litt klasking på rumpa en gang når jeg var veldig liten. Det var sikkert helt greit, jeg husker det ikke selv men har fått det fortalt. Jeg hadde terget og terget og terget og terget og terget og terget og terget og terget og terget og terget og terget og terget...(hvis dere skjønner) :blunke:

Jeg synes selv det er helt uakseptabelt å slå/legge hånd på små barn, men allikevel forstår jeg utrolig godt at mamma ga meg ris den gangen!

-Så det er en vanskelig problemstilling.

[Vala]

Jeg fikk ris 2-3 ganger og det eneste det førte til var en sterk avsky for faren min.. Den dag i dag har vi et dårlig forhold. Husker jeg satt ute i skogen og følte meg liten, redd og ydmyket etter de gangene han slo meg.

Det kunne aldri falle meg inn å legge hånd på et barn!

[Gjest Anonymous]

Dask på rumpa?

Jeg ble "tatt i ørene" noen ganger da jeg var liten. Fikk vel også ris et par ganger også, men føler overhodet ikke at jeg har tatt skade av det.

I Norge i dag har vi etterhvert fått helt syke tilstander, nettopp fordi denne formen for grensesetting nesten ikke er praktisert lenger.

For et par måneder siden kom det fram at noen innen enkelte kretser ønsket at barn allerede i første/andre klasse skulle begynne å lære hvilke rettigheter man som elev har. Burde de heller ikke begynt med å lære god gammdags folkeskikk, for det skorter det på i dag. Mitt inntrykk av mange barn i dag er at de er arrogante,selvsentrerte og bortskjemte og tenk hvordan det blir hvis de samtidig skal bli indoktrinert om alle sine " såkallte" rettigheter.

Dere tror kanskje jeg er gammel men jeg er bare 26 år. Kan likevel se at ting har endret seg radikalt. Man forklarer alt i hjel, mens man noen ganger bør si et enkelt "Nei". Barn skal ikke forklares alt. Det skal noen ganger være nok at mamma sier det?

Vil avslutte med et eksempel:

Hvis jeg som liten gutt (8/9 år) var frekk mot eldre gutter så fikk jeg litt "juling". Barn lyger sjelden bra, så når man forsøkte å få sympati hjemme så var holdningen at dette har du fortjent. Og det gjorde jeg!!

I dag så kommer foreldrene med politianmeldelser og advokater.

Gro H. Brundtland hadde rett da hun sa ta det var et tap at "kjerringa i gata" er borte. :D

[Em@lie]

Kan du ikke spørre Ble du mishandlet som barn?

jeg selv vokste opp på 60 og 70 tallet, men ris(mishandling) nei.

Den dagen foreldra slår sine barn, den dagen har du tapt. Klarer du ikke å korigere dine barn med prat så klarer du ikke med slag.

Jeg kjenner flere i dag som truer med ris på rompa og som dasker barna som du sier. Dette er små barn som blir dasket pga at de utforsker verden på en måte som ikke passer foreldrene.

Hvor går grensen for å slutte å daske? Hvilke reaksjoner skal man ha når barnet vokser til å gjør verre ting enn å utforske? Slår man hardere eller lengre? Hvilke reaksjoner skal man ha den dagen barnet er enda større og gjør noe virkelig galt. Snakke hjelper ikke, har det vist seg. Da har du dasket kansje noen år, det hjalp heller ikke. Hva gjør du da.

Så blir det tenåring og du får en pøbel. Hvilke reaksjoner bruker du da?

Tror du barnet blir snill av å bli slått eller dasket som du kaller det? Nei. Du lærer ditt barn å gjøre opp ved å slå andre. Så kommer den dagen ditt barn begynner å slå andre barn. Skal du da daske enda mer for det du har lært bort?

Om du får et barn til å slutte med en ting pga. du slår,. Ikke for at de ble plutselig snill. så er det forde de frykter smerten.

De mister gradvis respekten for deg som slår.

Som du skriver at du vokste opp på 60/70 tallet og det var vanlig å få en dask. Desverre tar de med seg denne dårlige metoden til sine barn.

[Gjest Piano Man ikke pålogget]

Em@lie!

Dine konklusjoner blir alt for enkle.

Jeg ble tatt i ørene, og fikk et par ganger dask på rompa.

Jeg er ikke voldelig i dag i det hele tatt. Jeg har aldri slått noen, har ikke startet noen slåsskamper, er ikke agressiv i det hele tatt.

De fleste foreldre som bruker denne formen for sanksjoner har ikke noe ønske om å fysisk straffe sin barn, men man må kunne se ting i litt videre perspektiv. Hvis man har et barn som er helt umulig og er "slem" og som ikke hører når man sier nei eller noe slikt, hva gjør man da? Tanta mi mente før hun ble mor for første gang at da skulle man lede barnets oppmerksomhet over på noe annet. Etter tre barn så er hun av en helt annen oppfatning.

Man vil hele livet bli gjenstand for negative og positive sanksjoner. Man vil hele livet utsette andre (dyr og mennesker) for positive og negative sanksjoner. Det som må telle i hvert tilfelle er at vi alle er ulike og reagerer ulikt på reaksjonene vi møter.

Poenget mitt er ihvertfall at jeg i blant opplevde fysisk avstraffing når jeg gjorde noe virkelig galt. Jeg lærte da leksen min. I dag opplever jeg det ikke som noe negativt minne og har ikke blitt agressiv som voksen heller.

Kan jeg unngå å bruke de metodene på mine barn så gjør jeg selvfølgelig det, men hvis ikke noe annet nytter, så kan jeg garantere at jeg glatt tar mitt barn i ørene om det skulle være nødvendig.

[Sandy]

Jeg ble ofte "tatt hardt", holdt i armen eller i øret, men det var av den enkle grunnen at jeg ALDRI hørte etter.. :oops:

Jeg husker en gang på hytta så mistet jeg kompostbøtta i utedoen, og da fikk jeg klaps på stumpen. Noen timer etterpå kom pappa til meg og sa at det jeg gjorde var veldig dumt, men at han var kjempelei seg for det han gjorde. Det snakker han om ennå faktisk, at han var så lei seg for det..

Jeg tror ikke på vold, men jeg kommer nok til å ta mine fremtidige barn "hardt". Men det gjør vel alle foreldre, eller?

[Sitri]

Ikke jeg! ( ta barna mine "hardt" altså ).

Jeg fikk ris som barn og ble kjeftet på både for det ene og det andre.

Min far slo meg i ansiktet en gang vi var på ferie og han har aldri angret.

Min mor truet meg med at min far skulle rise meg når han kom hjem fra jobb hvis jeg hadde gjort noe jeg ikke hadde lov til.......

Og en gang kom jeg hjem fra skolen og skulle låse opp døra. Nøkkelen satt fast og jeg ble lettere irritert og sa pokker e.l.

Min mor hørte dette og lugger til meg skikkelig hard.......

Jeg var da 16-17 år......

Jeg er attpåklatten og det sorte fåret i min familie og det merkes. Alt jeg har gjort er galt. Til og med mitt valg av mann er gale. Og nå som vi er forlovet er det ennå mer galt og min mor liker det ikke.....

Lurer på hvordan hun er i bryllupet vårt.......

Det finnes andre måter å ta barna på, som å snakke og forklare og ta vekk tingene de ikke har lov til å røre.

Det funker hos oss. Greit nok, jeg har blitt sint på datteren vår flere ganger, men hun prøver bare ut grenser og det er helt normalt med trassalder.

Jeg vil ikke lære mine barn at det er lov å slå/daske/knipse, for det går ikke an å si at det er ikke lov og så gjør foreldrene det mot barna.

Ikke det at jeg sier at dere her inne gjør det, jeg snakker generelt nå.

Jeg er av den tro at alle gjør det som er best for barna sine :D

Jeg bare håper jeg ikke blir som min mor, for hun er en skikkelig b***h.

Ja, hun er det, men hun er også min mor, men da spør jeg: Hvordan kan en mor kritisere barnet sitt for absolutt alt og si stygge ting om min svigerfamilie hele tiden? Hvordan kan en bestemor bare vise interesse for det ene barnebarnet ( den eldste er uinteressant til fordel for den minste nå )? Hvordan kan en mor oppføre seg som en heks......?

Sporet litt av her, beklager, men jeg håper inderlig at jeg ikke blir sånn når jeg blir gammal og grå.....sånne ting sitter dype spor......

[Stein]

Om jeg fikk ris som barn.

Nei jeg fikk aldri ris, men fy fa*n så mye juling jeg fikk.

Jeg husker spesielt en gang, ja jeg var7-8 år eller noe. Jeg stjal ei pakke ballonger på butikken, først fikk jeg noe alvorlig med juling, så fikk jeg streng beskjed om å levere tilbake pakken og be om unnskyldning.

Joda funka som bare det, jeg har ikke stjelt noe siden, NEVER. Så det funka. Selv om det ikke var noe godt.

Jeg lærte en ting iallefall, jeg skal ALDRI slå/fike/daske/lugge, whatever når jeg blir far iallefall. Uansett fysisk avstraffelse er det verste jeg veit, og det er vel egentlig ikke noe rart.

Mvh Stein.....

[Gjest Anonymous]

Jeg husker moren min slo meg en gang jeg var i niårsalderen, jeg hadde slått lillebroren min. Jeg skjønte aldri fornuften i at hun slo meg fordi jeg hadde slått.........

[Pia32]

Ja jeg fikk ris som barn, enten var det en dask på rompa eller en smell i bakhode,og så bar det inn på rommet og der måtte jeg bli til jeg var snill

Føler ikke at jeg har tatt noen skade av det for jeg var en ordentlig rampunge :oops:

Nå har jeg selv en gutt på 3 og en jente på 15 mnd. og jeg har ikke

gitt de noen form for ris. Men sjeftet mye på treåringen min :x

Har et spørsmål til Emalie, du mener det ikke fører fram med en dask på baken eller ris på rompa, hva gjør du når barnet ignorerer deg fullstendig

svarer tilbake og ikke bryr seg om noe av det du prøver å lære barnet, når barnet er frekt og kommer med sinte utbrudd og du ikke når fram med noe bare ved å forklare? Og da mener jeg at du har prøvd alt som kan prøves for å få barnet til å forstå...

[Væren]

Det eneste barn lærer ved fysisk avstraffelse er frykt. Frykt for å bli slått igjen...

Et lite barn som ennå mangler språk og en klar forståelse av årsak og virkning, vil ikke alltid skjønne at det faktisk har gjort noe galt.

Et barn som ikke helt skjønner hva det har gjort galt, skjønner heller ikke hvorfor det blir slått. Det blir bare redd. Ergo vil barnet stå i fare for å kunne begå samme "feil" igjen. Og bli klapset - igjen - av hoderistende foreldre som sukker oppgitt: "At du aldri kan lære!!!"

Det å bli slått eller mishandlet er minst like ydmykende som fysisk vondt, men kan også smerte så det holder. Det å bli slått gjør vondt i kropp og sjel. Det å bli slått skaper engstelige barn.

Norges lover forbyr heldigvis å legge hånd på barn i Norge. Så det å planlegge slag og klaps som et ledd i barneoppdragelsen trenger vi heldigvis ikke å vurdere engang...

Hilsen førskolelærer og trebarnsmamma

[Piano Man]

Væren, du setter en del forutsetninger i ditt innlegg som ikke har vært nevnt her. Du snakker jo om spebarn og jeg har ikke inntrykk av at de andre har gjort det.

Du kan heller ikke generalisere om hvordan barn oppfatter fysisk avstraffing. Det blir for enkelt.

Det snakkes om å gi ris til barna, ikke "slå dem ihjel" eller "knuse trynet på dem".

Det er mulig du lærte dette på skolen da du utdannet deg til førskolelærer, men beklager, det meste i dette temaet er relativt og du generaliserer for mye!!!

[Væren]

Kjære deg, pianospiller, jeg har da heller aldri snakket om å knuse trynet på noen eller å slå barn i hjel! Begrens deg litt! Virkelig!!!

Men akkurat når det gjelder fysisk avstraffelse av barn, så går det faktisk an å generalisere. Jeg er heller ikke redd for å gjøre nettopp det, fordi jeg mener å ha bakgrunn for at det jeg sier er riktig.

I prinsippet er man enten for at det er OK å klapse barn på hånden, eller så er man i mot!

Poenget mitt var at man ikke kan si at et barn har "godt av" eller profitterer på å bli slått eller klapset - eller gitt ris - for å bruke dine ord.

Jeg er nok ganske sikkert ikke alene om å ha dette synet på barneoppdragelse, og det er vel også litt av grunnen til at det faktisk er forbudt også. Derfor står jeg fullt og helt inne for det jeg sier.

Hilsen

[Piano Man]

Selv så velutadnnet som du er så misoppfattet du poenget mitt Væren.

De fleste mennesker vil se at det er forskjell på å ta et barn i øret og gi barnet juling. Brukte litt fargerikt språk for å understreke dette.

Selv om du er av den oppfatning av at du har sett lyset og vet hvordan barn oppfatter fysisk avstraffing så kan jeg garantere deg at du tar feil. Alle barn er forskjellige og reagerer ulikt. Jeg ble utsatt for fysisk avstraffelse noen ganger som barn og har ingen traumer om det i det hele tatt.

Noen barn reagerer ikke på en "dask", men noen ikke takler det i det hele tatt.

Jeg ser på deg som en representant for det såkallte "ekspert-veldet" som alltid vet hva som er riktig for alle andre. Enkelt sagt en "besser-wisser"

Beklager at jeg er denb som måtte gi deg nyheten, men du har ikke alle svarene og løsningene for alle andre!

Ellers håper jeg du har en god dag!

[Væren]

Jeg har absolutt ikke sagt jeg har alle fasitsvarene, jeg ser heller ikke på meg selv som noen "besserwisser", alt jeg har gjort er å gi uttrykk for mitt ærlige og oppriktige syn på saken. I denne saken har jeg nok en klar oppfatning av hva jeg mener er riktig. Det bør vel være OK.

Mine holdninger er selvfølgelig satt sammen av mye forskjellig. Det handler nok ikke bare om min førskolelærerutdanning, barneforskning og pedagogisk teori; det handler også om egen livserfaring. Jeg har også opplevd å få en dask - og litt til - og jeg er kanskje et av de barna som i følge deg ikke "taklet det i det hele tatt". For meg representerer dette faktisk ikke gode barndomsminner.

Og om jeg mener å ha rett i dette viktige spørsmålet, så har du selvfølgelig like stor rett til å mene det samme! Det er ikke nødvendig med noen arrogant tone, for jeg har heller ikke brukt mot deg din utdanning eller dine personlige meninger, kalt deg "besserwisser", "representant for ekspertveldet" eller noe annet. Det blir for usaklig.

End of discussion fra min side! Håper dette er greit for deg også?

Ha en fin dag du også, her er det utrolig nok 31 grader i skyggen, og en vakker dag!

Vennlig Hilsen

[Gjest Hege]

Noen barn reagerer ikke på en "dask", men noen ikke takler det i det hele tatt.

Nettopp derfor skal man være forsiktig med å gi barn juling/ris/dask.

Du vet ikke hvordan barnet reagerer rent psykisk.

Jeg fikk min del av dette da jeg var barn, noe som blandt annet har ført til usikkerhet, lav selvfølelse og lite kontakt med min far.

Husk at selv om barnet er lite, så er det fullt i stand til å reagere på urettferdig behandlig.

Om barnet ikke er i stand til å se hva det har gjordt galt, kan det heller ikke se hvorfor det skal rises.

Det finner bedre måter å straffe på.

Støtter Væren fullt ut!